Norsk rapport - FFI rapporter - Forsvarets forskningsinstitutt

22
Det har blitt hevdet at luftmakten har blitt mer effektiv i en absolutt forstand sett i et historisk
perspektiv, og relativt i forhold til andre våpengrener. 19 Utviklingen viser at det er behov for et
færre antall flytokt for å engasjere ulike mål enn tilfelle var for noen tiår siden. Mens man
tidligere var opptatt av hvor mange flytokt som var påkrevd for å ramme ett enkelt mål, har det i
de seneste årene skjedd en dreining mot hvor mange mål ett enkelt fly kan angripe. I dag er altså
ikke kraftsamling og slagkraft nødvendigvis ensbetydende med antall og volum, noe som blant
annet skyldes innføringen av avstandsleverte og presisjonsstyrte våpenkapasiteter.
Forestillingen om at krigen kan føres raskt og effektivt gjennom luften har vært et
gjennomgående argument i luftmaktens historie. Dette har ført til at luftmakten ved flere
anledninger har vært det foretrukne virkemiddel for konflikthåndtering. Både politiske og
militære ledere har betraktet bruk av luftmakt som en forholdsvis enkel og billig løsning på
komplekse internasjonale politiske problem. Maktmiddelet er ansett for å være forholdsvis
enkelt å kontrollere, både i forhold til omfang og intensitet. Et historisk tilbakeblikk viser
derimot at de forventninger som har vært knyttet til luftmaktens effektivitet ofte ikke har latt seg
oppfylle. Robin Higham har blant annet sagt at: ”The history of air power has been much
confused, both by the glamour surrounding flight and by the lack of historical perspective on the
part of its exponents.” 20
Grunnen til at forestillingen om luftmaktens effektivitet ikke har vist seg å holde mål kan
skyldes at man ikke har tatt hensyn til forsvarsgrenens faktiske teknologiske status. For
eksempel kan interne interessemotsetninger mellom våpengrenene og kampen for å sikre seg
tildeling av ressurser ha gitt seg utslag i overdrevne argumenter knyttet til luftmaktens
effektivitet. Dette har ført til at varigheten på ulike konflikter som har blitt utkjempet opp
gjennom historien ikke nødvendigvis har blitt vesentlig redusert. I stedet har krigen som
fenomen blitt mer ødeleggende og omfattende, noe 2. Verdenskrig og Vietnamkrigen er tydelige
eksempler på. Disse krigene har vist at luftoperasjonene kan påvirkes av de samme faktorene
som virker hemmende på bakkestriden, med et uoversiktlig stridsmiljø preget av friksjon,
usikkerhet og tvetydighet.
Selv om luftmakten på mange måter kan synes som et effektivt maktmiddel, kan krigføringens
utvikling i et historisk perspektiv karakteriseres som en dynamisk kappestrid. På den ene siden
har det blitt innført stadige nye metoder og virkemidler for å påvirke krigens utfall. På den andre
siden har slike nyinnføringer blitt forsøkt møtt med mottrekk. Denne utviklingen er gjort mulig
takket være teknologiske nyvinninger og forbedringer, kombinert med organisatoriske
tilpasninger og nye måter å operere på. Denne utviklingsspiralen kan skape relative fordeler for
en aktør innenfor visse tidsrammer. Det skyldes blant annet det overraskelsesmomentet
introduksjonen av nye systemer kan resultere i. Det er imidlertid ikke gitt at disse fordelene vil
være evigvarende, avhengig av hva slags mottrekk andre aktører kan introdusere. Som eksempel
kan nevnes bruken av lavsignaturteknologi under Golfkrigen i 1991. Takket være denne
19 Robert A. Pape, The Limits of Precision-Guided Air Power, SECURITY STUDIES 7, no. 2, 1997, s. 93.
20 Robin Higham, Air Power: A Concise History, London: Macdonald, 1972, s. 1.