diplomatique - Dokumentar.no

More documents

Recommendations

Info

I likhet med disse utbyttbare personene handler territoriet man strides om i Fallujah fremfor alt om en spesiell oppfatning av fienden, som fremhever dette områdets utenforskap i forhold til resten av befolkningen. Denne oppfatningen setter likhetstegn mellom fysisk eliminering av motstandere og det å bekjempe opprøret. Det var derfor nødvendig å «frigjøre» befolkningen fra de nye undertrykkerne – selv om det innebar å stenge alle menn mellom 15 og 55 år inne i den beleirede byen; 2 selv om det innebar å kutte vannforsyningen til innbyggere som nektet å flykte, for å gi marinesoldatene enda større fortrinn; selv om det innebar å frata innbyggerne mulighet til medisinsk behandling ved å okkupere sykehuset og holde hjelpeorganisasjoner på avstand fordi de hadde spredt motpropaganda som plukket fra hverandre myten om «kirurgisk» krigføring. Selv om et utall dokumenter fra den amerikanske hæren, spesielt marinen, beskriver befolkningen som opprørets «tyngdepunkt», altså målet som må «erobres» for å bryte ned fienden, risikerer «frigjøringen» av Fallujah å gi fienden ny glød. I alle fall frem til løftene om gjenoppbygging blir innfridd, noe som uunngåelig vil ta lang tid, siden byen er ødelagt. Omfanget av ødeleggelsene bekrefter for øvrig spådommer fra begge sider: For amerikanerne vitner det om det massive ondet man måtte luke vekk, mens for innbyggerne i Fallujah er dette det endelige beviset på USAs aggressive fremferd og ønsket om å spesifikt ramme deres by. Den absurde relasjonen mellom Fallujahs innbyggere og amerikanske styrker har helt fra starten utviklet seg på følgende måte: De amerikanske styrkene har funnet bekreftelse på sine forutinntatte oppfatninger om byen og handlet deretter, mens byens innbyggeres gradvis har fått styrket sin oppfatning av okkupanten som arrogant, brutal og urettferdig. Parallelt med myten om heroisk motstand har det utviklet seg en offerargumentasjon, en martyrsymbolikk – og temaene motstand og martyr har smeltet skulle ikke dette også gjelde for demokratiet som sådan? Er det ikke altfor enkelt å skulle erstatte det «virkelig eksisterende» liberale kapital-demokratiet med et mer ekte «radikalt» demokrati? Dette betyr likevel ikke at Bushs valgseier i 2004 bare var en uheldig glipp, et resultat av triksing og manipulasjon. Hegel skrev apropos Napoleon at han måtte tape to ganger: Det var først etter Waterloo han innså at nederlaget hans ikke var et tilfeldig militært uhell, men et uttrykk for et dypere historisk skifte. Det samme gjelder for Bush: Han måtte vinne to ganger for at liberalerne skulle forstå at vi er på vei inn i en ny æra. 11. september 2001 ble tvillingtårnene angrepet. Tolv år tidligere, 9. november 1989, falt Berlinmuren. Denne hendelsen markerte inngangen til de «lykkelige 90årene», med Francis Fukuyamas drøm om «historiens slutt» og troen på at det liberale demokratiet i prinsippet hadde vunnet: at letingen var over, at det globale, liberale verdenssamfunnets tid var rett rundt hjørnet, at hindringene for denne hyper-hollywoodske happy ending kun var forbigående fenomener (lokale «motstandslommer» hvor lederne ennå ikke hadde forstått at deres tid var forbi). I kontrast til dette markerte 11. september 2001 slutten på de «lykkelige 90-årene» med Clinton, og starten på en periode der nye murer bygges opp overalt – mellom Israel og Vestbredden, rundt Den europeiske union, på USAs grense til Mexico og så videre. I boken The War on Iraq skriver William Kristol og Lawrence F. Kaplan: «Oppdraget starter i Bagdad, men det slutter ikke der. (…) Vi står ved inngangen til en ny historisk æra. (…) Dette er en avgjørende tid. (…) Det hand- sammen i begrepet ofring. Fallujah ofrer seg på modig vis i Iraks og i islams navn. Denne visjonen har gitt seg utslag i en stor produksjon av videoer og internettsider som spres langt utover det omstridte territoriet. Og den setter i gang en dynamikk som strekker seg langt utover byen Fallujah. Denne mytologien omkring «offer-byen» får sin endelige bekreftelse i den amerikanske/irakiske offensiven mot Fallujah slik den er blitt ført. Omringingstaktikken, ingen perspektiver om kapitulasjon, samt byens symbolske verdi: Summen av dette var en garanti for blodbad. Overtakelsen av sykehuset, som hindret at blodige bilder ble spredt, førte uunngåelig til økt støtte til de ler om så mye mer enn Irak. Det handler til og med om mer enn Midtøstens fremtid og krigen mot terror. Det handler om hvilken rolle USA har til hensikt å spille i det 21. århundret.» Man kan ikke annet enn å si seg enig: Det er faktisk det internasjonale samfunnets fremtid som står på spill nå – hvordan den nye verdensorden vil være, hvilke regler som skal gjelde. En ny visjon om Den Nye Verdensorden har derfor vokst frem som den faktiske rettesnoren for USAs politikk de siste årene: Etter 11. september avskrev USA i bunn og grunn resten av verden som verdig samarbeidspartner. Det endelige målet er derfor ikke lenger Fukuyamas utopiske idé om å spre et universelt liberalt demokrati, men å gjøre USA til en «Festning Amerika», en ensom supermakt isolert fra resten av verden, som beskytter sine vitale interesser og forsvarer seg militært ikke bare gjennom styrker som raskt kan utstasjoneres hvor som helst i verden, men også gjennom utvikling av våpenteknologi som gjør det mulig å kontrollere jordas overflate fra verdensrommet. Denne strategien setter de nylige konfliktene mellom USA og Europa i et nytt lys: Det er ikke Europa som «svikter» USA – det er USA selv som ikke lenger trenger å støtte seg til sitt eksklusive partnerskap med Europa. Kort sagt, problemet med Bushs USA er ikke at det er et nytt globalt imperium, men at det ikke er det: Samtidig som det forsøker å late som om det er et imperium, fortsetter det å handle som en nasjonalstat, som nådeløst forsvarer sine egne interesser. USAs politikk den siste tiden kan nesten betraktes som en omvendt versjon av miljøvernernes velkjente motto «tenke globalt, handle lokalt»: forskansede kjemperne fra mange irakeres side – om enn en relativ og tvetydig støtte. For ikke å snakke om medfølelsen med de sivile. Ødeleggelsen av byens infrastruktur vil uunngåelig styrke en omhyggelig oppbygd forestillingsverden. Spesielt siden det ikke foreligger tilstrekkelige planer for å få på plass lokale styringsstrukturer – en utfordring i seg selv – kompensasjon for ødeleggelser og gjenoppbygging, til tross for retoriske erklæringer. Fallujah kan dermed bli symbolet for «okkupantenes» brutalitet og serviliteten til deres irakiske samarbeidspartnere, snarere enn et utstillingsvindu for hva myndig- Bushs USA handler globalt og tenker lokalt. Med disse faktorene i bakhodet burde alle venstreorienterte som tenker, være glad for Bush-seieren. Det er bedre for hele verden fordi konturene av kommende konfrontasjoner vil avtegne seg mye klarere. Seier til Kerry ville vært en slags historisk anomali, som ville ha dekket over de virkelige skillelinjene. La oss slå det fast en gang for alle: Kerry hadde ingen global visjon som kunne representert et reelt alternativ til Bushs politikk. I tillegg var Bushs seier paradoksalt nok bedre for økonomien i Europa og i Latin- Amerika: Kerry ga løfter om flere proteksjonistiske tiltak for å sikre seg støtte fra fagforeningene. Men den viktigste fordelen med Bushs seier har med internasjonal politikk å gjøre. Hvis Kerry hadde vunnet, ville det vært opp til liberalerne å håndtere konsekvensene av Irak-krigen, og Bush-leiren kunne ha gitt dem ansvaret for resultatene av sine katastrofale avgjørelser. I essayet «Dictators and Double Standards» fra 1979 analyserer Jeanne Kirkpatrick forskjellen mellom «autoritære» og «totalitære» regimer, som ble brukt for å rettferdiggjøre USAs samarbeid med høyrevridde diktatorer samtidig som man førte en hard linje mot kommunistiske regimer: Autoritære diktatorer er pragmatiske herskere som verner om sin makt og rikdom uten å bry seg om ideologiske spørsmål, selv om de kanskje later som de arbeider for en «god sak». Totalitære herskere derimot, er uselviske fanatikere som tror på sin ideologi og er rede til å ofre alt for idealene sine. Alle venstreorienterte som tenker, burde være glad for Bush-seieren © Gerhard Richter: Statbild Sa (VWV 219-1), 1969 desember 2004 – LE MONDE diplomatique 7 Iscenesettelsen av en slags «irakisk suverenitet» lurer ikke irakerne hetene kan tilby når «terroristene» er borte. Problemet er at myndighetene gang på gang har brukt «terroristenes» undergravingsarbeid som den fremste forklaringen på alt som ikke fungerer i landet. Hvis elimineringen av disse «anti-irakiske kreftene» på et gitt territorium ikke innebærer noen som helst form for gjenoppbygging og stabilitet, er det vanskelig å forestille seg hvordan «frigjøringen» av Fallujah kan skape støtte i befolkningen. En befolkning som gjennom denne operasjonen angivelig skulle reintegreres i den politiske prosessen. Kampene den siste tiden i Najaf og Samarra, der absolutt nødvendige politiske og økonomiske tiltak har vært fragmentariske og kommet altfor sent, innbyr ikke til optimisme. Men hva gjør vel det, man kan bare fortsette å jage fiender som allerede dukker opp i tomrommet som er skapt av at oppmerksomhet og militærmakt konsentreres om Fallujah. Bushs omkved om å «holde forspranget», kan mer og mer betraktes som forhastelser. 1 Amerikanske myndigheter ba Fallujahs innbyggere om å utlevere al-Zarqawis «terrorister» dersom de ville unngå et angrep. 2 Ingenting hindret USA i å teste for eksplosiver ved sjekkpunktene rundt byen i stedet for å ikke gjøre noen forskjell på stridende og sivile. Denne type tester er enkle og raske, og brukes til å avgjøre om en person nylig har håndtert eksplosiver eller våpen, men de ble likevel ikke brukt før etter de mest intense kampene. Man kan altså forholde seg til autoritære herskere som reagerer rasjonelt og forutsigbart på materielle og militære trusler, mens totalitære herskere er mye farligere og må konfronteres direkte… Ironisk nok er dette skillet en utmerket forklaring på hva som har gått galt med USAs okkupasjon av Irak: Saddam var en korrupt, autoritær hersker som i sin streben etter makt kun tok pragmatiske hensyn (noe som gjorde at han samarbeidet med USA gjennom hele 80-tallet). Det viktigste resultatet av USAs intervensjon i Irak er imidlertid at den har gitt liv til en mye mer kompromissløs «fundamentalistisk» opposisjon som utelukker pragmatiske kompromisser. Bush kommer til å bryte ned illusjonene om interessefelleskap mellom de rike vestlige landene. Det vil sette fart i det smertefulle, men nødvendige arbeidet med å bygge nye allianser som Den europeiske union eller Mercosur i Latin-Amerika. Det er en journalistisk klisjé å hylle den «postmoderne» dynamiske USA-kapitalismen på bekostning av «Det gamle Europa» som henger fast i sine illusjoner om en regulerende velferdsstat. Likevel, i alle fall når det gjelder politisk organisering, beveger Europa seg nå mye raskere enn USA i retning av å etablere seg som en virkelig «postmoderne» trans-stat man aldri har sett maken til før, som har plass til alle uavhengig av geografi og kultur, fra Kypros til Tyrkia. Ingen grunn til fortvilelse, altså – selv om det ser mørkt ut i dag, skal vi ikke glemme en av de store bushismene: «Fremtiden vil se bedre ut i morgen». © LMD Norden
8 LE MONDE diplomatique – desember 2004 INDIA: I desember 1984 slapp flere tonn giftig gass ut av Union Carbides sprøytemiddelfabrikk i Bhopal. å, 20 år etter, står restene av fabrikken fortsatt igjen i byen, som et makabert minnesmerke over en av hisoriens største industriforbrytelser. Katastrofen som aldri tar OLIVIER BAILLY Fotograf og journalist. Gas Myian kunne vært et symbol for et drama og en kamp som aldri må glemmes. Men denne unge mannens 20 år gamle liv går sin gang i det fattige området Nawab Colony i Bhopal, hovedstaden i den indiske delstaten Madhya Pradesh. Kinnene hans er furete av kviser, og den skrale kroppen hans sliter. Står man på tærne foran huset hans, som er satt opp uten tillatelse, kan man se pipa på den gamle fabrikken – fabrikken som ble skjebnesvanger for Gas Myian. Han ble født natt til 3. desember 1984. Kvelden før hadde faren hans, Eshaq, fryet seg over den store magen til Champa, as’ mor. Plutselig, i nærheten av huset eres, slapp store mengder giftig gass ut av ank nummer E610 på fabrikken til Union arbide India Limited. 1 Fabrikken produsere to typer sprøytemidler, Temik og Sevin. assen var metylisocyanat, MIC (basert på osgen, den berømmelige sennepsgassen). Det var kommet vann inn i tanken, og ette hadde skapt en katastrofal kjemisk eaksjon. Ingen av sikkerhetssystemene om burde ha avverget dette, fungerte denne atten. De var enten ute av drift eller under eparasjon som følge av drastiske sparetilak ved bedriften. Trykkmåleren i kontrollommet på fabrikken indikerte riktignok vertrykk i tank E610, men de ansatte var å vant til falsk alarm fra de dårlig vedlieholdte målerne, og bekymret seg ikke evneverdig. Samtidig ble 42 tonn MIC-gass spredt tover slumområdet rundt fabrikken – dobelt så mye som det var lov til å lagre av ette stoffet. Gassen nådde raskt frem til de ærmeste boligområdene. Champa og Eshaq ørte skrik, naboer som hostet, og kjente at ynene begynte å svi. Mange døde momenant mens de lå i sengene sine. En tett tåke a seg over området, hele bydelen gispet tter pusten i gatene. Champa og Eshaq kom ort fra hverandre. Høygravide Champa løp å fort beina kunne bære henne i retning handi Ladies Hospital. Utmattet og med terke magesmerter måtte hun stanse opp, g fødte i veikanten. Et barn kom dermed il verden mens historiens største kjemiske atastrofe raste som verst. Foreldrene visste kke hva de skulle kalle sønnen de endte opp med Gas, Gas yian. 2 Gas er en av de 500 000 som har fått livene sine ødelagt av denne katastrofen. Tusenvis av andre liv gikk tapt. 3 Gas har ldri hatt noen jobb, pustevansker gjør at han ikke kan utføre fysisk arbeid. Han studerer ikke heller, familien hans har ikke råd til det. Han sier at han ikke har bestemt seg for hva han skal gjøre senere i livet, men Union Carbide har reduert fremtidsmulighetene hans betraktelig: Hvis denne katastrofen ikke hadde skjedd, ille jeg vært frisk i dag og kunne ha forsøret familien min,» sier han. Det multinasjonale selskapet Union Carbide har ikke alltid vært synonymt med ødeleggelse. I 1978 etablerte selskapet en fabrikk i Bhopal for å produsere 5000 tonn plantevernmidler årlig. 4 Den indiske regjeingen var en sterk pådriver for etablerinen, og så den som et ledd i politikken for kt matproduksjon gjennom «den grønne evolusjonen». Innbyggerne i Bhopal var gså positive til den nye fabrikken, som ørte med seg arbeidsplasser. Det tok ikke ang tid før fabrikken var omringet av fatige boområder. «Rett overfor inngangen til fabrikken var det en kafé der vi pleide å prate med arbeiderne,» minnes Jagee Myian. «Alle var fornøyd med Union Carbide. Det var svære greier, selv for en stor by som Bhopal. Og det var amerikansk, så det måtte jo være bra. Man kunne tjene 50 rupi per dag på å gjøre reint i gatene på fabrikkområdet, og det var bra lønn for et lett arbeid,» sier han. Men salget av plantevernmiddelet Sevin gikk relativt dårlig i India, og fabrikken gikk med underskudd fra 1982. For å dekke tapene, kuttet ledelsen i driftsutgiftene og sa opp mange av de faglærte arbeiderne. Den totale arbeidsstokken ble redusert fra 1500 til 950 ansatte. Som konsekvens av dette begynte sikkerhetsproblemene å melde seg: En døde og 47 ble såret i forbindelse med fem store gasslekkasjer i 1981 og 1983, uten at det kom nevneverdige reaksjoner. Helt til den fatale ulykken skjedde. Som de fleste ofrene for denne kriminelle logikken, har Jagee, Gas og deres foreldre fått en erstatning på 25 000 rupi (715 euro). 5 Det er prisen for en ødelagt helse – men den rekker ikke til medisinsk behandling for lidelsene de har levd med i 20 år. Pengene kommer fra de 470 millioner dollar Union Carbide betalte til den indiske staten i 1989 som erstatning til ofrene. 6 Den indiske staten representerte ofrene i forhandlingene med det multinasjonale selskapet, i kraft av «Bhopal Gas Leak Disaster (Processing of Claims) Act» av 29. mars 1985. Den gjorde et slett arbeid. Union Carbide og selskapets ledere slapp unna rettslig ansvar i bytte mot en erstatningssum som var seks ganger lavere enn det opprinnelige kravet på til sammen tre milliarder dollar. De fikk på mange måter kjøpe seg ny uskyld for en billig penge. «Staten var en lett match for selskapet,» er Sattinah Sarangis oppsummering av forhandlingsprosessen. Han er ansvarlig for Sambhavna Trust, en ikke-statlig organisasjon (NGO) som driver en klinikk i Bhopal. «Union Carbides strategi var å lempe alt over på regjeringen og på selskapets indiske filial, Union Carbide India Limited.» Ofrene betraktet forliket fra 1989 som et svik, og opplevde at den indiske staten spilte på lag med de ansvarlige for katastrofen. Ved ikke å stille Union Carbide for retten for industrikriminalitet og ved å akseptere en så lav erstatningssum, bekreftet den indiske regjeringen den grusomme økonomiske beregningen mange multinasjonale selskaper satser på: Et liv i den tredje verden er ikke verdt en brøkdel av et liv i den rike delen av verden. Da erstatningssummene skulle fastsettes, tok man utgangspunkt i at ofrenes resterende levetid ikke ville overstige 30 år og beregnet ut fra en gjennomsnittsinntekt per husholdning på 800 rupi (23 euro) per måned. 7 De fleste familier som har mistet en av sine nærmeste har fått mellom 50 000 og 10 000 rupi (1430 og 2860 euro) i erstatning. En latterlig sum. Til sammenligning fikk Lockerbie-ofrenes familier 4 millioner dollar hver, det vil si mellom 1500 og 3000 ganger så mye. 8 Den lave erstatningssummen burde uansett vært distribuert til ofrene på en mer nennsom måte. Likevel har det i 20 år vært stadige kontroverser rundt fordelingen av pengene. Først mot slutten av 2004 vil restbeløpet av de 470 millionene bli utbetalt – den indiske regjeringen har endelig bestemt seg for å sette strek for erstatningskravene Lockerbieofrenes familier fikk mellom 1500 og 3000 ganger så mye i erstatning som Bhopalofrene (med renter utgjør de rundt 300 millioner dollar). 20 år etter katastrofen! Helt fra starten har den indiske staten vært ute av stand til å fremskaffe nøyaktige tall og vitenskapelige metoder for å identifisere ofrene for katastrofen. «Da forliket ble inngått i 1989 anslo man at 10 000 personer var berørt,» forklarer N. S. Sharma, journalist i avisen The Tribune. «I 1995, da pengene skulle utbetales, var tallet 67 000! Hvordan er det mulig å ikke ha et korrekt tall på dette tidspunktet, fire år etter ulykken?» Den største utfordringen har vært å få på plass et system for iden- tifisering av ofrene, for det er ingen systematiske forskjeller mellom en pasient som er blitt utsatt for MIC og pasienter med en annen sykdomshistorie. På grunn av mangelfull medisinsk kunnskap om effektene av gass på mennesker, ble geografi det viktigste kriteriet. En medisinsk kommisjon pekte ut hvilke områder den giftige gasståken hadde passert. 36 av de 56 ulike sonene i Bhopal ble vitenskapelig betraktet som «berørte». Alle disse sonene lå i gamlebyen. For å motta erstatning måtte man altså bevise to ting: at man hadde bodd i en av de 36 sonene som ble rammet den natten i 1984 og kunne legge frem en medisinsk bekreftelse på at man var syk. Men i et land hvor det å avkreve papirer blir ansett som en unødvendig trakassering, spesielt blant de aller fattigste, 9 kom disse prosedyrene raskt inn feil spor. Korrupsjon i administrasjonen, svak lese- og skrivekyndighet blant ofrene og selve omfanget av katastrofen bidro til dette. Ofre som fikk lite eller ingen informasjon gjenopptok livene sine så godt de kunne rett etter katastrofen, mens andre startet en evig kamp i byråkratiets irrganger. «Dette systemet har skapt en egen industri for dokumentfalsk,» sier N. S. Sharma. «Natt til 3. desember 1984 var jeg i Jammu, i Kasjmir, tusenvis av kilometer fra Bhopal. Likevel, da jeg kom til Bhopal i 1991 ble jeg tilbudt å kjøpe et kort som beviste at jeg hadde bodd i en av de berørte sonene. Det kostet 800 rupi.» Ravi Pratap Singh fra Action Aid India legger til: «Helseattester kunne man kjøpe av leger for tusen rupi.» Ofre eller ikke, flere hundre tusen personer har fått tilgang til gratis helsetjenester de siste 20 årene. De fleste personene jeg møter, ofte fattige folk, unngår likevel å benytte seg av myndighetenes helsetilbud. En av dem, Murlidhar-Sahu, går heller til «private» – deres skilt og småsjapper finnes overalt i Bhopals gater: «Jeg vil helst ikke gå til regjeringens sykehus. Det er ingen vits, køene er altfor lange og de krever så mange papirer,» sier han. Champa på sin side hevder at hennes lege har rådet henne til å gå til en privat lege, og i likhet med flere andre sier hun at tablettene hun får fra de statlige helsemyndighetene ikke virker. 22 år gamle Nihin veksler mellom statlig og privat helsestell. Sattinah Sarangi underbygger disse utsagnene. Han er ikke nådig i sin beskrivelse av de statlige helsetjenestene: «Disse sykehusene har fortsatt ingen medisinske journaler som gjør det mulig å gi en metodisk behandling, tilpasset mangfoldige symptomer og komplikasjoner. De drives av byråkrater, og kvaliteten er elendig. For øvrig stanset regjeringen allerede i 1994 forskningen på effekter av MIC, til tross for at det er avgjørende å observere over lang tid utvikling av kreftsykdommer og utviklingen hos barn som ble utsatt for gass.» Likevel har både sentrale indiske myndigheter og delstaten Madhya Pradesh satt i verk konkrete prosjekter for å bedre befolkningens situasjon. I tillegg til gratis helsetjenester, utdeles det fortsatt matrasjoner, hvete, ris og sukker – 20 år etter hendelsen. Det er blitt opprettet egne programmer for å hjelpe folk inn i yrkeslivet igjen, de beskjedne økonomiske kompensasjonene er blitt utbetalt raskt, og det er blitt etablert et eget departement spesifikt for håndtering av problemer knyttet til katastrofen. Ikke overraskende er derfor de lokale myndighetenes oppsummering entusiastisk: «Regjeringen i Madhya Pradesh mener at rehabiliteringen av ofrene er et av de mest vellykkede rehabiliteringsprogrammer som noen regjering noensinne har iverksatt i forbindelse med en industrikatastrofe,» 10 hevder Bhupal Singh, som er ansvarlig for Bhopal Gaz Tragedy Relief and Rehabilitation Department. «På det medisinske plan har vi klart å demme opp for konsekvensene av katastrofen. I dag er hjelpen tilstrekkelig.» Helseansvarlig i det samme departementet, legen B. S. Ohri, deler vurderingen til sin overordnede: «Sykdommer grunnet MIC svarer til et bestemt stadium av katastrofen, og er et avgrenset problem. Gradvis har folks helsetilstand bedret seg, og i dag er situasjonen betryggende – ingen akutt situasjon». For øvrig mener Ohri til og med at det offentlige helsetilbudet til de 500 000 ofrene for katastrofen – 31 statlige sykehus og poliklinikker med totalt 634 senger – er mer omfattende enn nødvendig. Dette er ikke noen utbredt oppfatning på Nehru Hospital, noen få meter fra Union Carbides fabrikkområde. Her er det lange køer foran skrankene. En ortoped på sykehuset anslår at 4000 pasienter tas imot på den måten hver eneste dag. Likevel står sjefslegen i departementet på sitt: «Mellom 1987 og 1989 ble 362 000 pasienter undersøkt og 95 prosent av dem var ikke syke eller hadde forbigående lidelser. Det er legenes observasjoner. NGOene har en annen oppfatning – men så har de også andre interesser,» sier Ohri. Men når jeg besøker fattigkvarterene i nærheten av Union Carbide-området, klager likevel alle ofrene jeg møter, uten unntak, fortsatt over utmattende smerter, pustevansker, nevrologiske sykdommer, depresjoner – og ineffektiv behandling. Doktor Ohri har sin forklaring på dette: «Blir de fort slitne? Vel, det hender at hvis man har kraftig menstruasjon eller infeksjoner i endetarmen, at man faktisk kjenner seg tappet for krefter…» Pustevansker? Ikke krefter til å gjøre tungt arbeid? «Vel, de forsøker å vekke sympati, og tiltrekke seg oppmerksomhet ved å prate med journalister,» sier Ohri. Han bruker ikke ord som «bløffmakere» og «manipulatorer», men insinuasjonen er tydelig. Tungmetaller er også oppdaget i morsmelk – en makaber overlevering av lidelser fra en generasjon til en annen Med en slik mistro kommer det ikke som noen overraskelse at dialogen mellom ofre og indiske myndigheter snarere kan betegnes som bitre forhandlinger. Og det ser ikke ut til at strek er satt. I august 1999 forsvant navnet Union Carbide etter at det multinasjonale selskapet ble kjøpt opp av gigantselskapet Dow Chemical for 9,3 milliarder dollar. 11 Hensikten med dette juridiske tryllenummeret var å fjerne enhver juridisk ansvarlig person som kunne bli tvunget til å stå til rette for den dødelige forsømmelsen som førte til gassutslippet. I mellomtiden har en ny generasjon ofre
Page 2 and 3: de pesticides par an (4). Les habit
Page 4 and 5: LE MONDE diplomatique Avisen med de
Page 6 and 7: det som foregår utenfor Norges gre
Page 10 and 11: arbide a vait pas santé et de dés
Page 12 and 13: franskmenn som bodde i Belgia hvor
Page 14 and 15: nærmere 20 kilometer og gjenåpnin
Page 16 and 17: hed har de handlinger, som udføres
Page 18 and 19: som krise innenfor høymodernismen.
Page 20 and 21: litteratur len, gjorde skandale i 2
Page 22 and 23: desember 2004 - LE MONDE diplomatiq
Page 24 and 25: desember 2004 - LE MONDE diplomatiq
Page 26 and 27: historien ren avslører sitt ideolo
Page 28 and 29: enker» for medlemmer af den nyvalg
Page 30 and 31: på Mars? fremferd kunne komme til
Page 32 and 33: tet for Grønlandsdepartementet i K

diplomatique - Dokumentar.no

Create successful ePaper yourself

Delete template?

Save as template?