Norsk rapport - FFI rapporter - Forsvarets forskningsinstitutt

40
Eskaleringsstrategien ble nyttet både under Vietnamkrigen og konflikten i Kosovo, og har blitt
møtt med mye kritikk i etterkant av konfliktene. 51 Forut for operasjonene i Kosovo argumenterte
amerikanske militære planleggere for å angripe alle typer serbiske målgrupper som var ansett for
å være viktige for å tvinge Milosevic til å trekke seg ut av Kosovo. 52 Denne strategien inkluderte
også angrep mot målgrupper i selveste Beograd, allerede fra begynnelsen av konflikten. Det ble
derimot bestemt å legge gradvis press på Milosevic ved å rette angrepene mot ulike mål i
Kosovo. Da det viste seg at disse operasjonene ikke hadde ønsket virkning, ble strategien endret
underveis i konflikten.
Flere har tatt sterk avstand fra eskaleringsstrategien. Her kan nevnes Colin Powell, da han satt
som Forsvarssjef, og analytikere med tilknytning til det amerikanske flyvåpenet. 53 Disse har lagt
vekt på at den mest vellykkede formen for bruk av militærmakt bygger på massiv våpenbruk. I
den anledning har det blant annet vært lagt vekt på å utnytte den sjokkeffekten som en intensiv
maktbruk kan resultere i. Dermed skal det være mulig å få en raskere avslutning på konflikten.
Denne argumentasjonen har for øvrig et svært interessant poeng. Skulle det vise seg at den
medfører riktighet, kan det stilles spørsmål ved flere av argumentene de ulike
tvangsmaktstrategiene bygger på.
Fra et militært ståsted kan det synes rimelig å forvente at sannsynligheten for at en motstander
velger å akseptere et militært nederlag avhenger av hvor omfattende virkemidler maktutøveren
tyr til. I den anledning vil som nevnt tidsaspektet være en viktig faktor. En type krigføring som
risk kan gi motparten sårt tiltrengte pusterom, og dermed mulighet til å styrke sitt forsvar.
Dessuten kan motparten teste ut troverdigheten i det som danner grunnlaget for maktbruken, og
ikke minst få tid til å identifisere de svake punktene i maktutøverens strategi. En konflikt som
strekker ut i tid kan også være til fordel for motparten. En slik situasjon kan for eksempel skape
interne spenninger hos den eller de som utøver maktbruken, og dermed gjøre det vanskelig å
opprettholde oppslutningen om maktbruken.
Overdreven maktbruk på sin side kan bryte med en rekke prinsipper som skal ligge til grunn for
stridshandlingene, slik som eksempelvis prinsippene om proporsjonalitet og distinksjon. I dag er
det en forutsetning at maktbruken må stå i forhold til den konflikten man har med å gjøre. En
overdreven maktbruk kan få en rekke politiske ringvirkninger. Den kan gjøre konflikten mer
fastlåst, endre maktforholdene i konflikten i en ugunstig retning, samt styrke motpartens
motstandskamp og oppslutning om det regimet som utsettes for maktbruken. Man kan også
oppleve økende kritikk fra den internasjonale opinionen. Det kreves derfor en hårfin
balansegang mellom ønsket om militær effektivitet og det politiske maktspillet som vil råde i
kulissene.
51
H.R. McMaster, Graduated Pressure: President Johnson and the Joint Chiefs, Joint Force Quarterly, issue 23/
Autumn/Winter 1999-2000.
52
Lee Willett, Effect-Based Targeting, Coercion and War-Fighting: The Contribution of UK TLAM to a Balanced
Force Mix, Briefings to RUSI Seminar and Conference, 28-30 May 2002, s. 8.
53 Michael C. Short, An Airman`s Lessons from Kosovo, Militærteoretisk Skriftserie, nr 2, The Royal Norwegian
Air Force Academy, 2002, s. 221-257. og Andrew P N Lambert, Air Power and Coercion, Militærteoretisk
Skriftserie, nr 2, The Royal Norwegian Air Force Academy, 2002, s. 257-288.