23.07.2013 Views

diplomatique - Dokumentar.no

diplomatique - Dokumentar.no

diplomatique - Dokumentar.no

SHOW MORE
SHOW LESS

Create successful ePaper yourself

Turn your PDF publications into a flip-book with our unique Google optimized e-Paper software.

litteratur<br />

len, gjorde skandale i 2001 på festivalen<br />

Etonnants Voyageurs (Overraskende reisende)<br />

i Bamako da han hevdet at det ikke finnes<br />

<strong>no</strong>e slikt som «afrikansk litteratur». 8 Og<br />

han la til: «Den afrikanske forfatteren står<br />

ikke på lønningslista til turistministeren.<br />

Hans oppdrag er ikke å uttrykke den afrikanske<br />

sjel.» Senegalesiske Fatou Diome,<br />

som fikk en bestselger med sin første roman<br />

Le Ventre de l’Atlantique (Atlanterhavets<br />

mage), understreker på sin side at hun «ikke<br />

taler på vegne av et samfunn»: «Jeg er ikke<br />

talskvinne for Afrika,» 9 sier hun.<br />

I en viktig artikkel med tittelen «Les<br />

enfants de la postcolonie» («Postkoloniens<br />

barn») bruker den nye generasjonens djiboutiske<br />

teoretiker Abdourahman A. Waberi<br />

fe<strong>no</strong>mener som migrasjon, eksil og kulturblanding<br />

for å forklare hvorfor dagens<br />

afrikanske forfattere ikke ønsker å være<br />

representanter for «afrikanitet». De forfatterne<br />

som lever og bor i Frankrike, <strong>no</strong>en er<br />

også født der, nekter å se på seg selv kun<br />

som afrikanere. «For å sette det på spissen»,<br />

skriver Waberi, «kan man<br />

si at før ville man først og<br />

fremst være afrikaner, mens<br />

i dag vil man være forfatter<br />

først og så afrikaner.» Ifølge<br />

Waberi er det betegnende for<br />

den nye situasjonen at «reisen<br />

tilbake til fødelandet er<br />

nesten blitt borte som tema<br />

i afrikansk litteratur: det er<br />

det motsatte tema (afrikanerens ankomst<br />

i Frankrike) som gjør seg gjeldende hos de<br />

unge forfatterne.» 10<br />

Tendensen blant de unge afrikanske forfatterne<br />

går mot utforskning og definisjon av<br />

seg selv, ifølge forskeren Odile Cazenave:<br />

«Deres blikk er av en annen type og har en<br />

annen rekkevidde enn forgjengernes. Det er<br />

et blikk som ikke nødvendigvis rettes mot<br />

Afrika, men snarere mot forfatteren selv […]:<br />

Gjen<strong>no</strong>m å skrive det afrikanske selvet, eller<br />

’afrikanske skrifter om selvet’ 11 for å låne et<br />

uttrykk og et konsept fra Achille Mbembe,<br />

viser de hvordan man kan skrive og tenke<br />

seg selv fristilt fra det bilde av Afrika som<br />

er preget i Vesten/den gamle kolonimakten.»<br />

12<br />

Sylvie Chalaye, spesialist på afrikansk<br />

teater, ser den samme tendensen i ny afrikansk<br />

dramatikk som «forlater afrikanitetens<br />

minefelt for å skrive seg inn i en større<br />

verden. Denne nye posisjonen, hvor tilhørighet<br />

til menneskeheten er viktigere enn<br />

fasttømring av identitet, gjør det mulig for<br />

dem å fornye oppfatningene om Afrika og<br />

det svarte folk». 13<br />

De unge forfattere er likevel ikke helt<br />

uinteresserte i krisene som ryster kontinentet<br />

deres – kanskje med unntak av Kossi<br />

Efoui som har skapt et enestående verk<br />

uten klare orienteringspunkter, i tråd med<br />

hans oppgjør med négritude-bevegelsens<br />

underliggende essensialisme og kulturalisme.<br />

Den nye generasjonen finner nemlig<br />

det vesentligste av råmaterialet sitt i opphavslandenes<br />

håp og skuffelser, samtidig<br />

som de leter etter estetiske og formelle grep<br />

som kan «av-eksotisere» den opprinnelige<br />

diskursen og gjøre den universell. «Jeg har<br />

faktisk aldri sluttet å behandle det svarte folkets<br />

erfaringer, men jeg forsøker å gjøre det<br />

på en slik måte at mitt teater taler til hvert<br />

enkelt menneske gjen<strong>no</strong>m det særegne ved<br />

disse erfaringene,» 14 forklarer teaterman-<br />

«Reisen tilbake til<br />

fødelandet er nesten<br />

blitt borte som tema<br />

i afrikansk litteratur»<br />

Abdourahman A. Waberi<br />

nen Koffi Kwahulé.<br />

Koulsy Lamko fra Tsjad og Jean-Luc<br />

Raharimanana fra Madagaskar, bruker på<br />

sin side allusjoner, myter og besvergelser for<br />

å «vise frem de tidløse verdier» i konkrete<br />

afrikanske situasjoner som ofte står sentralt<br />

i deres fortellinger. 15<br />

Den senegalesiske forfatteren Boubacar<br />

Boris Diop, som nettopp har publisert sin<br />

første roman på morsmålet wolof, 16 er ganske<br />

alene om å beklage «avpolitiseringen»<br />

av afrikanske kunstneriske eliter. Han etterlyser<br />

nye former for engasjement, særlig<br />

når det gjelder kritikken av globaliseringen<br />

og av ideen om de fransktalende kulturers<br />

enhet.<br />

Diops valg om å skrive på morsmålet<br />

representerer et unntak i det frankofone litterære<br />

landskap. Dette valget synes paradoksalt<br />

<strong>no</strong>k å være motivert like mye av et politisk<br />

engasjement som av ønsket om å finne<br />

en estetisk enhet: å knytte den afrikanske<br />

forfatter nærmere hans forestillingsverden.<br />

En mer åpenbar politisk fremgangsmåte er<br />

valgt av en gruppe unge<br />

forfattere som nylig har<br />

utgitt en <strong>no</strong>vellesamling<br />

om overgrepene som er<br />

blitt begått i «Franskafrika»<br />

(Françafrique). 17 Men det<br />

er kanskje tidsskriftet<br />

Africultures som best vitner<br />

om at det foregår en<br />

intens debatt omkring «litteraturens<br />

unyttige nyttighet», 18 for å bruke<br />

Boniface Mongo-Mboussas uttrykk.<br />

Dilemmaet mellom det afrikanske og<br />

det universelle, og mellom kunstens engasjement<br />

og dens frihet, sto sentralt på<br />

Kongressen for afrikanske forfattere i og<br />

utenfor Afrika, som fant sted i N’Djamena<br />

(Tsjad) i 2003. Kongressen ble arrangert av<br />

Nocky Djeda<strong>no</strong>um fra Tsjad og Maïmouna<br />

Coulibaly fra Elfenbenskysten, som de siste<br />

ti årene har arrangert Frankrikes eneste afrikanske<br />

kulturfestival, Fest’Africa 19 i Lille.<br />

Fra 24. oktober til 2. <strong>no</strong>vember 2003 samlet<br />

kongressen et hundretalls svarte kunstnere<br />

fra hele verden rundt temaet «Fred og krig:<br />

problemstillinger omkring engasjement».<br />

Deltakerne kom raskt til enighet om at den<br />

tradisjonelle engasjerte litteraturen har sine<br />

begrensninger, særlig etter folkemordet i<br />

Rwanda (1994).<br />

I 1998 organiserte Nocky Djeda<strong>no</strong>um et<br />

forfatterseminar i Kigali med den målsetting<br />

å skrive folkemordet i Rwanda inn i den<br />

afrikanske litteraturens forestillingsverden.<br />

Prosjektet ble kalt «Rwanda: Å skrive for<br />

ikke å glemme», og resulterte i et titalls<br />

bøker som gjen<strong>no</strong>m fiksjon forklarer galskapen,<br />

det umenneskelige hatet hos de altfor<br />

menneskelige folkemordere og lidelsen hos<br />

ofrene og de overlevende. Denne erfaringen<br />

av det uutsigelige og av stillheten var et viktig<br />

øyeblikk, eller snarere et vendepunkt, i<br />

den afrikanske litteraturhistorien fordi den<br />

viser både det nødvendige og det umulige i<br />

det litterære engasjement.<br />

Dette ble en viktig bevisstgjøring for<br />

den afrikanske forfatter som etter et halvt<br />

århundre med messiansk tro på litteraturen,<br />

begynte å tvile på forbindelsen mellom<br />

virkelighet og fortelling. «Det viser seg i<br />

enhver kriseperiode at språket ikke er egnet<br />

til å uttrykke verden og alle dens nedrigheter.<br />

Ordene forblir ubehjelpelige krykker<br />

som stadig er på nippet til å miste balan-<br />

sen,» skrev Abdourahman A. Waberi da han<br />

kom tilbake fra Rwanda. 20<br />

Likevel er det nødvendig å fortsette å skrive<br />

for å utsi verden og stille spørsmålstegn<br />

ved den. Det er dette afrikanske forfattere<br />

gjør. Uten håp, siden idealet om en litteratur<br />

som kan forandre verden er smuldret opp.<br />

Men den unge generasjonen skriver med<br />

vissheten om at så lenge det er skrift er det<br />

liv. Afrika vil klare seg. Det er <strong>no</strong>k poeten<br />

Nimrod fra Tsjad som best har uttrykt denne<br />

livsnødvendigheten: «Vi har bare kulturen<br />

igjen. (…) Så lenge vi arbeider med vår bakgrunn,<br />

så lenge vi kan skildre, skrive og<br />

tenke vår tilværelses mysterium, så lenge<br />

regnskogen, Sahel og Bozoenes 21 sang finnes<br />

i våre land, skal vi leve.» 22<br />

For mer om franskspråklig litteratur fra Afrika<br />

<strong>no</strong>rd og sør for Sahara, se universitetsbiblioteket<br />

i Oslos omfattende frankofonisamling:<br />

www.ub.uio.<strong>no</strong>/uhs/sok/fag/RomSpr/fran/kofoni/index.html<br />

Av nyere franskspråklig afrikansk litteratur<br />

som er oversatt til <strong>no</strong>rsk, finnes blant annet:<br />

Aimé Césaire: Opptegnelser ved hjemkomsten til<br />

fødelandet (2001)<br />

Ahmadou Kourouma: Allah skylder ingen<br />

<strong>no</strong>e (2002), Les soleils des indépendances av<br />

Kourouma er planlagt utgitt høsten 2005.<br />

Assia Djebar: Kjærlighet, fantasia (2003)<br />

1 Opprinnelig betydning: «det å snakke fransk», brukes fra ca. 1960<br />

om det fellesskapet (språklig, kulturelt, politisk og øko<strong>no</strong>misk) som<br />

eksisterer mellom fransktalende områder, enten fransk er morsmål<br />

(ca. 72 mill., hovedsakelig i Europa og Nord-Amerika) eller innført<br />

som offisielt språk (tidligere og nåværende franske og belgiske besittelser).<br />

[O.a. Kilde: Caplex.<strong>no</strong>, «frankofoni».]<br />

2 «belle comme l’oxygène naissant» – fra forordet til Cahier d’un retour<br />

au pays natal (Opptegnelser ved hjemkomsten til fødelandet) av Aimé<br />

Césaire, Présence africaine, Dakar-Paris, 1947<br />

3 Négritude: Politisk og kulturell bevegelse i det franskspråklige Afrika<br />

og Vest-India. Ønsker å fremheve særegenhetene og verdiene ved<br />

ikke-europeisk kultur. Ble utviklet på 1930-tallet og har hatt stor<br />

betydning for utviklingen av kulturen i den 3. verden, men er i dag<br />

sterkt omdiskutert fordi den angivelig hevder «den svarte rases<br />

egenart». [O.a. Kilde: Caplex.<strong>no</strong>]<br />

4 Denne boken er planlagt utgitt på <strong>no</strong>rsk høsten 2005. O.a.<br />

5 Be<strong>no</strong>ît Denis, Littérature et engagement: de Pascal à Sartre, Seuil, Paris,<br />

2000, s. 268.<br />

6 Présence africaine, nr. 24-25 og 27-28, 1959. Nummeret er viet Den<br />

andre kongress for svarte afrikanske forfattere og kunstnere.<br />

7 Aimé Césaire, Opptegnelser fra hjemkomsten til fødelandet, Pax Forlag,<br />

Oslo, 2001. Oversatt av Kjell Olaf Jensen.<br />

8 Jean-Luc Douin, «Ecrivains d’Afrique en liberté», Le Monde, 22. mars<br />

2002.<br />

9 Moussa Sawadogo, «Littérature francophone subsaharienne: un<br />

manque de popularité», Le Courrier ACP-UE, Brussel, mai-juni 2002, s.<br />

69-70.<br />

10 Se «Nouveaux paysages littéraires», Notre Librairie, nr. 135 et 136,<br />

Paris, september-desember 1998, s. 8-15.<br />

11 «écritures africaines de soi»<br />

12 Odile Cazenave, Afrique sur Seine: une <strong>no</strong>uvelle génération de romanciers<br />

africains à Paris, L’Harmattan, Paris, 2003, s. 8.<br />

13 Sylvie Chalaye, «Des dramaturges qui se pensent au monde»,<br />

Africultures, n° 54, Paris, januar-mars 2003.<br />

14 Samme kilde som over.<br />

15 Se Jean-Luc Raharimanana, Nour 1947, Le Serpent à plumes, Paris,<br />

2003.<br />

16 Doomi golo, éditions Papyrus d’Afrique, Dakar, 2004.<br />

17 Dernières <strong>no</strong>uvelles de la Françafrique, Vents d’ailleurs, La Roque-d’Anthéron,<br />

2004.<br />

18 Africultures, nr. 59, april-juni 2004.<br />

19 www.<strong>no</strong>rdnet.fr/festafrica<br />

20 Abdourahman A. Waberi, Moisson de crânes: textes pour le Rwanda, Le<br />

Serpent à plumes, Paris, 2000, s. 14.<br />

21 Bozoene er et fiskerfolk ved elva Niger [O.a.].<br />

22 Nimrod, Tombeau de Léopold Sédar Senghor, Le Temps qu’il fait,<br />

Cognac, 2003, s. 55.<br />

desember 2004 – LE MONDE <strong>diplomatique</strong> 19<br />

Filosofibøker<br />

Negri on Negri<br />

Anne Dufourmantelle, oversat til engelsk af<br />

M.B. DeBevoise, Routledge, 2004, 201 s.<br />

Op gennem det meste af<br />

1980’erne og 1990’erne<br />

vandrede Antonio Negri<br />

papirløst rundt i Paris.<br />

Efter opgøret mod det<br />

katolsk-kommunistiske<br />

regime i 77-78, blev<br />

Negri sigtet for mordet<br />

på den tidligere kristelige<br />

ministerpræsident<br />

Aldo Moro. Negri måtte<br />

vente fire år i fængslet,<br />

inden sigtelsen frafaldt,<br />

hvorpå han drog i landflygtighed<br />

men aldrig<br />

blev anerkendt som politisk flygtning. Derfor<br />

vandrede han papirløst rundt. Nu er han for alvor<br />

vendt tilbage. Især med hovedværket Empire er<br />

han blevet den teoretiske ballast, som venstresiden<br />

og globaliseringsskeptikerne har haft så<br />

hårdt brug for.<br />

Det er sjældent, at indholdsfortegnelser kan<br />

fange læseren ind, men den sker faktisk i<br />

Dufourmantelles interviewbog med Negri. Således<br />

præsenterer indholdsfortegnelsen læseren for 26<br />

punkter i alfabetisk orden. Hvert bogstav knyttet<br />

til en erfaring, en term, en ide hos Negri, som<br />

Dufourmantelle ønsker uddybet. Derfor hedder<br />

det F as in Fascism, S as in Sensuality og Y as<br />

in Yet. Systematik er <strong>no</strong>k udgangspunktet, men<br />

heldigvis er Negri en levende og springende samtalepartner.<br />

Eksempelvis: Afsnittet med w, hvori<br />

ikke blot w som Wittgenstein kommer igennem<br />

Negris vurderingsapparat men også tænkere som<br />

Levinas, Ricoeur og Dilthey.<br />

– Steffen Moestrup<br />

Vecket: Leibniz & barocken<br />

Gilles Deleuze, oversat til svensk af Sven-<br />

Olov Wallenstein, Glänta, 2004, 256 s.<br />

Næste år er det en dekade siden, den ellers så vitale<br />

filosof Gilles Deleuze valgte at spring ud fra sit<br />

hospitalsvindue og dermed stoppe tanken. Men<br />

værkerne er her stadig, og de bliver flere og flere.<br />

Det oprindelige projekt for Deleuze var at bryde<br />

med vante forestillinger om, hvad filosofi kunne<br />

være. Det må man sige er lykkedes. Han er om<br />

<strong>no</strong>gen blevet ikonet på differenstænkningen, der<br />

vender op og ned på alting. Deleuzes tanker har<br />

således ikke blot manifesteret sig indenfor filosofien,<br />

men i så ulige discipliner som psykoanalyse,<br />

arkitektur, filmvidenskab og politisk teori.<br />

I dette værk søger Deleuze en kobling mellem<br />

Leibniz’ filosofi og ’barok æstetik’. Bogen er på<br />

sin vis en tolkning af et historisk fæ<strong>no</strong>men, men<br />

samtidig formår Deleuze at placere koblingen<br />

som en filosofisk tankemulighed i vores samtid.<br />

Fokus er på begrebet le pli, som på svensk er blevet<br />

oversat til vecket og på dansk kunne oversættes<br />

med folden. Verden er så at sige foldet og kan dermed<br />

ikke begribes dialektisk. Med brug af denne<br />

term i dens betydning som indvikling, udvikling<br />

eller blot vikling undersøges Leibniz’ tænkning.<br />

Men Deleuze stopper ikke her. Han går videre og<br />

betragter det komplekse kunsthistoriske begreb<br />

det barokke, ligesom han kobler tanken om folden<br />

på moderne poesi, billedkunst og musik.<br />

– Steffen Moestrup<br />

Aiolos + Glänta nr. 24<br />

Frederika Spindler & Jan Homgaard (red.),<br />

Glänta, 2004, 206 s.<br />

Har man endnu ikke<br />

fået <strong>no</strong>k af Deleuze,<br />

kan man ved fordel<br />

kaste sig over dette<br />

særnummer, der er et<br />

samarbejde mellem de<br />

to svenske tidsskrifter<br />

Aiolos og Glänta.<br />

Her er Gilles Deleuze<br />

nemlig emnet, og der<br />

gives et væld af gode tekster om og af den franske<br />

mand. Blandt sidstnævnte er Deleuzes tekst<br />

«samtalet», hvor han i en art dialogisk mo<strong>no</strong>log<br />

kommer med sine tanker om filosofien, tilværelsen<br />

og måder, hvorpå man holder sig i gang<br />

– sådan rent begrebsligt. Også Deleuze’s tekst om<br />

maleren Francis Bacon er spændende læsning,<br />

om end den kræver et vist forhåndskendskab til<br />

kontinentalfilosofi. Derudover er der gode introduktionstekster<br />

af blandt andre kunstteoretiker<br />

Sven-Olov Wallenstein og redaktøren Frederika<br />

Spindler samt tekster, hvor forfatteren søger at<br />

tænke videre med Deleuze i hånden. Tidsskriftets<br />

flow afbrydes – helt i Deleuzes ånd – af et par<br />

digte, hvori tænkeren selvsagt også indgår.<br />

– Steffen Moestrup<br />

Bøgerne kan erhverves hos Norli bokhandel, Oslo (www.<strong>no</strong>rli.<strong>no</strong>)

Hooray! Your file is uploaded and ready to be published.

Saved successfully!

Ooh no, something went wrong!