Ord i hovedet

Det var vanskelig å si hvor brennevinet traff varmen og smerten fra følelsene, men det var
der nede i svelget et sted. Nå blandet de seg, spriten og smerten. Ble til ett, akkurat som
han og Victoria hadde vært.
Han tok flasken fra munnen et øyeblikk for å tørke vekk en tåre som hadde funnet veien
helt ned til munnviken. Det var hit han hadde tatt henne med. Her de hadde smeltet
sammen. Han husket hvor avslappet hun hadde vært, så naturlig. Ikke snerpetet som
jentene i bygda, eller freidig som dem han hadde hørt om i Cøbenhavn, bare naturlig,
avslappet.
Når han hadde løsnet den lyseblå kjolen hennes hadde huden hennes vært like lys som
innsiden av et eple. Og hun hadde latt ham få smake.
Hvorfor måtte feberen ramme akkurat henne? Hvorfor akkurat nå, når de så vidt hadde
startet et liv sammen? For meg er du selve livet, hadde han tenkt, men han hadde ikke
fått seg til å si det. Senere, da hun lå i sengen brennende av feberen kunne han ikke. Det
gylne kastanjebrune håret fløt ut over puten. Han gjentok forsikringen om at han ventet
på henne til hun ble frisk. Nå ventet han ikke lenger, nå bare savnet han.
”Susanne vil gjerne bli bedre kjent med deg. Ta en bit av det deilige brødet hun har med
til oss.” Susanne var mørkere, roligere, sikkert snill hun og, men han visste ikke om han
turde. Han kunne høre henne nynne nede ved strandkanten. Stemmen hennes ble
akkompagnert av bølgene. Det ble en fin melodi, koselig.
Han synes han kjente en varme oppover armen, varmen av en annens kropp inntil sin og
så ned. Det var bare solen som traff ham.
Solen fortsatte sin ferd. Hver dag, hvert år. Kanskje Ferdinand hadde rett, kanskje han
måtte gi slipp på henne nå, begynne å leve igjen.
Det var så vondt, så vanskelig. Han hadde mistet henne, deilige, livlige Victoria.
Hvordan kunne han gå videre, når han hadde mistet selve livet?