3 3 44 Dynaudio Confidence C1 I have a dream! En drøm om at en bitteliten stativhøyttaler på medfølgende lekkert designstativ skal fylle stua med en vellyd så saftig, at jeg en gang for alle kan slutte fred med kona og si at ”jo da – disse er svære nok for meg”. AV VIDAR MøRCH Svært nok
Hvis jeg i tillegg kan følge opp med at ”neida, vi trenger ikke en stygg basskasse i tillegg heller”, så skulle familielykken være gjort for evig tid. Kan Dynaudios dyreste stativhøyttaler være vendepunktet jeg venter på? CUPFINALEN Enkelte kvelder blir ikke helt som planlagt: Cupfinalen endte med at Norges beste fotballag bestemte seg for å forære seieren til erkefienden, regnet høljet ned og vannet ut gravølet og jeg måtte hjem og pakke ned og returnere en deilig, liten høyttaler. Til gjengjeld hadde jeg ganske snart satt i gang en nyinnkjøpt CD med Queen og Paul Rogers, skjenket en god whiskey og satt av et par timer alene med 4 sider notater fra siste to ukers lytting. Med andre ord en – tross dagens fotballsjokk – helt grei og forutsigbar kveld. Bortsett fra at det var papirinnsamling morgenen etter og notater åpenbart til forveksling kan ligne all annen papirsøppel vi hadde liggende i huset! Takke skjebnen da for klisterhjerne og fotografisk-, samt audiell elefanthukommelse… Eller ikke. DET SISTE FøRST Etter å ha rekonstruert lydopplevelsene etter beste evne, samt forsøkt å ikke la verken sportslig skuffelse eller kvinnelig ryddemani gå ut over testobjektet, er jeg fortsatt en smule usikker på egen sinnstilstand. La oss derfor like gjerne ta hovedkonklusjonen her med en gang: Dynaudio Confidence C1 er veldig bra! – Til å være så liten, i hvert fall. Veldig bra! STøRRELSER SoM TELLER – DEL 1 Utgangspunktet for denne artikkelen, var å sjekke for egen del om småhøyttalere etter hvert har blitt så ”store”, at de kan klare seg på egenhånd i et middels rom. Med store og tunge stativer, og ikke minst ditto subwoofere, ser jeg virkelig ikke poenget med å tvinge små høyttalere til å skulle overprestere og samtidig totalt sett fylle stua med minst like mye ræl som et par pene gulvstående høyttalere. Det tar like mye plass – om ikke mer, gir gjerne et enda mer kaotisk visuelt inntrykk, samt blir ofte hakket mer kronglete å tilpasse optimalt lydmessig. Å hente maksimalt ut av en sub/satellitt kombinasjon, er nemlig litt verre enn mange på forhånd er forberedt på. Derfor er jeg mer interessert i å finne den stativhøyttaleren som kan klare seg på egenhånd og samtidig etterlate et mindre visuelt inntrykk enn en like god gulvstående. Jeg regner på en måte ikke den fantastiske Escalante Fremont stativhøyttaleren med her. Den er større og tyngre enn det meste jeg har hatt i stua og teller liksom ikke som stativhøyttaler i denne sammenhengen. Jeg plasserte derfor Dynaudioene optimistisk i mitt 36 kvm. store lytterom og spente for resten av anlegget. Dette anlegget består av Rogue M-150 monoblokker, samt den fortsatt trofaste «Det var fort gjort å konstatere et par ting ganske umiddelbart. Det ene var at dette er en vanvittig bra høyttaler.» Bladelius Gondul 3 mkII og VPI Scout for litt vinylhygge. I tillegg kommer nettfilter fra Shunyata, føtter fra TAOC og kabler fra Jormadesign og Celius/ Oblivion. Det var fort gjort å konstatere et par ting ganske umiddelbart. Det ene var at dette er en vanvittig bra høyttaler. Det andre var at dette er vanvittig bra høyttaler – som er litt for liten for dette rommet. Sammenlignet med mine Martin Logan Vantage, låt det en smule tynt og boksaktig, samt at det rett og slett fremsto et lydbilde som enten blir for lite, eller som (med større – og for stor avstand imellom høyttalerne) ikke danner et balansert og homogen lydopplevelse. Dynaudio C1 hadde ingen problemer med å spille høyt nok i et såpass stort rom. Tvert i mot. Problemet var rett og slett at det ikke blir verken spredning stor nok, eller utstrekning langt nok nedover, til at det fungerte mer enn hederlig. Jeg endte med å sette opp til nærfeltslytting, der avstanden var drøye 2,5 meter mellom høyttalerne og snaue 3 meter til lytteposisjon. Dette fungerte for så vidt utmerket, men når høyttalerne ikke kobler skikkelig med rommet, blir det litt for pent og pyntelig, med lite trøkk og følelse av et større konsertlokale. Spesielt var dette tydelig på litt tøffere blues/rock, mens det fungerte helt OK med visesang á la Bjørn Eidsvåg og Kari Bremnes. Strykekvartetter gjør meg bare aggressiv og rastløs, men ville sikkert fungert helt greit for den som bryr seg. Jeg hørte derimot så fantastisk mange fine kvaliteter i denne høyttaleren, og fikk såpass mange flashbacks til den langt større Confidence C2 som jeg hadde på besøk en gang for nesten nøyaktig ett år siden, at jeg bestemte meg for å slepe hele kostebinderiet opp i annen etasje og installere et midlertidig lytterom på kontoret. Dette rommet er ca. 9 kvm. og hvordan dette fungerte, skal du snart få vite. Men først litt om selve høyttaleren. HåNDTVERK oG SELVTILLIT… ... var to begreper som inngikk i avsnittstitlene i min test av storebror C2. Det er begrep som man med stor trygghet kan gjenbruke også i omtalen av lillebror C1. Dette er lekkert, dansk design – om enn med en noe spesiell front, og det er fantastisk godt håndtverk. Finishen er flott og kabinettet er dønn solid. Hva angår selvtillit, oser Dynaudio av dette både designmessig og lydmessig. Her er det sobert, skandinavisk sus over filosofiene. Det ser ut som det låter: Lekkert men nøkternt. Bunnsolid, men likevel subtilt. Tøft, men også en smule trygt og fritt for store ord og pretensiøse forestillinger. Kabinettet er laget i 20 m.m. MDF og for meg? 45
Change language