diplomatique - Dokumentar.no

More documents

Recommendations

Info

det som foregår utenfor Norges grenser også vedkommer oss. Bøe mener imidlertid at det ikke hører inn under Filmfondets agenda å skulle fremme den politiske dokumentaren. Andre organisasjoner har derimot gått mer aktivt inn for saken. I juni 2004 utlyste institusjonen Fritt Ord en produksjonsstøtte på 12 millioner kroner til debattskapende fjernsynsdokumentar (se egen sak). Utlysningen kan tolkes som et tiltak for å forskyve den norske dokumentarfilmen fra det familiære og private mot en større og mer samfunnsrelatert problematikk: – Vi ser at dokumentaren er et godt redskap for å skape debatt, og ønsker å styrke dens problematiserende og systemkritiske side, sier Bente Roalsvig, prosjektleder i Fritt Ord. Hun er ikke enig i den diagnosen Bøe og Iversen gir av situasjonen for den politiske dokumentaren. Tvert imot ser hun et stort potensial i det norske filmmiljøet: – Noe er i ferd med å endres. Stadig flere av de søknadene vi mottar om dokumentarfilmstøtte er politisk orienterte. Og enkelte produksjonsselskaper følger etter. Blant annet har Piraya Film i Bergen markert seg som et miljø med teft for internasjonal tematikk, og som ikke minst søker seg inn mot et internasjonalt marked. Deres film Tinnsoldatene – som fremstiller tre norske FNsoldaters reaksjoner på Israels bombing av en sørlibanesisk flyktningleir i 1996 – vant nylig pris for beste internasjonale dokumentar på Beirut International Documentary Festival. Piraya Film er også produsenter for en serie Stiftelsen Egil Raftos Hus i Bergen skal lage om menneskerettigheter i Nord- Korea, Burma, Hviterussland og Kurdistan. Roalsvig påpeker at det skjer en internasjonalisering av filmmiljøet i Norge. De produksjonsselskapene som ønsker å programfeste den politiske dokumentarfilmen, gjør i stadig større grad bruk av internasjonale nettverk. De trekker inn utenlandske regissører, de orienterer seg mot internasjonale problemstillinger, eller de søker co-finansiering utenlands – blant annet i EU-initierte medieprogrammer eller gjennom internasjonale fora som IDFA (Internasjonal Documentary Filmfestival Amsterdam). «Det norske samfunnet er i stor grad konsensuspreget og lite opptatt av konflikt» – Leif Holst Jensen, Produsentforeningen Nye toner i norsk dokumentarfilm. Internasjonaliseringen kan også observeres i aktivistmiljøer, der dokumentarfilm for alvor er blitt et sentralt redskap. Ifølge Bjørn Sørenssen, professor i filmvitenskap på NTNU, er det på grasrotnivå de viktigste politiske tendensene innen dokumentarfilmen nå avtegner seg. Opptaks- og redigeringsutstyr blir stadig billigere, distribusjonskanalene på internett stadig flere. Et eksempel på dette er medieverkstedet Spis De Rike på Hausmania i Oslo. I fem år har den venstreorienterte aktivistgruppen – som anser seg selv som en del av den globale, antikapitalistiske bevegelsen – drevet en filmklubb der de ved hjelp av internasjonale nettsider utveksler dokumentarfilmer med tilsvarende grupper i utlandet. For Pedro Caba, Akbar Grande og Liselott Säll i Spis de Rike er dokumentarfilmen først og fremst et demokratiserende medium: – Mens historien til nå har blitt skrevet av en elite, vil den fremtidige historieskrivningen baseres på flere kilder. Alternative medieprodusenter rundt om i verden sitter på dokumentasjon av de siste årenes politiske aksjoner som antakelig er like omfattende som det de offentlige medieinstansene har av materiale. Vi kan fortelle «den andre versjonen», sier aktivistene. De påpeker at med utbredelsen av digitale medier kan vanlige samfunnsborgere lettere kommentere sin tilværelse eller tilkjennegi sine drømmer, og på den måten bidra til å forandre samfunnsutviklingen. Medieverkstedets budskap er uomtvistelig politisk, men den litt traurige realismen som kjennetegnet 70-tallets politiske dokumentar er definitivt forlatt. I likhet med Fahrenheit 9/11 og Surplus harselerer de med den kapitalistiske politikkens fremste representanter gjennom et kjapt, effektivt formspråk preget av musikkvideoens eller reklamefilmens forføreriske uttrykk. Et eksempel er den tre minutter lange Barbar, der videoopptak av kontinuerlige bombenedslag i de afghanske fjellene akkompagneres av et oppstemt, nesten bejaende segment fra Pergolesis Stabat Mater, og på den måten skaper et medrivende, suggestivt uttrykk. – Et traust og kjedelig formspråk ville ha virket avvisende på den generasjonen vi i hovedsak retter oss mot. Har man noe å fortelle, bør man bruke en fortellerform det svinger av, sier representantene fra Spis De Rike. Det kan altså se ut til at den politiske dokumentarfilmen er i ferd med å styrkes – ikke bare i alternative bevegelser men også i mer formelle fora: Nobels Fredssenter i som åpner i Oslo i juni 2005, har annonsert at de vil satse på internasjonal dokumentarfilm. Til sommeren vil Nasjonalmuseet for Kunst i Oslo markere sammenslåingen av museene med et filmprogram. Og Margreth Olins dokumentar Ungdommens Råskap var åpningsfilmen på den nettopp avsluttede Oslo International Film Festival. De alternative visningsstedene representerer en motpol til de store medieinstitusjonene. Globale undergrunnsnettverk belyser konflikter som ikke får plass i de eksisterende mediene. Spørsmålet er bare om de vil forbli en undergrunnskultur eller en deloffentlighet – eller om de kan klare å nå utenfor sine egne rekker og påvirke folket. © LMD Norden Abonner på Le Monde diplomatique Du får da avisen rett i postkassen før den kommer i løssalg, sparer 2 av 12 utgaver årlig, samt har tilgang til vårt elektroniske nettarkiv. – for 380 kroner (NOK) Registrer deg på www.diplomatique.no desember 2004 – LE MONDE diplomatique 5 Dokumentarfilm Supersize me – nå på DVD I Supersize me gjennomgår forsøkskaninen Morgan Spurlock et ernæringsmessig eksperiment. Gjennom å spise dagens tre måltider på McDonald’s i 30 dager skal han utforske fastfoodmatens virkning på sin egen kropp. I dokumentaren følger vi Morgan Spurlocks besøk på McDonald’s, og akkurat som i Kristopher Schaus jackass-stunt blir den kroppslige nedbrytningen filmatisert. Men mellom de stadig mer kvalmende burgerorgiene presenteres avslørende fakta om fastfoodselskapenes makt og innflytelse i det amerikanske samfunnet. Trender vi også finner i det norske samfunnet, som outsourcing av kantinedrift til kjeder som serverer fet og usunn mat, og merkevarebygging rettet mot barn. Spurlock, som også er regissør av filmen, ville gjennom sitt eksperiment utfordre de store fastfoodselskapene i USA og stille dem til svars for å selge helseskadelig mat. Dokumentaren har derfor blitt sammenliknet med Michael Moores produksjoner. Regissøren nøyer seg med å avdekke kritiske samfunnsforhold og gir ingen egen analyse. De fakta som blir presentert er allikevel tankevekkende, ikke bare i forhold til det å spise på McDonald’s, men også i forhold til konsekvensene av å la råkapitalistiske interesser styre matvareutviklingen. Dokumentaren fikk et politisk etterspill og McDonald’s ble tvunget å fjerne supersize-alternativet fra menyen. Supersize me, som tidligere i år har blitt vist på norske kinoer, er nå sluppet ut på DVD og kan leies i de fleste videokiosker. Liselott Säll Krigsmotstanden i USA We Interrupt This Empire... skildrer krigsmotstanden på vestkysten av USA. Et mangfold av protester fra San Franciscos gater er dokumentert, som stengingen av finansdistriktet i San Francisco ukene etter USAs invasjon av Irak. Samtidig blir medieselskapenes dekning av krigen og USAs krigsindustri, angrep på sivile rettigheter og imperialistiske agenda kritisert. På tross av Bushs seier i det amerikanske valget i høst, har krigsmotstanden i USA aldri vært større enn nå. Noen politiske kommentatorer hevder at det amerikanske folkets motstand mot Irak-krigen har vært større enn 60-årenes motstand mot Vietnam-krigen. Antikrigsprotestene har vært mest synlige i de store byene, som New York og byene på vest- og østkysten i USA. We Interrupt This Empire... gjengir protestene fra San Francisco-området, men formidler også de problemstillinger og analyser antikrigsbevegelsen i USA er opptatt av. Dokumentaren er et kollektivt verk av uavhengige videoaktivister, som er knyttet til «The San Francisco Bay Area Independent Media Center». Senteret er en del av det globale indymedia-nettverket. www.indybay.org/ Liselott Säll The Big One På en kampanjetur rundt om i USA for sin nye bok Downsize me bestemmer Michael Moore seg for å dokumentere erfaringene til de mange rammede menneskene han møter på sin vei. I The Big One er Michael Moore etter storselskapenes skalper. I møte med de rammede og deres situasjon stiller han seg spørsmålet: Hvorfor flytter selskapene ut store arbeidsplasser til utlandet, når de går med enorme overskudd allerede? Et spørsmål han gjør alt for å få svar på fra de ansvarlige direktørene i selskapene. Disse gjør imidlertid alt for å slippe unna, og Michael Moore har lite hell. Helt til han får napp hos Nikes Phil Knights, som stiller opp til intervju. Knights blir konfrontert med bruken av barnearbeid i indonesiske Nike-fabrikker og klarer ikke å komme med et godt svar. Han virker heller ufølsom, når han svarer at dette ikke bekymrer ham. The Big One fra 1997 er oppfølgeren til Michael Moores første dokumentar Roger and Me (1989), men morsommere, sintere og mer provoserende. Hans kartlegging av storselskapenes USA likner på en stand-up komedie. Han sier selv at målet med dokumentaren er å gi folk en skikkelig god latter i tillegg til at han håper noen vil bli sinte nok til å gjøre noe. Under press, blant annet som et resultat av det avslørende intervjuet i Michael Moores film, forpliktet Nike seg til å heve minimumsalderen til 16 år samt å innføre amerikanske helse- og sikkerhetsstandarder på sine utenlandske fabrikker. The Big One blir vist på Spis de rike filmklubb i Oslo 7. desember. (www.spisderike.net)
6 LE MONDE diplomatique – desember 2004 Fallujah som fiendebilde IRAK: Det første George W. Bush gjorde etter at han ble gjenvalgt var å gi ordre om angrep på Fallujah. Men det er lite trolig at Fallujah vil fungere som utstillingsindu for hva myndighetene kan ilby når «terroristene» er borte. DAVID BARAN Forsker, for tiden rådgiver for International Crisis Group (Brussel). Fallujah er en by som alltid har følt seg uretterdig behandlet. Og det med rette. I april 003, like etter at Bagdad hadde falt, tok et pontant organisert råd av religiøse ledere g stammeledere midlertidig over styringen v Fallujah etter at regimets institusjoner alt fra hverandre. De sendte av gårde en tsending for å forhandle med koalisjonen m byens overgivelse. I Fallujah som andre teder nord i landet, var styrkene som ble ntatt å være lojale mot Saddam Hussein, orduftet. Innbyggerne rettet bitre anklager ot tyrannen for urett og utrenskninger om alle familier i byen var blitt rammet av, g ventet – pragmatiske – på å se hva amerianerne kunne gjøre. Det fikk de snart se. Amerikanernes ufortåelige elskverdighet overfor plyndrere jorde sitt til å bekrefte den svært utbredte ppfatningen om at USA hadde invadert andet for å ribbe og ødelegge det. De amerianske styrkene som var utstasjonert i dette mrådet hadde også umiddelbart oppført eg på en mye mer aggressiv måte enn styrene i de sjiamuslimske områdene i sør. For em kunne Fallujah ikke være annet enn iendens by. Noe den også ble, litt etter litt. Likevel var denne antatte bastionen for addam Hussein-nostalgikere og utenlandke terrorister i utgangspunktet ikke stort er enn en liten, relativt privilegert by nder det gamle regimet – sammenlignet ed en by som Hilla, som var fullstendig tøtt ut i mørket. Fallujah var fremfor alt n dypt konservativ by. Det var for øvrig isse religiøse tilbøyelighetene som gjorde BUSH-SEIER: Napoleon måtte tape to slag før han skjønte at et dypere historisk skifte var på gang, mens Bush måtte vinne to ganger for at liberalerne skulle forstå at vi er på vei inn i en ny æra, skriver Slavoj Zizek i sin kommentar til det amerikanske presidentvalget. SLAVOJ ZIZEK Slovensk forfatter og filosof. Fast bidragsyter til nordiske Le Monde diplomatique. at Fallujah ble utsatt for Baath-regimets aller første undertrykkelsesaksjoner på 1970-tallet, da den lokale fløyen av Det muslimske brorskap ble knust. Byens stammekultur ga den derimot et privilegium, om enn tvetydig: Visse lederes samarbeid med regimet hadde en smertelig bakside, nemlig gjentatte utrenskninger og påtvunget underordning overfor makthaverne. For å avkrefte de vanlige fordommene en gang for alle, la oss ikke glemme at en av stammene som var kjent for å være aller mest fiendtlig overfor Saddam Husseins regime – og som like lite avfinner seg med okkupasjonsmakten – er Albu Nemer-gruppen som holder til i nærheten av Fallujah. De stridende selv, inkludert de som har tjenestegjort i Iraks republikanske garde eller i etterretningsvesenet, er grundig lei av systematisk å bli beskrevet som tyrannens trofaste støttespillere. Hvordan kunne Fallujah bli den «kreftsvulsten» amerikanske og irakiske styresmakter beklager seg over i kor? Som om byen var syk, som om en ny sjokkterapi kunne helbrede den? Man kan si at den amerikanske okkupasjonens tvetydigheter og svakheter har hatt en forsterket effekt i Fallujah, og byen fremstår som symbol for et fenomen som er mer omfattende og mer utydelig enn som så. Byen avdekker også et annet syndrom: USAs tendens til å kjøre seg fast i Irak gjennom de perverse konsekvensene deres egen improviserte politikk har. Fallujah er et sammensatt resultat av de opprinnelige fordommene mot dem man antok var regimets naturlige allierte, harde angrep på en befolkning som nødvendigvis måtte være fiendtlig, og så fiaskoen i Fallujah i april 2004: Etter at arbeidere bevæpnet med spader lot hatet strømme fritt i møte med fire amerikanske paramilitære, og likene av disse ble skjendet av folkemengden, beleiret amerikanske styrker byen i det som ble kalt en gjengjeldelsesaksjon, og lot den deretter seile sin egen sjø. I dag, når amerikanske ansvarspersoner, som forsvarsminister Donald Rumsfeld, forsøker å komme på offensiven igjen gjennom å gjenokkupere Fallujah, gjør de ikke annet enn å forsøke å rette opp sine egne fadeser. Ansvaret for denne nye offensiven må de først og fremst ta på egen kappe. Amerikanske og irakiske styresmakter har brukt forskjellige argumenter for å rettferdiggjøre offensiven mot Fallujah: Byen skal ha fungert som skjulested for visse væpnede motstandsgrupper og bidratt til å styrke deres militære kapasitet – et fristed hvor de har kunnet samle seg, hvile seg og omorganisere seg. Byen skal ha vært utgangspunkt for aksjoner over hele landet. Fallujahs symbolske funksjon etter konfrontasjonene i april skal også ha ført til at store ressurser, både økonomiske og menneskelige, er blitt kanalisert gjennom byen og skapt grobunn for ytterligere voldshandlinger. I tillegg har amerikanske og irakiske styresmakter understreket nødvendigheten av et samlet Irak frem mot det kommende valget, og nødvendigheten av å befeste de sårbare irakiske styresmaktenes autoritet. I tillegg, fortsatt ifølge den offisielle argumentasjonen, måtte befolkningen i Fallujah beskyttes mot trusler fra væpnede opprørere de ikke nødvendigvis støttet opp om, og de måtte få unnslippe fruktesløse og ustanselige bombeattentater og få tilgang til grunnleggende offentlige tjenester som hadde vært avstengt i månedsvis. Det ser imidlertid ut til at den nye beleiringen av Fallujah handler mer om andre ting. Iscenesettelsen av en slags «irakisk suverenitet» illustrert av statsminister Eyad Allawis teatralske «klarsignal» lurer ikke irakerne: Det virkelige «klarisgnalet» dreide seg vel heller om å hjelpe Bush til å bli gjenvalgt? Mange betrakter forhandlingene som ble innledet med representanter for opprørsbevegelser før angrepet som et enkelt påskudd for å sette i gang operasjonen på et tidspunkt som passet den amerikanske politiske dagsordenen. Å knytte skjebnen til byen og dens innbyggere 1 til den «jordanske terroristen» Abu Musab al-Zarqawi, styrket bare den utbredte oppfatningen i Irak om at intervensjonen ville komme uansett – hvor høy pris sivil- Liberalernes Waterloo Venstreliberalernes første reaksjon på Bushs andre valgseier var skuffelse, ja til og med frykt. De siste fire årene var ikke bare en vond drøm. Marerittet – alliansen mellom storselskaper og fundamentalistisk popuisme – fortsetter. Bush kan videreføre sin genda med friskt mot, oppnevne konserative høyesterettsdommere, invadere nye and etter Irak – og det liberale USA er ett kritt nærmere utslettelse… Det er imidlertid nettopp en slik følelsesessig reaksjon man bør prøve å stå imot. en er bare et uttrykk for i hvilken grad iberalerne lykkes med å påtvinge oss sin åte å se ting på. Hvis man holder hodet aldt og analyserer valgresultatet i ro og ak, fremstår situasjonen i et ganske annet lys. Mange europeiske kommentatorer spør seg hvordan det er mulig at Bush kunne vinne, med flertallet av den intellektuelle og populærkulturelle eliten mot seg. Vi er nå omsider tvunget til å ta inn over oss hvor stor mobiliseringskraft den amerikanske kristenfundamentalistiske forestillingsverdenen har. Dette fenomenet er mye mer paradoksalt og postmoderne enn dets svært iøynefallende dumskap gir inntrykk av. Historien om scientologikirkens fremvekst illustrerer denne dimensjonen godt: Scientologikirkens grunnlegger Ron L. Hubbard begynte sin karriere som science fiction-forfatter, og skrev en rekke romaner om livet på en annen galakse før menneskeheten utviklet seg på Jorda. Etter hvert ble Hubbard så oppslukt av sitt verk at han begynte å fremstille sine litterære fiksjonsfortellinger som «seriøse» religiøse tekster. Det som i utgangspunktet var fiksjon ble omgjort til religion, med tilbakevirkende kraft. Dette er en nøyaktig omvendt versjon av modernitetens historie, der tekster som opprinnelig var religiøse overlever som kunstneriske monumenter over menneskeåndens storhet… Noe lignende gjelder også for Tim F. Lehayes og Jerry B. Jenkins’ Left Behind-serie, den amerikanske kristenfundamentalismens litterære bestselger. Serien består av tolv romaner om verdens forestående endelikt. Til tross for at de store mediene har ignorert denne romanserien, har den solgt over 60 millioner eksemplarer. Fortellingen starter med at flere millioner mennesker forsvinner på uforklarlig vis – dette er de uskyldige sjelene som Gud kaller opp til seg for at de skal unnslippe verdens undergang. Så dukker Antikrist opp i Nicolae Carpathias skikkelse, en ung og karismatisk, slesk og slu rumensk politiker som blir valgt til generalsekretær i FN og flytter verdensorganisasjonens hovedsete til Babylon. Herfra har han stor suksess med sin plan om å gjøre FN til en antiamerikansk verdensregjering som tvinger alle nasjonalstater til å avvæpne seg. Og slik fortsetter det, helt til det avgjørende slaget der alle ikke-kristne, jøder inkludert, blir brent i et katastrofalt flammehav. Tenk hvilken oppstandelse det ville blitt i vestlige liberale medier om noen hadde skrevet en lignende historie fra et muslimsk ståsted og toppet bestselgerlistene i arabiske land! Det er ikke først og fremst disse romanenes forbløffende primitivisme og dårlige kvalitet som tar pusten fra en, men den merkverdige blandingen av «seriøse» religiøse budskap og det laveste innen populærkulturelt kommersielt søppel. Neste tankesprang handler om demokratiets grunnleggende paradoks. I den stalinistiske bibelen The History of the VKP(b), dukker det opp et enestående paradoks når Stalin (bokens ghostwriter) beskriver utfallet av en avstemning på en partikongress på slutten av 1920-tallet: «Med stort flertall vedtok delegatene enstemmig sentralkomiteens resolusjonsforslag». Hvis vedtaket var enstemmig, hvor ble det da av mindretallet? Dette paradokset er likevel overhodet ikke uttrykk for et perverst «totalitært» knep – det ligger til grunn for demokratiet som sådan. Demokratiet er basert på en kortslutning mellom «flertallet» og «alle»: Vinneren tar alt, flertallet er synonymt med «alle» og beholder all makt – selv om vinnerens fler- befolkningen enn måtte betale. Den irakiske statsministeren og forsvarsministeren hadde uttrykt sitt inderlige ønske om å «frigjøre» de uskyldige innbyggerne i Fallujah, men da mange av dem forutsigbart nok rømte fra byen da angrepet nærmet seg, ble det ikke gjort noen seriøse forsøk på å gi dem midlertidig innkvartering eller kompensasjon – kort sagt, ingen forsøk på å «forføre» dem. Når «frihet» på ny brukes som argument for krig, la oss igjen stille spørsmålet som operasjon Iraqi Freedom aldri har gitt noe svar på: Hvem er det man skal overbevise, om ikke de som blir «frigjort»? Man aner at svarene på dette spørsmålet ikke vil være særlig betryggende. Målet med å innta en steil posisjon var vel for Eyad Allawi å tilfredsstille de som i Irak og i utlandet ønsker en hard og uforsonlig regjering og tror dette gir et lite håp for fremtiden? For den amerikanske administrasjonen var vel dette først og fremst en måte å slå neven i bordet på for å overbevise både sin egen opinion og sine fiender om at USAs intensjoner ikke lar seg rokke ved? Sivile myndigheter anser antakelig angrepet på Fallujah som en behendig militær løsning på et svært sammensatt problem som er vanskelig å finne en politisk løsning på, mens militære myndigheter ser en mulighet til å vinne den håndgripelige seieren de har ventet så lenge på – ved å nedkjempe en fiende som ikke er så flyktig, som er presset inn i defensive posisjoner og som endelig forsvarer et territorium, om enn et urbant sådant. Disse spekulasjonene tjener egentlig bare til en ting: Å understreke behovet for en fiende hos de ulike nevnte aktørene – eller behovet for en fiende av kjøtt og blod. Det er ikke noe nytt i dette. Saddam Husseins fall skulle få Irak på rett kjøl. Arrestasjonen av Saddam Hussein i desember 2003 skulle gi nådestøtet til den væpnede motstandsbevegelsen. Nå ser det ut til at roten til det onde er Al-Zarqawi: Hans betydning skal være så stor at hvis han blir drept vil det veie opp for de mediale kostnadene ved at arabiske tv-stasjoner viser sivile ofre for de mange angrepene mot hans nettverk. tall kanskje bare utgjør noen hundre stemmer blant millioner. Det holder ikke å bare hevde at «demokrati» betyr at makten utgår fra folket og skal tjene folket, og at det store flertallets vilje og interesser (de to er på ingen måte automatisk sammenfallende) bestemmer statens avgjørelser. Demokrati – slik begrepet brukes i dag – dreier seg fremfor alt om en formell legalisme: Minimumsdefinisjonen er ubetinget aksept av et sett formelle regler som sikrer at motsetninger helt og holdent absorberes inn i det pinefulle spillet. «Demokrati» betyr at uansett hvor mye triksing som måtte ha foregått i et valg, vil enhver politisk aktør akseptere resultatet uten å mukke. I den forstand var også presidentvalget i USA i 2000 «demokratisk»: Til tross for den åpenbare manipuleringen av valget og meningsløsheten i at noen hundre stemmer i Florida avgjorde hvem som skulle bli president, aksepterte demokratenes kandidat nederlaget. Uker med usikkerhet fulgte, og Bill Clinton kom på det tidspunktet med en treffende og syrlig kommentar: «Det amerikanske folket har talt, vi vet bare ikke helt hva det har sagt.» Denne kommentaren bør tas mer alvorlig enn den var ment. Selv i dag vet vi ikke hva det amerikanske folket sa den gangen – kanskje er det fordi det ikke var noe reelt «budskap» bak resultatet i det hele tatt. De som er gamle nok til å huske de «demokratiske sosialistene» og deres kjedelige forsøk på å sette visjonen om autentisk sosialisme opp mot den elendige «virkelig eksisterende sosialismen», vet at det hegelianske standardsvaret er ganske passende for denne typen forsøk: Når virkeligheten ikke lever opp til ideen, er det alltid et uttrykk for en iboende svakhet ved selve ideen. Hvorfor
Page 2 and 3: de pesticides par an (4). Les habit
Page 4 and 5: LE MONDE diplomatique Avisen med de
Page 8 and 9: I likhet med disse utbyttbare perso
Page 10 and 11: arbide a vait pas santé et de dés
Page 12 and 13: franskmenn som bodde i Belgia hvor
Page 14 and 15: nærmere 20 kilometer og gjenåpnin
Page 16 and 17: hed har de handlinger, som udføres
Page 18 and 19: som krise innenfor høymodernismen.
Page 20 and 21: litteratur len, gjorde skandale i 2
Page 22 and 23: desember 2004 - LE MONDE diplomatiq
Page 24 and 25: desember 2004 - LE MONDE diplomatiq
Page 26 and 27: historien ren avslører sitt ideolo
Page 28 and 29: enker» for medlemmer af den nyvalg
Page 30 and 31: på Mars? fremferd kunne komme til
Page 32 and 33: tet for Grønlandsdepartementet i K

diplomatique - Dokumentar.no

Create successful ePaper yourself

Delete template?

Save as template?