diplomatique - Dokumentar.no

More documents

Recommendations

Info

LE MONDE diplomatique Avisen med de internasjonale skribentene: - kritikk av storpolitikk og nyliberalisme - filosofiske samtidsrefleksjoner - internasjonal billedkunst og estetikk Nordiske Le Monde diplomatique består hovedsakelig av et utvalg oversatte artikler fra den franske utgaven. En tredjedel er dessuten artikler initiert av vår redaksjon (merket LMD Norden). Avisens hovedspråk er norsk. Telefon: +47 22 43 42 45 (fra 20. hver måned) Adresse: Tostrup terrasse 1, 0271 Oslo, Norge Websider: www.diplomatique.no E-post: redaksjon@diplomatique.no Redaksjon: Ansvarlig redaktør/utgiver: Truls Lie truls@diplomatique.no Redaksjonssekretær: Gøril Eldøen ge@diplomatique.no Redaksjonsassistent: Steffen Moestrup, steffen@diplomatique.no Rådgiver (Cafe diplomatique): Anne Tuflåt Lilleberg anne@diplomatique.no Danmark: Carsten Juhl carsten@diplomatique.net Oversettere: Henrik Brems, Gøril Eldøen, Jon Holm, Kjell Olaf Jensen, Synneve Sundby, Geir Uvsløkk Formgiving/billedkunst: Truls Lie Skribenter og rådgivere: Erland Kiøsterud, Knut Stene-Johansen, Linn Stalsberg, Knut Ove Eliassen, Vegard Velle, Åse Brandvold, Truls Øra, Trude Iversen, Sven-Olov Wallenstein, Vibeke Sperling, Carsten Juhl Avisen trykkes hos Nr1Trykk, Lillestrøm, Norge Årsabonnement (12 utgaver) Norge 380 NOK Danmark 420 DKK Sverige 480 SEK Øvrige Europa 55 euro Øvrige verden 60 euro Abonnement registreres på www.diplomatique.net, telefon +47 22 43 42 45 eller per e-post til abonnement@diplomatique.no. Le Monde diplomatique trykkes også som eget avisbilag til Klassekampens dagsabonnenter i Norge Avisen er fri for kommersielle annonser. LE MONDE diplomatique internasjonalt Totalopplag over 1,4 millioner solgte eksemplarer. Utgis på over 20 språk. Frankrike: 1, Avenue Stephen-Pichon, 75013 Paris Telefon: +33 1 53 94 96 01 Internett: www.monde-diplomatique.fr Grunnlegger: Hubert Beuve-Méry Ansvarlig utgiver: Ignacio Ramonet Direktør: Bernard Cassen Sjefredaktør: Alain Gresh Assisterende sjefredaktører: Martine Bulard, Maurice Lemoine, Dominique Vidal Redaksjon: Bernard Cassen, Serge Halimi, Anne-Cécile Robert Øvrige verden: Argentina: Månedsavis utgitt av Capital intelectual. Bolivia: Bilag til El juguete rabioso Brasil: Publisering på internett ved Jornal do Brasil og Correio braziliense Chile: Månedsavis utgitt av Aún Creemos en los Sueños Colombia: Månedsavis utgitt av Tebeo Communicaciones Forente Arabiske Emirater: Bilag til Akhbar Al Arab Hellas: Bilag til dagsavisen Eleftherotypia Italia: Bilag til dagsavisen Il Manifesto Jordan: Bilag til Al Ra’ay Luxemburg: Bilag (på tysk) til Tageblatt Marokko: Bilag til Al Sahifa-Le Journal Portugal: Månedsavis utgitt av Campo da Comunicacao Serbia: Bilag til dagsavisen Politika, distribueres i hele det tidligere Jugoslavia Spania: Månedsavis utgitt av Ediciones Cybermonde Storbritannia: Månedsavis og abonnementsbilag til Guardian Weekly. Se www.mondediplo.com Sveits: Bilag (på tysk) til Wochenzeitung SørKorea: Bilag til ukeavisen Sol Tyskland: Bilag til Die Tageszeitung Tyrkia: Månedsavis fra forlaget Okuyan Us Yayin Venezuela: Bilag til månedsavisen Question Tilgjengelig på internett på tysk, arabisk, engelsk, katalansk, kinesisk, spansk, esperanto, gresk, italiensk, japansk, farsi, portugisisk, russisk, serbisk, tsjekkisk og tyrkisk. For mer informasjon, se www.diplomatique.no desember 2004 – LE MONDE diplomatique 3 Molekylær revolusjon TRULS LIE Ansvarlig utgiver og redaktør, nordiske Le Monde diplomatique Den tradisjonelle venstresiden har lenge vært i krise. Ikke bare dominerer høyresiden nasjonale valg, men venstresiden har også beveget seg mot høyre – med velferdskutt, angrep på sosiale rettigheter, og deltagelse i internasjonal kriger. Gamle tradisjonelle grupperinger som før samlet folket på venstresiden oppløses. Selve begrepet «venstreside» er også uklart. Eksempelvis angriper unge og gamle nostalgikere1 i dag radikale akademikere for å ha kapret venstresiden – som om politisk abstrakt diskusjon skal ha tatt fokus vekk fra praktisk reformarbeid. Andre beskylder multikulturalismen for å glemme politikk og økonomi til fordel for kulturelle saker. I et par tiår har sosialistisk venstreside slitt med legitimering. Den franske psykoanalytikeren Felix Guattari adresserte problemet allerede i 1972 i boken Molekylær revolusjon: «Marxismen, i alle dens former, mangler begjær og mister sin essens ved tendensen til byråkratisme og humanisme – og freudianismen har ikke bare ignorert klassekampen fra begynnelsen av, men har også kontinuerlig forfalsket dens tidlige oppdagelser i forhold til det ubevisste begjær, ved å lenke det til familien og den herskende ordens sosiale normer.» Guattari foreskrev da heller Schizoanalyse, som «vil ha mye til felles med revolusjonære visjoner om sosiale bedringer i fremtiden, uatskillelig fra en multitude av molekylær revolusjon i begjærets økonomi.» Nå, 30 år senere, har amerikaneren Michael Hardt og den italienske filosofen Toni Negri fullført et par bøker om moderne maktformer og motmakt. Deres første bok Empire 2 beskriver den nye verdensorden der nasjonalstater overgir sin selvstendighet til mektige overnasjonale institusjoner. Dette imperiale fenomenet, som ligner nyliberalismen, gjennomstrømmer liv, økonomi og arbeidsliv – en penetrering der stat og kapital gjør sitt for å definere den enkeltes kulturelle og sosiale livsverden. Denne nye form for imperial «biomakt» som omgjør hele verden til en gigantisk fabrikk, kan ikke tas ved roten, da den verken har en slik, ei heller et styrende hode. Imperiet må møtes med motmakt, av mangfoldets kraft, av individuell kreativitet, av monstruøst begjær – fra et frigjørende nettverk nedenfra, hva Negri & Hardt kaller multitude (mylder, mangfold, variasjon, nettverk). Nettopp navnet på deres nye bok Multitude – War and Democracy in the Age of Empire (Penguin Press, 2004). Begrepet multitude som også ble benyttet av Guattari, stammer opprinnelig fra filosofen Spinoza. Poenget i dag er at postmoderne nettverk virker subversive overfor undertrykkende makt, og samtidig konstituerende for nye væremåter og ekspansive nettverk – til forskjell fra moderne hierarkier som styrer et enhetlig nasjonalt folk eller en uniformt organisert masse ovenfra. Mangfoldige nettverk (multitude) er heller konstitutive, horisontale, ekspansive, og møtepunkter for kunnskap, visualitet og følelsemessige relasjoner. Negri & Hardt kaller dette biopolitisk produksjon – et kjærlighetens prosjekt som strekker seg langt utover den borgerlige kjernefamiliens privatiserte kjærlighet. Poenget er altså at det nye nettverksdemokratiet først er muliggjort med det siste tiårets fremvekst av teknologiske nettverk. I dag mobiliseres motmakt gjennom internetts e-post og websider, mobiltelefoner, rask transport, migrasjon og samarbeidsformer som før ikke var mulig i en slik skala. Dessuten tenderer den immaterielle produksjonen – produksjonen av ideer, innsikt, sosiale relasjoner og rask distribusjon av bilder, tekst og lyd – til å dominere vår tids arbeidsform. Arbeid blir kommunikativt samarbeid, organisert i nettverk og fellesskap – intellektuelt arbeid, nettverksar- Nettverkene (multitude) er heller konstitutive, horisontale, ekspansive, og møtepunkter for ideer, kunnskap, visualitet og følelsemessige relasjoner beid, oppfinnelser og vitenskap. Poenget er ikke at vi lever i et postindustrielt samfunn fysisk sett, men at tendensen er at flere og flere i samfunnet driver med symbolbehandling og informasjonsarbeid. Selv om det immaterielle arbeidet og de immaterielle varene utgjør en mindre del av både dagens arbeidsstokk og produksjon, er det i ferd med å bli den nye dominerende formen. (Da Marx i sin tid skrev om industrisamfunnet, dominerte jordbruket England – og knapt 100 fabrikker fantes. Han beskrev en kommende tendens.) Multitude er en bok for å få innsikt om tidens herskende geopolitiske tilstand – slik krig i dag er en permanent tilstand, en maktmekanisme som tjener til å dempe mulig oppstand, og forhindre demokrati. Eller slik Giorgio Agamben (se side 20) beskriver vår «permanente unntakstilstand». Krigen mot terrorisme muliggjør en fremvekst av overdreven statsmakt, kontrollsamfunn og globale «politiaksjoner» (som i Irak, se side 6). Når en rekke institusjoner og verdier havner i krise – slik både familien, enhetsskolen, fabrikken og fengsel/kriminalitet utarter seg – er dessuten krigen god å ha. Om det ikke skulle være krig mot terror, så er det krig mot narkotika eller prostitusjon som mobiliserer tidens moralske «nulltoleranse» for å oppnå sosial kontroll. En liten «borgerkrig» mot de som ikke innretter seg den imperiale «innfangningen», i produksjonen, i varekonsumets, avgiftenes, eller låneinstitusjonenes vold. Man kan lett bli deprimert – om man tar innover seg den kyniske, urettferdige overmakten noen få har overfor mange, globalt sett undertrykte. Eksempelvis slik giftkatastrofen i Bhopal (side 8) for 20 år siden, der næringslivet vurderte de døde og skadede inderne til en brøkdel av et vestlig liv. Eller slik en milliard av jordens befolkning i dag er overvektige – hvorav en tredjedel av disse er syke av fedme – mens en snau milliard lider av underernæring (side 2). Overgangen fra nasjonalt til globalt demokrati virker nærmest uoverstigelig. Men jeg har ikke tenkt å avslutte dette året med å trette deg med all verdens elen- © Gerhard Richter: Abstraktes Bild (862-1), 1999. dighet – nå rett før julematen. Mitt budskap er denne gang heller optimistisk. For elendigheten kan ikke vare i all evighet. Til det har verden blitt for global og gjennomsiktig – der små kameraer fanger inn overgrep fra Rodney King i LA, til Abu Graib i Irak. Det nye i de siste par hundre årene er at flere opprør fått global karakter: Slaveopprøret i Karibien; oppstand blant industriarbeiderne i Europa og Nord- Amerika; eller geriljaen i Asia, Afrika og Latin-Amerika. De spredde seg, mobiliserte og kommuniserte globalt – med felles kampmetoder, livsform og demokratisk lengsel. Etter flere tiår med mer lokal motstandskamp – som anti-apartheid i Sør-Afrika, IRA i Nord-Irland, Palestinernes Intifada, og tsjetsjenske separatister – har det nå igjen, med WTO-konferansen i Seattle for nøyaktig fem år siden, blitt mobilisert en global motstand. Vi har nå åpnet opp for en rekke samlinger nedenfra (World Social Forum, antikrigsdemonstrasjoner,…). Utover å vise negativ motstand, dannes også positiv motmakt med ny felles praksis, språk, og levemåter forent i et felles begjær om en bedre fremtid. Slik vi nå kan se i Ukraina. Jeg er optimistisk nok til å tro at globaliseringens mangfoldige nettverk virker demokratifremmende. Eksempelvis kan det kommende tiåret åpne opp for eksempelvise tiltak som: Samfunnslønn til mange som deltar i biopolitisk produksjon (også arbeidsløse, kunstnere, hjemmeværende, studenter…), og fri arbeidsmigrasjon. Vi kan få flere sannhetskommisjoner, internasjonale forbryterdomstoler og institusjoner som hemmer korrupsjon. Dessuten gjeldsslette til de fattigste landene. En uavhengig finansiering av FN gjennom tobinskatt eller lignende. Samt utstrakte nettverk som kan utvanne copyright, 3 patent og urimelig eiendomsrett som struper kreativt samarbeid, innovasjon og naturlig frihet. Spinozas århundregamle ide om et «absolutt demokrati» er fremdeles aktuell – hvor enkeltindivider overtar styringen overfor hverandre horisontalt. Med evnen til frihet og forskjell, til å kunne avvise autoritet, og å uttrykke begjær – kanskje det sunneste og mest fornemme menneskelige instinktet – så står vi overfor en molekylær revolusjon. © LMD Norden 1 I norsk målestokk, se Marsdal og Wold, Tredje Venstre (Oktober Forlag, oktober 2004). Se også forrige Le Monde diplomatique. 2 Original 2001, på dansk Imperiet (Information Forlag, 2003), på norsk i 2005. Se også flere artikler i nordiske Le Monde diplomatique. 3 Eksempelvis Open source bevegelsen og Creative Commons.
4 LE MONDE diplomatique – desember 2004 Fortsetter fra side 1 ...Kamera som politisk våpen dokumentarfilm som har funnet sted i de siste 8-10 årene først og fremst er et resultat av kulturpolitiske føringer: – Som følge av Kulturdepartementets krav om mer rasjonell bruk av statsmidler, gikk offentlige støtteinstanser inn for enklere, billigere filmer med større virkelighetstilnærming. Samtidig rettet de seg i større grad mot TV-kanalene, for å få dem til å bidra økonomisk. Slik kunne de støtte flere filmer, til en lavere kostnad. Men hvorfor gjenspeiler ikke de internasjoale strømningene seg i den norske dokumentarfilmen? Er ikke filmregissørene poliisk engasjerte? Gir ikke offentlige bevilgningsinstanser støtte til politisk film? – Hvis det er mangel på interessant politisk dokumentar i Norge i dag, skyldes det ikke institujonelle begrensninger, men t folk generelt ikke er poliisk orientert, hevder Peter øe, Filmfondets konsulent or kortfilm og dokumentar, verfor Le Monde diplomatique. Leif Holst Jensen, genealsekretær for Norske film- g tv-produsenters forening (Produsentforeningen), gir en mer nyansert forklaring: – Den frie, uavhengige politiske dokumentaren finnes. Det har vi flere eksempler på, særlig blant kvinnene. Maria Fuglevaag Warsinski er blant dem som har vært mest aktive når det gjelder å lage film med internasjonalt perspektiv. Også Karoline Frogner og Margreth Olin har markert seg som filmskapere med stort sosialt og politisk engasjement. Holst Jensen innrømmer likevel at det ikke finnes noen sterk norsk tradisjon for politisk dokumentarfilm: – For det første er det norske samfunnet i stor grad konsensuspreget og lite opptatt av konflikt. Her snakker vi med hverandre, og tør av den grunn ikke å snakke til hverandre. I den grad det lages politisk film, søker man ofte sitt tema utenlands, fremfor å rette et kritisk blikk mot det norske samfunnet. – For det andre har kritisk journalistikk forholdsvis gode vilkår i de norske mediene. Av den grunn har det ikke vært noe sterkt juni 2004 utlyste Institusjonen ritt Ord en produksjonsstøtte å 12 millioner kroner til debattskapende fjernsynsdokumentar. Bente Roalsvig, prosjektleder i Fritt Ord, forteller at de 101 søknadene de mottok hadde stor tematisk spredning. Noen trender pekte seg likevel ut: – Først og fremst fikk vi syv søknader om ungdomsserier, som fokuserte på overgangen mellom barn og voksen, HIV/AIDS-problematikk, moralske dilemmaer knyttet til abort, forbrytelser eller seksuelle overgrep og allmennmenneskelige problemstillinger knyttet til livet, døden og kjærligheten. Mange hadde dessuten barn som omdreiningspunkt: barn i konfliktsoner, hverdagen for en barnesoldat eller situasjonen for innvandrerbarn, forteller Roalsvig. – En tredje tendens var knyttet til økologi, klimaforandring og ressursfordeling. En fjerde tok for seg menneskerettighetsproblematikk i Burma, Sri Lanka, Palestina, Sudan, Nord-Korea og Russland. En femte tendens rettet seg mot Norges rolle som fredsmegler i Midtøsten og på Sri Lanka. Og en sjette ville ta for seg aspekter ved Velstands-Norge, som privatiseringstendenser og økende forbruk. Vi fikk også et par søknader om kamp mot terror samt arbeidsinnvandring fra Øst. «Som public servicekanal kan ikke NRK vise sterkt radikale og polemiske filmer» – Morten Møller Warmedal, NRK Brennpunkt behov for alternative medier, i motsetning til andre steder i verden – for eksempel USA – der «public service»-begrepet har vært mindre utviklet. Enkelte filmskapere har også blitt kapret av TV-kanalene, og har fått stort spillerom i programmer som TV2s Dokument 2 og NRKs Brennpunkt. Det betyr at den typisk aktualitetssøkende og debattskapende fjernsynsreportasjen med sin avpolitiserte journalistiske form, vinner terreng på bekostning av den mer subjektive, dyptpløyende og tidkrevende dokumentaren, sier Holst Jensen til Le Monde diplomatique. Dokumentarfilmen blir i økende grad tilpasset fjernsynsformatet. Et relevant spørsmål er derfor om TV-stasjonene, i samme grad som kino og filmfesti- valer, stiller seg åpne for det subjektive perspektivet den tradisjonelle kinodokumentaren ofte inntar – eller om de vil legge begrensinger på innholdssiden. Filmfondets konsulent Peter Bøe er lite bekymret: – Man skal være svært paranoid for å mene at TV legger ideologiske bånd på hva som kan produseres. Hvis filmen er god, vil TV ha den. TV er jo opptatt av sensasjoner. Det gjelder både NRK og TV2. Av den grunn tror jeg også at de vil vise kontroversiell, politisk film. Derimot er det visse formelle begrensninger, som for eksempel at det er vanskelig å få en dokumentar på over én time vist på TV. Produsentforeningens Leif Holst Jensen er mer usikker. Han mener kanaler som NRK i sin streben etter å være nøytrale kan komme til å utelukke viktige synspunkter. For eksempel vil Brennpunkt nødig vise programmer som de kan tas for. Den personlige tilnærmingen, som Michael Moore representerer, er heller ikke en form de liker, mener Holst Jensen. Dette bekreftes av Morten Møller Warmedal, redaktør av det undersøkende NRK-programmet Brennpunkt. – Som public service-kanal kan ikke NRK vise sterkt radikale og polemiske filmer, dersom de ikke overholder presseetiske retningslinjer som er regulert i det norske – En mediepolitisk handling – Generelt var det mange som beveget seg i et landskap som både var nasjonalt og internasjonalt. Derimot var det færre som ville ta for seg maktstrukturer i Norge, eller som fokuserte på det eksplisitt norske. Heller ikke norsk asylpolitikk pekte seg ut som et brennbart tema. Kun én av søknadene tok fatt i dette, nemlig Charlotte Røhder Tvedt, som fikk innvilget støtte til Så sannferdig som mulig, en dokumentar fra UDIs asylavdeling. Det var også overraskende at bare to av søknadene tematiserte religionensbetydning – hvorav den ene, Gunnar Hall Jensens Å Herregud!, ble innvilget støtte. Bjørn Sørenssen, professor i filmvitenskap ved NTNU og jurymedlem i Fritt Ords konkurranse sier at han var skuffet over at en del av søkerne var forholdsvis populistiske i sine prosjektbeskrivelser: – De forholdt seg i for stor grad til at det var Fritt Ord som stod for konkurransen. Mange av søkerne lot til å være «taktiske», og de obligatoriske sideblikkene til ytringsfrihet og menneskerettigheter opplevdes derfor som en tvangstrøye. En del søknader avspeilet også det «Stadig flere av de søknadene vi mottar om dokumentarfilmstøtte er politisk orientert» – Bente Roalsvig, Fritt Ord selvbiografiske og selvrefleksive, det å bruke seg selv som katalysator. Det er åpenbart at mange er inspirert av Michael Moore. Men det var også en god del som var mer objektive i sin vinkling og som gjorde bruk av en mer tradisjonell «voice of God»-posisjon. Gunnar Hall Jensen skiller seg ut i søkermassen ikke bare i tematikk, men også i det at han ikke er utpreget konfliktorientert. Med utgangspunkt i at spiritualitet er et fundamentalt behov hos mennesket, vil han i samarbeid med den svenske journalisten Sören Wibek prøve å finne en nøkkel inn til en verdensanskuelse han i sin bortskjemte skandinaviske middelklassetilværelse ikke helt klarer å få tak på: – Min opplevelse av Gud er ikke knyttet til å kjøre fly inn i skyskrapere, men til å klippe plenen, sier han til Le Monde diplomatique. – De store verdensreligionene uttrykker seg så likt. Både jødedommen, kristendommen og islam snakker om grenseløs kjærlighet, om å føle seg i ett med verden. Men hvordan kan man innenfor dette kjærlighetsbudskapet utføre terrorhandlinger? Jeg for- klageinstituttet Pressens Faglige Utvalg. En Michael Moore-film, spesielt den siste, kan for eksempel tolkes som ren propaganda. Men samtidig, hvis filmen er godt og ordentlig laget, kan vi gjerne sende den, også om den er kontroversiell. Filmskaperen Karoline Frogner tror imidlertid situasjonen er mer kompleks enn som så: – Man er ofte ubevisst på hvilken agenda man egentlig har. Dersom noe på en eller annen måte kan bli vanskelig for TV-kanalen, vil de unngå å vise det. I Tradra – i går ble jeg tater var det eksempelvis svært problematisk at jeg fremstilte lobotomering og seksuelle overgrep, selv om fremstillingen var aldri så godt underbyg- get. Frogner har også erfart at det er visse temaer det er vanskelig å få gjennomslag for. I sin kommende dokumentarfilm Fred i sikte tar hun for seg det fredskapende arbeidet både jøder og palestinere nedlegger, som man i liten grad hører om. Samtidig imøtegår hun tostats-løsningen som norske aktører har investert hele sin politiske tyngde i. Hennes erfaring er at det er ekstremt vanskelig å få støtte til prosjekter som kritiserer norsk utenrikspolitikk: – Grunnen kan være at det lenge har vært en konsensus om at man som medlem i NATO ikke kritiserer den utenrikspolitikken som føres. Det kan også være enkelte synes det fredsperspektivet jeg legger opp til er uinteressant. Det tradisjonelle perspektivet er konfliktorientert. Man fokuserer gjerne på terrorisme og overgrep. Filmskaperne begrenses også av at norske TV-kanaler, i den grad de inngår samarbeidsavtaler med uavhengige regissører, foretrekker dokumentarer som omhandler Norge eller norske interesser. Grunnen til at de konkurranseutsatte TV-stasjonene vegrer seg for å gå inn i prosjekter med en internasjonal tematikk er like logisk som den er enkel: Hvorfor risikere hundretusener av kroner på et uforutsigbart prosjekt, dersom man for en langt billigere penge kan kjøpe en ferdigprodusert og kanskje langt bedre «Det er på grasrotnivå de viktigste politiske tendensene innen dokumentarfilmen nå avtegner seg» – Bjørn Sørenssen, professor i filmvitenskap, NTNU står ikke den religiøse erfaringen Hamas eller Muslimsk brorskap baserer sine aksjoner på. Kanskje er det slik at når man mister kontakten med Gud, begynner man å insistere? Eller omvendt, at man må ha en genuin opplevelse av Gud for å kunne være grusom? At man må koble seg av fra verden? Bente Roalsvig i Fritt Ord sier at utlysningen var et engangstiltak. I motsetning til den støtten Fritt Ord med jevne mellomrom gir til forskjellige filmprosjekter, var dessuten midlene knyttet til TV-visning. – Utlysningen ble gjort uten at TV-kanalene var informert. Men De åtte vinnerne film om det samme temaet av utenlandske fjernsynsselskaper? Dette dilemmaet fikk filmregissøren John Sullivan merke da han i filmen Home of the Brave – Land of the Free (2003) ville ta for seg et rent internasjonalt anliggende, nærmere bestemt amerikanske soldater på jakt etter terrorister i de afghanske fjellene: – Jeg ville dokumentere aksjonene i Afghanistan slik de fortoner seg for vanlige, innrullerte amerikanske soldater. Hva er det som driver dem? Hvorfor gjør de det de gjør? Soldatene tror at de tar del i en rederlig og ordentlig krig, nemlig krigen mot terror. De tror at de jobber for noe godt. Samtidig mener de at den afghanske befolkningen må oppdras som hunder, gjennom belønning og straff. De er fulle av forakt for denne kulturen som ikke er typisk vestlig og pengedrevet. Å få økonomisk støtte til den type problematikk, var alt annet enn enkelt: – Filmens idé ble møtt med likegyldighet. Verken Filmfondet eller TV-kanalene ønsket å støtte prosjektet. Innvendingen var at filmen ikke hadde noen kobling til Norge. Men internasjonal terrorisme er et felles anliggende. USAs aksjoner angår oss alle, sier Sullivan, som til slutt måtte gå ut i det grå pengemarkedet for å låne penger. Han klarte også omsider å overtale sin tidligere arbeidsgiver TV2 til å ta del i prosjektet – noe de neppe angrer på i dag. Filmen er solgt til 24 land, deriblant BBC og Discovery Channel. Nærmere 15 millioner mennesker har sett den. Nylig vant den Amanda-pris under filmfestivalen i Haugesund for beste fjernsynsdokumentar. Om motstanden han møtte utelukkende skyldtes manglende norsk forankring eller sterk konkurranse om begrensede midler, er vanskelig å vite. Ifølge Filmfondets Peter Bøe opererer ikke de med noen formelle restriksjoner mot et internasjonalt anslag: – Hvis vi tror en film kan bli bra, støtter vi den. Vi går gjerne inn i prosjekter fra for eksempel Sentralasia eller Midtøsten, selv om de ikke direkte har relevans for Norge. Verden er jo så tett sammenknyttet. Og vi kan slett ikke komme utenom at mye av både TV2 og NRK var positive til perspektivforskyvningen fra det private rommet mot samfunnsmessige brytninger, som Fritt Ord hadde lagt opp til. Den eneste utfordringen var at vi hadde sagt at vi ville prioritere serier – det passet ikke helt inn i deres sendeskjema. Fritt Ords engasjement blir møtt med begeistring av samtlige personer Le Monde diplomatique har snakket med: – Jeg oppfatter Fritt Ords initiativ som en mediepolitisk handling. Det er veldig viktig at det skapes alternativer til det som produseres i dag, sier Produsentforeningens generalsekretær Leif Holst Jensen. Beate Petersen og Steffen Moestrup Gunnar Hall Jensens dokumentarfilmprosjekt Å Herregud! tar sikte på å presentere verdensreligionenes mangfold, særpreg og problematiske aspekter gjennom en personlig reise. I Thomas Robsahms serie på seks programmer, Moderne slaveri, vil han ta for seg den systematiske utnyttelsen av andre mennesker, som foregår gjennom trafficking, tvangsarbeid, tvangsekteskap, ekstremt barnearbeid, samt kommersielt og seksuelt misbruk av barn. De øvrige seks utvalgte prosjektene er Så sannferdig som mulig av Charlotte Røhder Tvedt om norsk asylpolitikk. Godt norsk – makt, mat og mening av Are Syvertsen og Jon Martin Førland, om den mektige norske matvareindustrien; Reindrift i kamp av Karl E. Rikardsen og Svein Andersen, om konflikten mellom samene på den ene siden og det norske forsvaret og NATO på den andre; Den iskalde krigen av Anne Berit Vestby, om organisert kriminalitet; Min datter terroristen av Beate Arnestad om en kvinnelig geriljasoldat på Sri Lanka, og En reise i vannets fremtid av Anders Taylor Larsen, om fordeling av verdens vannressurser.
Page 2 and 3: de pesticides par an (4). Les habit
Page 6 and 7: det som foregår utenfor Norges gre
Page 8 and 9: I likhet med disse utbyttbare perso
Page 10 and 11: arbide a vait pas santé et de dés
Page 12 and 13: franskmenn som bodde i Belgia hvor
Page 14 and 15: nærmere 20 kilometer og gjenåpnin
Page 16 and 17: hed har de handlinger, som udføres
Page 18 and 19: som krise innenfor høymodernismen.
Page 20 and 21: litteratur len, gjorde skandale i 2
Page 22 and 23: desember 2004 - LE MONDE diplomatiq
Page 24 and 25: desember 2004 - LE MONDE diplomatiq
Page 26 and 27: historien ren avslører sitt ideolo
Page 28 and 29: enker» for medlemmer af den nyvalg
Page 30 and 31: på Mars? fremferd kunne komme til
Page 32 and 33: tet for Grønlandsdepartementet i K

diplomatique - Dokumentar.no

You also want an ePaper? Increase the reach of your titles

Delete template?

Save as template?