Norsk rapport - FFI rapporter - Forsvarets forskningsinstitutt

eksempler på rå makt.
32
Gjennomføringen av rå makt og tvangsmakt er offensive strategiformer sett fra maktutøverens
perspektiv. I Norge har vi derimot lang tradisjon med å tenke defensivt. Det defensive
forsvarskonseptet hadde en sterk forankring under den kalde krigen, og for mange utgjør dette et
fundament som også fremtidens Forsvar bør innrettes mot. I et tradisjonelt forsvarskonsept står
avskrekking sentralt. Avskrekking har likhetstrekk med tvangsmaktbegrepet da også denne
maktformen forsøker å påvirke en motparts beslutningsmyndighet. Det er derimot en distinkt
forskjell mellom avskrekking og tvangsmakt. Mens tvangsmakt utføres for å endre eller påvirke
utviklingen av en situasjon, vil en avskrekkingsstrategi ha til hensikt å opprettholde status quo.
Avskrekking er dermed defensivt orientert da formålet er å overbevise en motpart fra å
iverksette spesifikke handlinger. Tvangsmakt inkluderer derimot det å stanse en pågående
handling, eller hindre motparten fra å iverksette nye handlinger som oppfattes som truende.
6.2 Robert Papes teoretiske inndeling
Robert A. Pape gjør i boken Bombing to Win – Air Power and Coercion in War et forsøk på å
analysere effekten av bombing utført fra luften. Dette gjør han ved å studere utfallet av alle
strategiske luftoperasjoner som har blitt utført i internasjonale konflikter på 1900-tallet frem til
1991. 35 Pape gjennomførte en kvantitativ analyse av utfallet i trettitre strategiske luftkampanjer.
Hensikten med studien var å fremheve hvilke betingelser som dannet grunnlaget for vellykkede
og mislykkede strategier for bruk av tvangsmakt.
Robert Pape tok i sitt arbeide utgangspunkt i Thomas Schellings teorier, blant annet for å
spesifisere forskjellene mellom de ulike formene for tvangsmakt. Med bakgrunn i Schellings
maktteori konkluderer også Pape med at den viktigste forskjellen mellom rå makt og
tvangsmakt består i at rå makt ikke inkluderer noen form for forhandlinger mellom partene.
Tvangsmakt derimot vil alltid innebære forhandlinger mellom de impliserte aktører, og må
derfor hovedsakelig betraktes som et psykologisk konsept. Det gjelder selv om
tvangsmaktsstrategiene inneholder fysiske elementer som kan ha likhetstrekk med rå makt. Den
ideelle form for tvang handler således om trusler som blir oppfattet som så reelle av motparten
at maktutøveren ikke har behov for å ty til maktbruk. Nyere forskning omtaler dette som
Coercive Diplomacy. 36 Av dette er det mulig å konkludere med at et kløktig utøvd diplomati i
kombinasjon med et troverdig maktapparat gir den beste muligheten for å unngå fysisk
maktanvendelse.
Robert Pape deler tvangsmakt inn i fire hoveddeler, herunder ”punishment”
(straff),”risk”(risiko), ”denial” (nektelse) og ”decapitation” (halshugging). 37 Denne
inndelingen er kategorisert i figur 6.2.
35
Robert A. Pape, Bombing to Win - Air Power and Coercion in War, Cornell University Press, 1996.
36
Petter Viggo Jakobsen, Western Use of Coercive Diplomacy After the Cold War, Macmillan Press LTD, UK,
1998.
37
Robert A. Pape, Bombing to Win - Air Power and Coercion in War, Cornell University Press, 1996, s. 58.