diplomatique - Dokumentar.no

historien
ren avslører sitt ideologiske ståsted… Jeg vil
gjerne se framover til den dagen ingen spør
hvorvidt en forfatter er marxist eller ikke.»
Men vi var allerede da langt fra det Utopia,
noe jeg også bemerket.
Tvert imot har behovet for å insistere på
hva marxismen kan bidra med i historiografien
blitt større siden den gang, og er nå
større enn på lenge. Både fordi historiefaget
trenger å forsvares mot dem som avviser at
det kan bidra til forståelse av verden og fordi
nye utviklinger i vitenskapen har forandret
den historiefaglige dagsorden.
Metodologisk har den viktigste negative
utviklingen vært etableringen av et sett barrierer
mellom hva som skjedde eller skjer i
historien og vår evne til å observere og forstå
det. Dette har vært gjort enten ved å avvise
at det finnes en virkelighet som objektivt
sett er der og ikke konstrueres av den som
observerer den av ulike og skiftende grunner,
eller ved å argumentere for at vi aldri
kan trenge forbi språkets begrensninger,
det vil si de begrepene vi er nødt til å bruke
for å snakke om verden, inkludert fortiden.
Dette ville i seg selv eliminere spørsmålet
om hvorvidt det finnes mønstre eller gjentakelser
i fortiden som historikere kan uttale
seg meningsfylt om. Men dette er også blitt
avvist på mindre teoretisk grunnlag, vanligvis
ved å argumentere for at det historiske
forløpet er avhengig av for mange elementer
til at man kan generalisere – nærmest hva
som helst kunne ha skjedd.
Underforstått er disse argumentene imot
enhver form for vitenskap. Jeg hopper glatt
over de mer trivielle forsøk på å skru tiden
tilbake i historiefaget – som forsøket på
å konsentrere seg om politiske eller militære
toppledere, ideenes eller «verdienes»
allmektige stilling, eller det å redusere historisk
kunnskap til den viktige, men i seg
selv utilstrekkelige, søken etter empati med
fortiden.
Den viktigste umiddelbare politiske faren
for historiografien i dag er «anti-universalisme»,
eller «min sannhet er like riktig
som din, uansett bevis». Dette synet tiltaler
naturligvis ulike former for identitetspolitisk
historie, hvor det viktige ikke er hva
som skjedde, men hvilke konsekvenser det
fikk for medlemmene av en bestemt gruppe.
Generelt sett er det som er viktig for denne
måten å skrive historie på ikke rasjonell
forklaring, men «betydning», ikke hva som
skjedde, men hva medlemmer av en kollektiv
gruppering som definerer seg i forhold
til utenforstående – ut fra religion, etnisitet,
nasjonalitet, kjønn, livsstil eller på annen
måte – føler om det. Det er derfor relativisme
i historiesynet tiltaler identitetspolitiske
grupper.
Av ulike årsaker har de siste 30 årene
vært en gullalder for masseproduksjon av
følelsesmessig baserte historiske usannheter
og myter. Noen av dem – jeg tenker da på
India under det hinduistiske regimet, 7 USA
og Berlusconis Italia, for ikke å snakke om
de nye formene for nasjonalisme som noen
ganger forsterkes av religiøs fundamentalisme
– er en fare for offentligheten. Samtidig
som denne formen for historie produserer
endeløst visvas og trivia ytterst i utkanten
av de nasjonalistiske, feministiske, homofile,
svarte eller andre gruppers historie, har
den også stimulert til noen ekstremt interessante
nye historiske utviklinger innen kulturstudier,
for eksempel den nye «hukommelsesboomen
i samtidige historiske studier»
som Jay Winter kaller det, 8 noe det
franske trebindsverket Les Lieux de Mémoire
(Minnenes sted) er et godt eksempel på.
Det er etter mitt syn på tide å gjenopprette
alliansen mellom de som mener at
historiefaget er en rasjonell undersøkelse av
hvilke forandringer som skjer i menneskelige
samfunn, mot de som systematisk fordreier
historien for politiske formål samt,
mer generelt, relativister og postmodernis-
ter som avviser denne rasjonelle undersøkelsen
som umulig.
Siden noen av disse anser seg som tilhørende
venstresiden, kan en slik allianse
komme til å splitte historikere på politisk
uventede måter. Jeg tror den marxistiske
innretningen er et nødvendig element i
gjenoppbyggingen av «fornuftens front»,
slik den var det på 1950- og 1960-tallet.
Marxismens bidrag er sannsynligvis enda
mer relevant i dag, siden de andre elementene
av alliansen – for eksempel «Annales»retningen
etter Fernand Braudel 9 og de som
var inspirert av «strukturell-funksjonalistisk»
sosialantropologi – mer eller mindre
har abdisert.
Samtidig som postmodernister har avvist
muligheten for historisk forståelse og historikerne
knapt har lagt merke til det, har
utviklinger innenfor naturvitenskapen satt
en evolusjonær historie om menneskeheten
ettertrykkelig tilbake på dagsorden.
Dette har de gjort på to måter. For det
første har nye DNA-analyser etablert en sikrere
kronologi for utviklingen etter at homo
sapiens oppsto som art, og særlig for kronologien
fra artens opprinnelse i Afrika, til
spredningen av arten til resten av verden og
resten av utviklingen som fant sted før de
skriftlige kildene kom.
Dette har fastslått både at menneskets
historie er oppsiktsvekkende kort – i geologisk
og paleontologisk forstand – og eliminert
de nydarwinistiske sosiobiologenes
reduksjonistiske løsning. Forandringene
i menneskenes kollektive og individuelle
måte å leve på de siste 10 000 årene, for ikke
å snakke om de siste ti gene-
rasjonene, er for store til at
det kan ha vært en fullstendig
darwinistisk mekanisme
ved genetisk evolusjon
som har funnet sted. Det
viser den stadig voksende
arven av tillærte kulturelle
egenskaper og ikke-genetiske
mekanismer – jeg antar
at dette er Lamarcks 10 hevn
over Darwin via menneskets
historie. Det hjelper ikke å kle det ut
i biologiske metaforer – «memer» og ikke
«gener». Kulturell og biologisk arv fungerer
ikke på samme måte. I korthet krever DNArevolusjonen
en spesifikk historisk metode
for studier av menneskehetens utvikling.
Det gir oss for øvrig et rasjonelt rammeverk
for verdenshistorien, i betydningen å bruke
hele kloden og dens kompleksitet som arena
for historiske studier, ikke et atskilt miljø
eller underområde. Historien er fortsettelsen
av homo sapiens sin biologiske utvikling
med andre midler.
For det andre eliminerer den evolusjonære
biologien det tydelige skillet mellom
historien og naturvitenskapen, et skille som
allerede er svekket av systematisk historisering
de siste tiårene. Luigi Luca Cavalli-
Sforza, en av de tverrfaglige pionerene bak
DNA-revolusjonen, snakker om «den intellektuelle
gleden av å finne så mange likheter
mellom ulike fagfelter, hvor noen av
dem tradisjonelt står på motsatte sider i
forhold til kultur: naturvitenskap og humaniora».
Den frigjør oss fra tulledebattene om
historien er en vitenskap eller ikke.
For det tredje går vi uunngåelig tilbake
til den grunnleggende innretningen
i forhold til evolusjonen av mennesket
som arkeologer og pre-historikere
inntar, nemlig studien av hvordan vår
art og miljøet gjensidig påvirker hverandre,
og vår økende kontroll over det.
Kjernen i dette er å stille Marx’ spørsmål.
«Produksjonsmåter», eller hva vi velger å
kalle dem, basert på viktige innovasjoner
i produktiv teknologi, kommunikasjon
og sosial organisering – men også i militærmakt
– har vært sentrale for menneskets
evolusjon.
Jeg tror den
marxistiske
innretningen er et
nødvendig element i
gjenoppbyggingen av
«fornuftens front»
Marx var klar over at disse innovasjonene
ikke skapte seg selv tidligere, og de gjør
det heller ikke nå. Materielle og kulturelle
krefter og produksjonsforhold er uatskillelige.
De var og er menn og kvinners aktiviteter
i omstendigheter de ikke selv har
valgt, hvor de handler og tar avgjørelser
(«skaper sin egen historie»), men ikke i et
vakuum – ikke engang et vakuum hvor man
tilskriver rasjonalitet og kalkulerbarhet en
egendynamikk.
Derfor bør de nye perspektivene på historiefaget
returnere til det essensielle, men
aldri fullt oppnåelige målet til de som studerer
fortiden, nemlig «totalhistorie». Ikke i
betydningen «historie om alt», men historie
som en fullstendig vev hvor all menneskelig
aktivitet er knyttet sammen. Marxister er
ikke de eneste som har hatt dette målet for
øye – tankene går til Braudel – men de har
vært de mest standhaftige i arbeidet med å
oppnå det.
En av disse historikerne, Pierre Vilar,
avviste i likhet med Marx «ethvert rigid
skille eller vanntett skott mellom historiens
ulike sektorer. Analyse forblir selvfølgelig
en essensiell del av enhver undersøkelse, og
historiefaget kan ikke eksistere uten spesialisering.
Men økonomi alene forklarer
ikke fullt ut alle økonomiske fenomener, ei
heller forklarer politisk teori alle politiske
fenomener, like lite som teorien om det
åndelige forklarer alle åndelige fenomener.
I hvert konkrete tilfelle ligger problemet
i hvordan interaksjonen mellom de ulike
delene arter seg.» 11
Disse perspektivene reiser et avgjørende
spørsmål som bringer oss til-
bake til den historiske evolusjonen
av homo sapiens.
Det dreier seg om konflikten
mellom kreftene som har
skapt utviklingen av homo
sapiens fra det neolittiske til
det nukleære mennesket, og
de konstante kreftene som
har motvirket dem, nemlig
menneskelig reproduksjon,
kollektivitet og sosialt miljø.
Etter mitt syn er dette det sentrale teoretiske
spørsmålet de nye perspektivene stiller oss
overfor.
I dag har denne balansen i avgjørende
grad blitt forskjøvet i en retning, kanskje
forbi menneskets evne til å forstå det, og
nesten helt sikkert forbi menneskelige sosiale
og politiske institusjoners evne til å kontrollere
det. Kanskje marxistiske historikere
i det minste kan hjelpe oss til å forstå hvordan
denne forskyvningen fant sted, med sin
praktiske erfaring i manglende forståelse av
de ikke-intenderte og uønskede konsekvensene
av menneskets kollektive prosjekter i
det 20. århundre.
1 Teleologi: oppfatningen om at naturen og det menneskelige liv har et
iboende formål
2 Léopold von Ranke (1795-1886) ble betraktet som grunnleggeren av
den dominerende akademiske historiografi-retningen før 1914.
3 Lawrence Stone (1920-1999) – en av de mest innflytelsesrike personene
innen sosialhistorie. Forfatter av blant annet The Causes of the
English Revolution, 1529-1642 (1972) og The Family, Sex and Marriage
in England 1500-1800 (1977)
4 Kautsky var leder for det tyske sosialdemokratiske partiet,
Plekhanov for det russiske sosialdemokratiske partiet – på begynnelsen
av 1900-tallet.
5 Max Weber (1894-1920), tysk sosiolog.
6 Emile Durkheim (1858-1917) anses som en av den moderne
sosiologiens grunnleggere. Kjent blant annet for boken Selvmordet
(1897)
7 Partiet Bharatiya Janata (BNP) satt med regjeringsmakten i India fra
1999 til mai 2004.
8 Professor ved Colombia-universitetet. En av de store spesialistene
på det 20- århundrets kriger og spesielt hukommelsesarbeidet knyttet
til disse.
9 Fransk historiker, har blant annet skrevet Kapitalismens dynamikk
(1986).
10 Jean-Baptiste Lamarck (1744-1829) fransk naturforsker. Den første
som klart formulerte tanken om at artene gradvis utviklet seg til
høyerestående, det vil si mer komplekse, arter.
11 J. Revel og Lynn Hunt (red.), Histories: French Constructions of the Past,
New York 1995, ss. 77-78.
desember 2004 – LE MONDE diplomatique 25
Politisk TV i
desember
Læsø Forever. I februar 2003 modtager den
danske ø Læsø sine første flygtninge nogensinde
- tre unge afghanske mænd. Men det er ikke nemt,
når man står helt uden beskæftigelsestilbud til unge
og aldrig før har prøvet at integrere fremmede.DR2,
onsdag 1. december, kl. 21.30
At leve er bedre end at dø. Kinesisk
dokumentarfilm. I 1990’erne faldt tusindvis af fattige
bønder i Henan-provinsen i det centrale Kina
for fristelsen til at tjene gode penge i en fart ved
at sælge deres blod.
Men de kom selv
til at betale den
højeste pris, for på
grund af lægesjusk
og dårlige sanitære
forhold blev
to ud af tre smittet
med hiv. Filmen
har netop modtaget den prestigefyldte Grierson
Award for Bedste Internationale TV-dokumentar.
TV2 Danmark, onsdag 1. december, kl. 23.10
Dokument 2: Trusselen mot Norge.
Osama bin Ladens høyre hånd, doktor Ayman al-
Zawahiri, har to ganger truet Norge. Første gang
Norge ble truet skapte det forvirring. Tok terroristene
feil av Danmark og Norge? Hvem er egentlig
doktor Zawahiri, og hvorfor truer denne mannen
Norge? TV2 Norge, lørdag 4. desember, kl. 13.10
K special: Soundtrack to war. För USA’s
soldater i Irak är cd-spelaren en del av fältutrustningen.
I stridsvagnarna överröstas granatkrevader
och motorbuller av metal och rap. Den australiske
dokumentärfilmaren George Gittoes talade med de
vanligen mycket unga männen om deras musik och
fick på köpet veta mycket om deras krigsupplevelser
och inställning till kriget.
SVT2, søndag 4. desember, kl. 22.45
Nobelpriset 2004 - litteraturprisporträtt.
Årets Nobelpristagare i litteratur presenteras en
älskad och hatad författare. Vi möter en kvinna
som aldrig dragit sig för att utmana sin publik. Hon
har skrivit såväl lyrik som dramatik och romaner,
och är mycket omdebatterad i sitt hemland
Österrike, där man periodvis till och med utfärdat
förbud för att spela hennes verk på teatern.
SVT2, torsdag 9. desember, kl. 15.55
Perspektiv: Møt årets nobelprisvinner,
Wangari Maathai. Wangari Maathais
lederskap har gjort Kenyas grønnbeltebevegelse
til en politisk bevegelse. Når det plantes så mye
som tretti millioner trær, forandrer ørkenen seg
til grønne områder. Det sikrer mat og vann og
skaffer utdanning til mer enn tretti tusen kvinner.
Etter denne dokumentar kommer direkte
sending fra Nobels fredsprisutdeling 2004.
NRK1, fredag 10. desember, kl. 12.20
Lilja 4-ever. Svensk film. 16-årige Lilja fra Estland
er alene i verden og må klare sig som prostituert. Men
så en dag møter hun en vennlig fyr, der inviterer henne
til Sverige. Den gribende film er instruert av Lukas
Moodysson og titelrollen spilles av Oksana Akinshina.
DR2, søndag 12. desember, kl. 19.35
Presteliv - med Gud i Irak. Dansk dokumentar.
(1:2) ”Nå kommer jeg ned til det livet
virkelig handler om, nemlig å være menneske på
godt og vondt”. Jes er prest og har bestemt seg for
å gjøre en jobb i Irak. I to program følger vi ham.
NRK1, mandag 13. desember kl. 13.30
Dokument inifrån: Jävla politiker!
Svenskarna demonstrerar mer än någonsin förr.
Protesterna handlar idag om den lokala välfärden, nedläggning
av skolor, dagis och akutsjukhus. En helt ny proteströrelse
har vuxit fram, en sorts välfärdskramare.
SVT2, onsdag 15. desember, kl. 20.00
Hva skjedde med «Djurens krigare»
Svensk dokumentar. Miljø- og dyrevernforkjempere
tok håndfaste midler i bruk på slutten av 90-tallet.
Henrik slapp mink ut av burene og Lina og Staffan
saboterte elgjakten. Vi møter aktivistene igjen og
får vite hvordan de ser på hjertesakene i dag.
NRK2, søndag 19. desember, kl. 19.00
Historien om Blitz. Blitzhuset i Oslo har
gjennom 20 år vært et urosenter, en politisk
hodepine og et sted å være for ungdom med
sterke meninger og sans for sterk musikk. I filmen
forteller sentrale aktivister om Blitz-miljøet
og viktige hendelser i husets historie.
NRK2, fredag 31. desember kl. 19.55
Steffen Moestrup