diplomatique - Dokumentar.no

franskmenn som bodde i Belgia hvor de drev
en sex-shop i Oostende, er siktet for å ha
gjort opptakene til disse filmene i en isolert
gård i nærheten av Ypres og for å ha solgt
filmene videre.» (14. januar 2002)
To dager tidligere hadde TF1 vist sitt
eget «bevismateriale», blant annet et kart
over gården, både utvendig og innvendig,
og bilder av eieren som forsøker å jage vekk
TV-teamet: «Denne gården skal ha vært et
av møtestedene for de pedofile. Her skal
barna ha blitt voldtatt og filmet. Dette er
eieren. Han driver storfehandel, men bor
ikke på stedet. Han er ikke spesielt glad for
denne plutselige berømmelsen. Så lite glad
at han foretrekker å sette en stopper for
intervjuet.» 6
Når intensiteten i nyhetsproduksjonen
er sterk, reduseres vaktsomheten. Bruken av
verbformen kondisjonalis («skal ha blitt»)
fritar mange journalister fra plikten til å
kontrollere innholdet i det de sier og skriver.
Den tøffe konkurransen på mediemarkedet
gjør skjødesløsheten komplett. Når dette
stadiet er nådd, kan man feilinformere uten
at det får noen som helst konsekvens fordi
«alle» gjør det. TF1 kunne 12. januar 2002
slå fast følgende: «Det er ikke lenger tvil om
drapet. Det finnes to vitner til hendelsen, to
personer som ikke har kunnet kommunisere
seg imellom.» Men den belgiske gården
hvor de pedofile scenene ble filmet, har aldri
eksistert. Heller ikke sex-shopen i Oostende
hvor opptakene ble solgt.
I forbindelse med skandaler i politikkens
verden understreker man ofte prinsippet
om at den anklagede er uskyldig inntil det
motsatte er bevist, selv om dette ikke alltid
respekteres. I Outreau-saken har dette prinsippet
vært ikke-eksisterende: De tiltaltes
navn eller initialer og yrke er blitt brettet
ut i all offentlighet. «Sex-shopen til Daniel
Legrands far i havnebyen Oostende skulle
brukes som fasade for omsetning av barnepornofilmer»
(Radiokanalen France Inter
11. januar 2002). «En av de hovedmistenkte,
Alain Marécaux fra Samer, har et fritidshus
i byen» (Le Figaro 14. januar). «Seks andre
personer ble fengslet den 16. november:
Alain M., stevnevitne, og hans kone Odile;
Dominique W. prest i Outreau, Pierre M, drosjesjåfør
siktet for å ha kjørt barna til Belgia,
og de to eierne av sex-shopen i Oostende»
(Le Monde 14. januar). «Dominique Wiel,
64, også kalt ’abbed Do’ av sine sognebarn,
som stolte på ham av hele sitt hjerte» (Le
Parisien 16. januar).
Omtalen av denne historien preges også av
en parisdominert og borgerlig oppfatning
av Nord-Frankrike og av de lavere sosiale
klasser. Den 29. april 2004 bruker nyhetsmagasinet
Le Nouvel Observateur sitt førstesideoppslag
på de forskjellige historiene
som har rystet landsdelen Nord-Pas-de-
Calais. Ingressen er talende: «De seks store
kriminalsakene som har preget Nord-Pasde-Calais
de siste hundre årene, deriblant
Outreau-saken, (…) er hver på sin måte en
beskrivelse av hverdagslivet i denne delen
av landet.»
En av bladets redaktører hadde to år
tidligere tegnet et noe særegent bilde av
«folkelivet» i Nord-Frankrike: «Lukter og
lyder siver ut gjennom de tynne veggene i
oppgangene i boligblokkene. Et sted kokes
det kål med TV-apparatet på full guffe. Et
annet sted høres høylytt krangling mellom
en mann og en kvinne. I en etasje lenger
opp dundrer musikken så høyt at det rister i
vegger og tak.» 7
Pressen flørter freidig med formelen
«arbeiderklasse = fareklasse» (classes laborieuses
= classes dangereuses) når den systematisk
setter likhetstegn mellom det brede
lag av folket, arbeidsløshet, sosialboliger,
alkoholisme, undermennesker og pedofile
som prostituerer sine barn. «Hviler det en
forbannelse over den fattige bydelen La Tour
du Renard i Outreau?» spurte for eksempel
Le Figaro 15. januar 2002, og svarte slik:
«Antakeligvis er den bare offer for den uheldige
blandingen av arbeidsløshet, alkohol,
lediggang og dårlig naboskap, som så mange
andre bydeler i Nord-Pas-de-Calais. Og da er
incestuøse forhold sjelden langt unna.»
Av og til beskriver man også de voldsomme
økonomiske rystelsene i disse områdene,
men uten å gå i detalj eller lete etter
årsaker. I stedet fremstilles de viktigste
konsekvensene som naturlige: «Må man gå
til sosiologien for å finne årsaken til disse
absolutte grusomhetene?»
spør nyhetsmagasinet Le
Point. «Man snakker om
den høye arbeidsløsheten
og nøden som preger Nord-
Pas-de-Calais, denne landsdelen
som ligger øverst på
listen over barnedødelighet,
analfabetisme og alkoholisme. Bydelen
Le Renard er den fattigste i Outreau: i 40
prosent av familiene er det bare en forelder,
20 prosent er arbeidsløse. Nord-Pas-de-Calais
er den landsdelen med flest tilfeller av incest
og pedofili» (18. januar 2002).
En journalist i Le Monde beskriver kultursjokket
han selv opplevde en dag han
gikk inn i en av sosialboligene i Outreau:
«Yann på 30 år lente seg inntil en dør han
nettopp hadde sparket i stykker med foten.
Brillene hans var knust og limt sammen
med et stykke tape. Han stinket alkohol.»
Og videre: «Hans unge samboer var oppløst
i tårer. Det vakre ansiktet hennes var
rødsprengt og skjemmet av en manglende
fortann» (14. januar). Ti
dager senere bruker den
samme journalisten et
utsagn fra en advokat som
bekreftelse på sine sosiale
fordommer: «Dette er
blitt en måte å leve på i
disse bydelene. Man tar seg en øl som man
tar seg en guttunge. Det er ikke noe nytt
med dette, det samme skjer andre steder, i
Bretagne og Normandie.»
På under to måneder (januar og februar
2002) ble Outreau-saken «løst» i mediene.
To år senere er journalistene i harnisk over
at uskyldige er blitt fengslet, men de fant
ingen grunn å kritisere dommeren da han
ga ordre om dette. Ingen undersøkelser ble
gjort for eventuelt å bevise at stevnevitnet,
bakerkonen og presten ble urettferdig
Medienes bruk av sensasjonelt stoff – drap,
flom, katastrofer og ulykker – som «lokkemat»
er karakteristisk for journalistikkens
utvikling de siste 20 årene. Skjønt det
er ikke helt nytt at man tyr til overdådig
bruk av denne typen materiale. Allerede fra
slutten av 1800-tallet økte antall artikler i
pressen som omhandlet forbrytelser, også i
«kvalitetspressen». «Dette fenomenet blir
særlig synlig fra 1907 da dødsstraffen og
økende kriminalitet setter den offentlige
sikkerhet i sentrum for debatten,» skriver
historikeren Dominique Kalifa.
Denne metoden retter publikums oppmerksomhet
mot begivenheter som slett
ikke har en betydning som rettferdiggjør
den plassen de får i mediene. Dessuten
behandles de ofte overfladisk og er som
regel ikke uten feil. Franske mediers fokus
på «utrygghet» under presidentvalget våren
2002 gikk på bekostning av andre spørsmål,
både sosiale, økonomiske og internasjonale.
Outreau-saken ble omtalt av de fire store
dagsavisene i Frankrike, (Libération, Le
Monde, Le Figaro og Le Parisien) i 540 artikler
i løpet av to og et halvt år. I de to månedene
rettssaken pågikk (mai-juni 2004) ga
disse avisene mer plass til denne saken enn
til delprivatiseringen av det franske gass- og
elektrisitetsverket EDF-GDF (344 mot 319
artikler).
Men byen Outreau kunne ha vært forbundet
med mye annet enn pedofili: Høsten
2003 ble jern- og manganverket Camilog
(Erametgruppen) i Boulogne-sur-Mer, bare et
steinkast fra Outreau, stengt. Nedleggelsen
førte til 700 direkte eller indirekte oppsigel-
behandlet. Ingen skrev noe anklageskrift
for dem.
Samtidig ble andre uskyldige uthengt
andre steder. En lærer i Seine og Marne-regionen
ble utsatt for en hysterisk kampanje
som førte til at hele hans yrkeskariere ble
ødelagt før saken endelig blir henlagt som
ikke straffbart forhold.
To måneder før presidentvalget
våren 2002,
overtok Frankrikes
daværende familieminister
Ségolène Royale
stafettpinnen fra mediene
og lanserte en
TV-kampanje mot pedofili: «Nå kan ingen
lenger si: jeg visste ikke.» Og Libération presenterte
en meningsmåling om temaet: «Av
alt det som angår barn er 72 prosent av alle
franskmenn mest bekymret for pedofili.»
Man kan bare tenke seg pressens reaksjon
dersom forhørsdommer Burgaud hadde vist
det minste tegn til å ville slippe fri noen av
de siktede i Outreau-saken. Da er det langt
enklere å være opprørt over justismord to
år senere.
Den 19. mai 2004 trakk hovedvitnet
Miriam Badaoui sin forklaring tilbake.
Opprivende historier fra de 13 siktede som
plutselig ble frikjent, var en ny gyllen anledning
som mediene visste å utnytte. Utenfor
tinghuset i Saint-
Pressen bruker i stor grad
disse sakene til å skaffe
seg et «maktkritisk»
image
Omer sto en armada av
journalister som ikke
trengte å gjøre annet
enn å ta frem mikrofonen
eller pennen for å
håve inn et utall ulykkelige
vitnesbyrd. Minimalt arbeid, maksimal
avkastning for bedrifter som først og
fremst tenker produktivitet.
Pressens plutselige helomvending var
like forbløffende som de begivenhetene
den beskrev. «Miriam Badaoui og Aurélie
Grenon har trukket forklaringene tilbake og
dermed gjort 13 mennesker – som opprinnelig
var siktet for de verste forbrytelser – om
til ofre for justismord,» brølte Le Parisien
20. mai 2004 og glemte sine egne sjokkoverskrifter
to år tidligere: «Skammens by»
(11. januar 2002) og «En tilskitnet by» (12.
Den tøffe konkurransen
på mediemarkedet gjør
skjødesløsheten komplett
Ubalansert nyhetsdekning
ser. Likevel skrev storavisene lite om dette:
11 artikler i Le Figaro, 7 i Le Monde, 6 i
Libération og 4 i Le Parisien. Noen måneder
senere steg Eramets aksjekurs til det
dobbelte. Denne informasjonen, som også
handler om Outreau, ble ikke på noe tidspunkt
nevnt i artiklene og reportasjene om
pedofilisaken.
Vi ser det samme misforholdet i andre
nyhetssaker. Den 25. september 2002 var
det franske nyhetsbildet preget av to store
begivenheter: Vincent Humberts død – en
ung mann som led av total lammelse i hele
kroppen og som hadde fått aktiv dødshjelp
av sin mor – og statsbudsjettet for 2004.
På den ene siden en opprivende hendelse,
som likevel rent direkte bare angikk noen
få familier, selv om den også innebar viktige
moralske spørsmål, og på den andre
siden en politisk avgjørelse som skulle være
med på å bestemme fremtiden for seksti
millioner mennesker. Den første saken ble
førstesideoppslag i 25 nasjonale og lokale
dagsaviser, mens statsbudsjettet var toppnyhet
seks steder. Tolv lederartikler var viet
Vincent Humbert, én var viet budsjettet. Tvkanalen
France 2 åpnet alle sine nyhetssendinger
25. og 26. september med historien
om «idealmoren» og viste 14 reportasjer
på til sammen 30 minutter og 50 sekunder
om denne historien. Statsbudsjettet, som
systematisk ble plassert midt i sendingene,
var tema for fire reportasjer på til sammen 7
minutter og 45 sekunder.
Den 2. desember konsentrerte alle
medier seg om flommen i Sør-Frankrike.
desember 2004 – LE MONDE diplomatique 11
januar). «Hvorfor så verken politiet eller
dommerne som arbeidet med saken i mer
enn tre år at de var på feil spor før rettsaken
begynte?» spurte en nyhetsoppleser på
France 2 19. mai 2004, og glemte at det var
hans egen kanal som kom med de verste
«avsløringene» i november 2001.
Det samme foregikk i andre medier. Den
11. januar 2002 skrev Libération: «Daniel
L. senior, som ser ut til å være hjernen
bak nettverket, tok seg betalt to ganger: Da
barna ble prostituert og da kassettene ble
solgt i sex-shopen i Oostende i Belgia.» To år
senere kommer avisens redaksjonssjef med
harde utfall mot «rettsvesenets avskyelige
arbeidsmetoder».
Saken får en «happy ending»: Herr
Legrand, som mediene hadde definert som
en «pornokrat med pedofili som spesialområde»,
8 blir gjort til martyr. France 2 besøker
ham hjemme for å filme møtet med
resten av familien bare noen timer etter
løslatelsen. To og et halvt år tidligere viste
denne kanalen bilder i sakte film da mannen
ankom tinghuset i Boulogne-sur-Mer
med hendene i håndjern. Så snart de tidligere
anklagede slapp ut av fengsel, rev TV-
og radiokanalene dem til seg. Konkurransen
om dette «produktet» er like beinhard.
Informasjonens jackpot er et lottospill
med fast gevinst: Kjøp et skrapelodd for
siktelse, og så et nytt for benådning. Den 28.
mai 2004 sitter Outreau-sakens drosjesjåfør
fortvilet og gråtende i TF1s studio for et eksklusivt
intervju. Journalisten kan sin jobb
og bedyrer: «Som første TV-kanal bringer vi
nå hans første ord.»
1 Et unntak er programmet «Arret sur images» på tv-kanalen La
Cinquième som tok opp dette flere ganger 23. mai 2004
2 Le Parisien 10. juni 2004.
3 ACRIMED og spesialnummeret til PLPL (oktober 2004) gir en
grundig gjennomgang av medienes behandling av denne historien,
time for time.
4 Stevnevitne (Huissier de justice): driver en bedrift med mandat til å
utføre enkelte oppdrag for det offentlige. O.a.
5 I avisen Le Monde forekommer ordene pedofil eller pedofili 4
ganger i 1989, 8 ganger i 1992. I 1996 forekommer det 122 ganger, i
1997 199 ganger, i 2001 191 ganger og i 2002 181 ganger.
6 Fjernsynskanalen TF1 kl. 20.00 12. januar 2002.
7 Nouvel Observateur 24. januar 2002
8 Le Figaro, 15. januar 2002.
Ødeleggelsene var relativt store, og seks
mennesker mistet livet. I nyhetssendingene
på tv blir alle andre nyheter satt til side.
Fra 2. til 4. desember brukte fjernsynskanalene
TF1, France 2 og France 3 til sammen
49 prosent av nyhetssendingene på dagtid
og kveldstid på dette stoffet – 198 reportasjer
av til sammen 405. Den 3. desember
var flommen fremdeles tema i 65 av 105
reportasjer, altså 64 prosent av alle nyhetssendinger
til sammen. Flere andre nyheter
ble oversett, eller ble bare nevnt helt overfladisk:
Debatten i Nasjonalforsamlingen
om privatisering av det statlige televerket
France Telecom, justisminister Perbens forslag
til lovendring ved kriminelle saker,
studentdemonstrasjoner i Frankrike, lærerstreiker
i Algerie, opptøyer mot franske
soldater i Elfenbenskysten, rettssaken mot
de tidligere ministrene François Léotard
og Renaud Donnedieu de Vabres for hvitvasking
av penger – bare for å ta noen
eksempler.
30. oktober 2001 faller alpinisten Régine
Cavagnoud stygt og dør to dager senere.
Neste dag informerer Alcatel om at bedriften
vil si opp 10 000 ansatte i Europa. De
fire store dagsavisene gir større plass til den
første av disse nyhetene enn til den andre.
31. oktober åpner radiokanalen France-Inter
en nyhetssending med alpinistens død og
bruker 13 av sendingens 30 minutter på
denne saken. I morgensendingen samme
dag hadde kanalen brukt ti sekunder på de
10 000 oppsagte i Alcatel.
Gilles Balbastre