diplomatique - Dokumentar.no
diplomatique - Dokumentar.no
diplomatique - Dokumentar.no
You also want an ePaper? Increase the reach of your titles
YUMPU automatically turns print PDFs into web optimized ePapers that Google loves.
på Mars?<br />
fremferd kunne komme til å dempe entusiasmen<br />
betraktelig…<br />
Hvordan bør man så gå frem? En studie<br />
av Christopher McKay og Robert Zubrin 5<br />
viser at en temperaturøkning på fire grader<br />
på sørpolen ville være <strong>no</strong>k til å utløse hele<br />
prosessen, og naturen vil så selv redusere<br />
bruken av tid, energi og tekniske hjelpemidler<br />
som trengs for å endre klimaforholdene<br />
på Mars til et minimum. For å gjen<strong>no</strong>mføre<br />
dette, foreslår forfatterne ganske enkelt<br />
å varme opp polkalotten med hjelp av et<br />
e<strong>no</strong>rmt «romspeil» som vil konsentrere sollyset.<br />
Et slikt speil må være stort (minst 100<br />
kilometer stråling), lett og godt plassert, slik<br />
at gravitasjonskraften på Mars kompenserer<br />
for det svake, men ikke ubetydelige, presset<br />
fra sollyset på speilets overflate. Speilet må<br />
være konstant i forhold til den sonen det<br />
skal varme opp. Et slikt speil vil være en<br />
gigantisk versjon av det russiske romspeilet<br />
Znamya, som ble satt i posisjon i februar<br />
1999. Det består av et Mylar solfilter, er fem<br />
tusendels millimeter tykt og måler 25 meter<br />
i diameter.<br />
En annen løsning for å øke temperaturen<br />
ved en polkalott, er å spre et svart stoff,<br />
som kullpulver, over den. Dette stoffet vil<br />
absorbere sollyset mer effektivt og føre til<br />
en temperaturøkning. Ifølge en studie utført<br />
av NASA, vil en slik teknikk få kalottene til<br />
å smelte i løpet av godt og vel et århundre.<br />
Men også dette forslaget har en ulempe:<br />
Vinden på Mars kunne forkludre spredningen<br />
av stoffet, eller rett og slett blåse det<br />
bort.<br />
Hva regolitten angår, er problemet litt<br />
mer komplekst, for karbondioksidet som<br />
finnes på overflaten av mineralene, er vanskeligere<br />
å frigjøre. Man må også finne et<br />
svært tykt lag (200 meter) å varme opp, og<br />
ikke bare et overfladisk lag. For å overkomme<br />
dette hinderet, kunne vi for eksempel<br />
føre mer effektive drivhusgasser enn karbondioksid<br />
inn i atmosfæren. Store fabrikker,<br />
som «atmosfæreprosessorene» i James<br />
Camerons film Alien 2 (1986), vil kunne lage<br />
flere titalls milliarder tonn klor-, fluor- og<br />
karbongasser (KFK), som bidrar til drivhuseffekt<br />
i langt større grad enn karbondioksid<br />
(slike gasser er 10 000 ganger mer «effektive»).<br />
På vår egen planet har KFK-gasser etter<br />
industriutslipp ført til klimaoppvarming og<br />
hull i ozonlaget. Dette vil imidlertid ikke<br />
være <strong>no</strong>e problem på Mars, ettersom den<br />
røde planeten ikke har <strong>no</strong>e ozonlag.<br />
Når forholdene på Mars er blitt <strong>no</strong>e forbedret,<br />
vil det være mulig å innføre mikroorganismer.<br />
Hvis disse klarer å produsere<br />
ammoniakk og metan, gode drivhusgasser,<br />
vil disse organismene også bidra til oppvarmingen<br />
av planeten. Det vil imidlertid<br />
være alt annet enn et paradis. De utvalgte<br />
mikroorganismene må kunne<br />
overleve under ekstreme forhold.<br />
Laboratoriesimulasjoner har allerede<br />
vist at visse typer bakterier<br />
som produserer metan, kan venne<br />
seg til et redusert lufttrykk og<br />
finne nødvendig næring i Mars’<br />
overflatelag. Vi kan også benytte oss av den<br />
utrolige motstandsdyktigheten til bakterier<br />
som Dei<strong>no</strong>coccus radiodurans (som kan overleve<br />
svært høye doser ioniserende stråling)<br />
og Matteia (som kan overleve i vann).<br />
Når atmosfæren på Mars er blitt tykkere,<br />
vil temperaturen enkelte steder<br />
være høy <strong>no</strong>k til at flytende vann på ny<br />
vil renne på overflaten. Det vil fremdeles<br />
ikke være mulig å puste i denne<br />
atmosfæren, men mikroorganismer<br />
eller lav vil kunne overleve. Mennesker<br />
vil kunne gå rundt omkring uten trykkdrakt,<br />
men må likevel ha på seg klær<br />
som beskytter mot kulden og bruke<br />
oksygenmaske.<br />
Mens oppvarmingen og fortykningen av<br />
atmosfæren kan gjen<strong>no</strong>mføres med overraskende<br />
beskjedne midler, er den påfølgende<br />
etappen mer krevende: Reaktivering<br />
av planetens hydrosfære slik at den får en<br />
fullstendig vannsyklus, som den hadde<br />
for <strong>no</strong>en milliarder år siden. Polkalottene<br />
synes være de mest åpenbare vannreservene.<br />
Ifølge informasjon fra den amerikanske<br />
romsonden Mars Odyssey, 6 skal det også<br />
finnes store mengder vann i isform under<br />
planetens overflatelag.<br />
Visse mineraler i Mars’ regolitt kan også<br />
inneholde vann. Og hvis planetens egne ressurser<br />
ikke skulle være <strong>no</strong>k, må man importere:<br />
Det kan være tilstrekkelig (kvantitativt<br />
sett) å fange en kometkjerne eller en gigantisk<br />
isblokk fra Saturns ringer for å føre den<br />
inn i den røde planetens atmosfære. Nok en<br />
bombardering, men for en god sak.<br />
Noen steder vil vanndampen kondensere<br />
og bli til skyer: For første gang på over flere<br />
milliarder år vil Mars’ overflate bli vannet<br />
av regn. Innsjøer, fosser, elver og floder<br />
vil finne sin plass; vann vil på ny slynge<br />
seg gjen<strong>no</strong>m den røde planets landskap.<br />
Bunnen av Valles Marineris vil oversvømmes,<br />
og bli til en e<strong>no</strong>rm<br />
flod, med svimlende bredder<br />
og en størrelse ute<strong>no</strong>m<br />
det vanlige. De lave<br />
slettene på den <strong>no</strong>rdlige<br />
halvkulen, som ligger to<br />
kilometer lavere enn den<br />
gjen<strong>no</strong>msnittlige overflaten,<br />
vil bli til et hav som<br />
vil omkranse <strong>no</strong>rdpolen.<br />
For å øke oksygeninnholdet<br />
i Mars’ atmosfære,<br />
slik at det blir mulig å puste der, må vi spre<br />
cya<strong>no</strong>bakterier som er vant til ekstreme<br />
forhold over hele planeten. Deres fotosynteseaktivitet<br />
vil fange opp karbondioksid og<br />
frigjøre oksygen. På jorda var disse mikroorganismene<br />
eneveldige herskere i to milliarder<br />
år. De utvalgte cya<strong>no</strong>bakteriene vil<br />
i første omgang føre oksygennivået i lufttrykket<br />
opp til grenseverdien på en hektopascal,<br />
7 slik at planter kan utvikle seg<br />
fritt. Disse plantene vil kanskje være genmodifiserte,<br />
slik at de kan eksistere under<br />
de harde forholdene på Mars, og være bedre<br />
oksygenprodusenter. Når oksygennivået i<br />
lufttrykket når 120 hektopascal, vil de første<br />
kolonialistene kunne legge oksygenmasken<br />
igjen hjemme når de går ut.<br />
Terraforming er et langsiktig prosjekt.<br />
Mars vil kunne gjøres beboelig etter flere<br />
etapper med ganske forskjellige tidsskalaer.<br />
Vi må regne med at det tar et par hundre år<br />
å fullføre den første etappen,<br />
«ecopoiesis». Et par tusen år<br />
senere burde det være mulig å<br />
dyrke planter på Mars. Nok et<br />
par – eller snarere et titalls –<br />
tusen år senere vil atmosfæren<br />
kunne inneholde <strong>no</strong>k oksygen<br />
for at vi skulle kunne puste uten assistanse.<br />
Sjansene til å lykkes er imidlertid minimale.<br />
Den røde planet er nemlig hjemsøkt<br />
av to betydelige handicap som vil kunne<br />
legge ethvert forsøk på terraforming i grus.<br />
For det første er Mars mindre og lettere enn<br />
jorda, og dens gravitasjonskraft er dermed<br />
svakere. Så svak at den ikke kan hindre store<br />
deler av sin primitive atmosfære i å forsvinne<br />
i verdensrommet. Dersom en kunstig<br />
atmosfære etableres på Mars, er det trolig at<br />
frigjorte eller injiserte gasser på nytt forsvinner<br />
i rommet, og all innsats var forgjeves.<br />
I tillegg har ikke Mars lenger <strong>no</strong>e mag-<br />
Kolonisering av<br />
Mars er kanskje<br />
uunngåelig<br />
Terraforming av<br />
Mars er et av de<br />
mest ekstraordinære<br />
prosjektene<br />
menneskehjernen<br />
<strong>no</strong>ensinne har<br />
forestilt seg<br />
netfelt. Mekanismen som frembragte dette<br />
feltet tok slutt da kjernen ble for kald (en<br />
konsekvens av planetens beskjedne størrelse).<br />
På jorda utgjør dette magnetfeltet et<br />
slags skjold, som sammen med atmosfæren<br />
beskytter overflaten mot høyenergipartikler<br />
fra sola eller kosmos. Vi kan med stor sikkerhet<br />
slå fast at vi aldri vil kunne gje<strong>no</strong>pprette<br />
Mars’ magnetfelt. Planeten vil ikke kunne<br />
regne med denne formidable naturlige paraplyen<br />
som beskytter overflaten og begrenser<br />
forsvinningen av atmosfæren.<br />
Terraforming av Mars er et grandiost prosjekt,<br />
kanskje et av de mest ekstraordinære<br />
menneskehjernen <strong>no</strong>ensinne har forestilt<br />
seg. Prosjektets absurditet eller dets arroganse<br />
kan også kritiseres. I sin berømte Mars-trilogi<br />
beskriver Kim Stanley Robinson i detalj<br />
en metode som vil kunne endre Mars’ ytre.<br />
Han forsøker også å svare på følgende vanskelige<br />
spørsmål: Må menneskeheten terraforme<br />
den røde planeten? To grupperinger<br />
med radikalt motstridende oppfatninger står<br />
mot hverandre i romanene. For de grønne er<br />
terraforming intet annet enn en logisk konsekvens<br />
av erobringen av verdensrommet.<br />
For de røde er Mars en geologisk helligdom,<br />
som forteller vårt solsystems historie og<br />
absolutt må bevares. Det dreier seg altså til<br />
syvende og sist om en konfrontasjon mellom<br />
en antroposentrisme som<br />
forsvarer oppfatningen om at<br />
menneskeheten må innta alle<br />
steder der den har tilgang, og<br />
en biosentrisme som anerkjenner<br />
naturens iboende<br />
verdi og søker å bevare den<br />
for enhver pris. Miljøetikken<br />
som råder på jorda gis gyldighet<br />
i Kosmos, <strong>no</strong>e som uten<br />
tvil åpner for nye politiske<br />
og filosofiske perspektiver<br />
og debatter: Dersom terraforming er mulig,<br />
skal den dermed aksepteres? Kan vi akseptere<br />
at en planets ytre blir endret?<br />
Likevel er koloniseringen av Mars kanskje<br />
uunngåelig. Vår planet er tross alt sårbar<br />
og isolert, og et asteroidenedslag kan i<br />
løpet av <strong>no</strong>en sekunder utslette hele menneskeheten<br />
og dens historie. Hvis vi terraformer<br />
Mars, øker vi på et vis menneskehetens<br />
sjanser til å overleve i solsystemet<br />
– og i et større perspektiv: Galaksen – på<br />
lang sikt. En ting er sikkert: Terraforming<br />
av Mars er mulig, og kan påbegynnes med<br />
den tek<strong>no</strong>logi vi besitter nå i begynnelsen<br />
av det 21. århundre. Det krever imidlertid<br />
både teoretisk fordypning og en betydelig<br />
teknisk innsats.<br />
I tillegg til å inneha en mulig objektiv<br />
rolle over tid i utforskningen av verdensrommet,<br />
er og blir studiet av terraforming<br />
(naturlig eller kunstig) også en intellektuell<br />
stimuli, som fremmer tverrfaglighet, deling<br />
av kunnskap og refleksjon over handlingene<br />
til en menneskehet som er blitt en «planetingeniør».<br />
For dersom det er mulig, for ikke<br />
å si enkelt, å gjøre Mars beboelig, er det også<br />
enkelt å destabilisere og ugjenkallelig bryte<br />
ned jordas biosfære.<br />
1 www.arc.nasa.gov<br />
2 Regolitt er en blanding av støv og grus, et resultat av meteornedslag.<br />
Den samme typen overflatelag finnes på vår egen måne.<br />
3 Mars roterer rundt sin egen akse omtrent like raskt som jorda: En<br />
dag på Mars (også kalt en «sol») varer i 24 timer og 39,6 minutter.<br />
Den bruker imidlertid nesten dobbelt så lang tid rundt sola: Et år på<br />
Mars består av 669 dager, tilsvarende 687 dager etter vår jordlige<br />
tidsregning.<br />
4 www.esa.int/SPECIALS/Mars_Express/<br />
5 http://mars.nw.net/docs/terrafrm.pdf<br />
6 http://mars.jpl.nasa.gov/odyssey/<br />
7 På Mars varierer lufttrykket ved bakken mellom seks og ti hektopascal<br />
(hPa), avhengig av årstidene. Til sammenlikning er trykket på<br />
jordas overflate på 1015 hektopascal.<br />
desember 2004 – LE MONDE <strong>diplomatique</strong> 29<br />
Bøker kunst/media<br />
Democracy and New Media<br />
Henry Jenkins og David Thorburn (red.), MIT<br />
Press, 2004, 385 s.<br />
Det nyligt overståede amerikanske præsidentvalg<br />
er et tydeligt eksempel, på hvordan de nye<br />
tek<strong>no</strong>logier integreres i og spiller en stadigt mere<br />
afgørende rolle i den politiske sfære. Flere stemmer<br />
blev afgivet digitalt, hvilket på den ene side<br />
forhindrede en gentagelse af den farce, at en<br />
ge<strong>no</strong>ptælling trak ud i over en måned for fire år<br />
siden uden at konkludere <strong>no</strong>get endeligt, og på<br />
den anden side lagde optællingen i «hænderne»<br />
på et stykke software, hvor stemmeresultat ikke<br />
kunne bevises fysisk, men baserede sig på «digital<br />
tro». Tydeligt er det altså også, at disse tek<strong>no</strong>logier<br />
og medier som world wide web ikke entydigt kan<br />
siges at tjene en generel demokratiseringsproces.<br />
For samtidig med at de giver mulighed for en bred<br />
og direkte folkelig vidensudveksling og organisering<br />
gennem uhierarkiske netværker, så rummer<br />
de også et antidemokratisk potentiale. Den<br />
digitale revolution har ikke fundet sted, og hvis<br />
ikke vi lægger den blinde utopiske tankegang<br />
bag os og mobiliserer et kritisk engagement som<br />
borgere, gør den det måske aldrig. Det seneste<br />
ti års erfaring viser i hvert fald, at det er naivt at<br />
insistere på, at internettet i sig selv er et demokratisk<br />
medie, sådan som diverse tek<strong>no</strong>logi-hippier<br />
har gjort det. Antologien Democracy and New<br />
Media stiller med såvel historiske og teoretiske<br />
tekster som praktiske og journalistiske case studies<br />
skarpt på de problemstillinger, demokratiet<br />
står overfor i cyberspace. Og den er kort og godt<br />
væsentlig læsning for alle med en interesse i det<br />
komplekse samspil mellem medier og politik,<br />
der er ved at transformere vores demokratiske<br />
selvforståelse i mange retninger. Både ængstende<br />
og håbefulde.<br />
– Jacob Lillemose<br />
Broken Column<br />
Jan Inge Reilstad (red.), Wigestrand Forlag,<br />
2004, 265 s.<br />
Spredt ud over Stavanger by<br />
er 23 kvinde- og mandeskikkelser<br />
støbt i jern. De er permanente,<br />
og man træffer dem<br />
altid samme sted. Om man<br />
så, en morgen, er cyklende på<br />
vej til arbejde eller – en sen<br />
nattestund – er vaklende og<br />
fordrukken på vej hjem fra<br />
byen. Antony Gormley kalder sin skulpturinstallation<br />
for Broken Column, og bogen her søger at<br />
indfange processen omkring værket. Om tiden<br />
før, hvor Gormley formulerer sig således: «Det<br />
offentlige rommet eksisterer inni mennesker like<br />
mye som det er et fysisk byrom. Jeg er interessert<br />
i å bruke rommet mellom menneskene – om det<br />
består av rykter, sladder, samtale eller annet – som<br />
en del av det rommet Broken Column ønsker å infiltrere.»<br />
Senere følger detaljer om produktionen<br />
undervejs, hvor især Vegvesenets indsigelser mod<br />
projektet er ganske morsom læsning. Slutteligt<br />
omhandler bogen tiden efter, hvor borgerne skal<br />
tage mod værket. Om mødet mellem kunst og<br />
by. Hvordan jernhårde og helt igennem døde<br />
skulpturer bliver til levende bestanddele af en<br />
moderne by.<br />
– Steffen Moestrup<br />
Woody Allen and Philosophy: You<br />
Mean My Whole Fallacy Is Wrong?<br />
Mark T. Conard og Aeon J. Skoble (red.),<br />
Open Court, 2004, 269 s.<br />
Store spørgsmål om livet og<br />
døden, og alt det ind i mellem.<br />
To eksempler: «Not only is there<br />
<strong>no</strong> God, but try getting a plumber<br />
on weekends.» Eller den her<br />
om ondskabens problematik,<br />
fra filmen Hannah and Her<br />
Sisters: «If there is a god, why<br />
were there Nazis?» «How the<br />
hell should I k<strong>no</strong>w why there<br />
were Nazis, I don’t even k<strong>no</strong>w<br />
how the can opener works!»<br />
Den finurlige samling af underholdende og til<br />
tider tankevækkende essays søger at afdække,<br />
hvorledes Woody Allen gør brug af filosofi i sin<br />
ouevre. Bogens grundlæggende argument er, at<br />
Woody Allen er guld værd for filosofien. Han<br />
bruger humor til at etablere filosofiske pointer og<br />
videregiver disse til et massepublikum, som ellers<br />
ikke ville røre filosofi med en ildtang. Gennem<br />
såvel dialog som handling fremsætter Woody<br />
Allen væsentlige filosofiske spørgsmål og ideer.<br />
Blandt bogens bidragsydere er James Lawler, som<br />
med en kantiansk analyse undersøger moralbegrebet<br />
i Crimes and Misdemea<strong>no</strong>rs og Sander<br />
Lee, der overbevisende argumenterer for, at man<br />
i A Midsummer Night’s Sex Comedy kan aflæse en<br />
advarsel mod hedonisme. Woody Allen er <strong>no</strong>k<br />
faldet lidt af på det med sine senere film, men<br />
efter læsning af denne bog, har man stor lyst til at<br />
gense de gamle mesterværker.<br />
- Steffen Moestrup
Change language