Norsk rapport - FFI rapporter - Forsvarets forskningsinstitutt

38
være villig til å gjøre alvor av trusselen. I den forbindelse er det viktig å være bevisst hvilken
innsats man skal sette inn, og hvor langt man er villig til å gå for å få motparten til å bøye av for
det presset denne utsettes for. Dermed må man ha en klar oppfatning av hvilke politiske mål
man har knyttet til konflikten, og hvordan de best kan nås. I så henseende er det de politiske
målsettingene som danner vurderingsgrunnlaget for en vellykket utført tvangsmakt, og ikke
militæroperative suksesskriterier. Blant annet er det viktig å forhindre andre aktører i å utnytte
det maktvakuumet som kan oppstå i etterkant av stridshandlingene.
Bruken av tvangsmakt betinger også kunnskap om hvordan man kan påvirke motstanderen i
ønsket retning. Dette betyr at man må være i stand til å identifisere hvor motpartens
toleransegrense for tap er lav, for deretter å rette angrepene mot disse. Dessuten må man ha en
klar strategi i tilfelle motstanderen ikke vil gi etter. Dette ble fremført som et ankepunkt til
luftkampanjen i Kosovo fra amerikanske militære. 48
Tapstoleransen hos maktutøveren og den som maktbruken er rettet mot er et produkt av flere
variable, herunder hvilke interesser de ulike aktørene har i konflikten, og mulige gevinster og
kostnader knyttet til konflikten. Dermed vil tapstoleransen avhenge av hvilke aktører som er
involvert og hvilke sikkerhetspolitiske hensyn som står på spill. Når det er sagt vil normalt de
forhold konflikten bygger på bety mindre for maktutøveren enn for den som utsettes for
maktbruken. Dermed kan man forvente at tapstoleransen vil være størst hos den som
maktbruken er myntet på.
7.3 Straff og risk
Militær makt anvendt for å straffe bygger på motpartens viljefunksjon som målgruppe, og ikke
den militære evnen. Denne strategien kan som nevnt i Kapittel 6.2 i utgangspunktet nyttes for å
ramme sivilbefolkningen direkte, eller det økonomiske grunnlag motpartens samfunn er tuftet
på. Denne maktformen, skal i henhold til teorien ha to suksessfulle utfall. Enten vil
ledelsesapparatet finne ødeleggelsene så smertefulle at de gir etter for kravene bak maktbruken
direkte, eller så vil befolkningen forsøke å kvitte seg med ledelsen i form av opprør og
kuppforsøk. Selv om sivilbefolkningen har vært en yndet målgruppe i et historisk perspektiv,
har slike angrep sjelden fungert som forutsatt. En rekke nasjoner som har blitt utsatt for
bombeangrep har vist en overraskende sterk vilje til å motstå disse angrepene, slik at verken
maktapparatet har gitt opp motstandskampen eller sivilbefolkningen har gått til opprør.
Straff som strategiform er belemret med en rekke problemstillinger. For det første er angrep mot
sivilbefolkningen ulovlig i henhold til folkeretten. I dagens konfliktbilde er det lagt vekt på at
sivilbefolkningen skal skånes i størst mulig grad fra stridshandlingene. Dette skyldes også at
mer presis teknologi har skapt økte krav og forventninger til hva som aksepteres av tap av
menneskeliv og skadevirkninger. Dette var en av grunnene til at daværende SACEUR, General
Wesley Clark ikke ville tolerere skadevirkninger i Kosovo lik de man hadde opplevd i
Golfkrigen i 1991. Det nord-atlantiske råd (NAC) i NATO gikk også til det oppsiktsvekkende
48 Tore Nyhamar, Amerikansk Militærteknologi og Forholdet til Europa, FFI/RAPPORT-2003/02410, s. 14.