Beskrivelse av miljøtilstanden - Norsk olje og gass
Beskrivelse av miljøtilstanden - Norsk olje og gass
Beskrivelse av miljøtilstanden - Norsk olje og gass
Create successful ePaper yourself
Turn your PDF publications into a flip-book with our unique Google optimized e-Paper software.
RKU-Nordsjøen. Miljøtilstanden offshore, økosystem i kystsonen <strong>og</strong> sjøfugl AMBIO Miljørådgivning AS<br />
6 OTER<br />
Eurasiatisk oter har en vid utbredelse i Palearktisk;<br />
fra Atlanterh<strong>av</strong>skysten til Stilleh<strong>av</strong>skysten. Oter er<br />
semiakvatisk <strong>og</strong> finnes i alle typer akvatisk miljø; fra<br />
kystområder, elver, bekker, innsjøer <strong>og</strong> dammer til<br />
sump- <strong>og</strong> våtmarksområder, men tilbringer det<br />
meste <strong>av</strong> tiden på land (Heggberget 1996).<br />
Oteren finnes langs kysten fremfor alt der det er<br />
svaberg med tang (Isaksen et al. 1998). I marine<br />
miljøer er tilgang til ferskvann viktig for oteren, både<br />
som drikkevann <strong>og</strong> til pelspleie. Det er vist at<br />
saltkrystaller i oterpelsen reduserer dens varmeisolerende<br />
evne (Kruuk & Balharry 1990), noe som<br />
gjør jevnlige bad i ferskvann nødvendig.<br />
Oterens diett består i hovedsak <strong>av</strong> fisk, men <strong>og</strong>så<br />
krepsdyr, amfibier, fugl, smågnagere <strong>og</strong> haredyr blir<br />
spist (Isaksen et al. 1998). Hyppige funn <strong>av</strong><br />
plantemateriale i mager til norske otere tyder på at<br />
<strong>og</strong>så planter bevisst blir spist (Heggberget 1996).<br />
Mage- <strong>og</strong> ekskrementanalyser <strong>av</strong> norske otere fra<br />
kystområdene viser at torskefisk, flyndrefisk, ulker<br />
<strong>og</strong> r<strong>og</strong>nkjeks utgjør hovedføden (Heggberget 1996).<br />
Under jakt i vann foretar den kortvarige dykk, ofte<br />
under et halvt minutt. Den dykker ikke særlig dypt,<br />
som regel mindre enn 15 meter (Nolet et a. 1993).<br />
Oter jakter hovedsakelig på byttedyr ved bunnen,<br />
<strong>og</strong> ser ikke ut til å fange pelagiske arter. Den<br />
påtreffes sjelden langt fra land (Heggberget 1996).<br />
I Norge blir de fleste otrene kjønnsmodne i sitt 3.<br />
leveår. Reproduksjonen kan langs kysten <strong>av</strong> Norge<br />
foregå til alle årstider, men de fleste fødslene skjer<br />
på sommeren <strong>og</strong> høsten (Heggberget 1996).<br />
Gjennomsnittlig kullstørrelse er 2,5 unger, <strong>og</strong> det<br />
ser ut til å gå 1,5-2 år mellom hvert kull (Heggberget<br />
& Christensen 1994). Tidlig dødelighet er relativt<br />
høy. Før hunnene i et årskull når 4 års alder, <strong>og</strong><br />
bidrar for fullt i reproduksjonen, er 82% <strong>av</strong> dem<br />
døde (Heggberget 1998). Dette gjør at små oterbestander<br />
er sårbare. Ungen følger moren det<br />
første leveåret.<br />
Oteren er solitær, <strong>og</strong> både hann- <strong>og</strong> hunndyr hevder<br />
territorium, men hannenes territorier er betydelig<br />
større enn hunnenes. Territoriene kan overlappe<br />
hverandre. Kunnskap om territoriestrørrelse <strong>og</strong><br />
sosial struktur er basert på et lite materiale<br />
(Heggberget 1996). <strong>Norsk</strong>e undersøkelser indikerer<br />
- 67 -<br />
at hunner med unger har fra 3- 8 km kystlinje i sine<br />
leveområder (Heggberget 1996).<br />
Utbredelse, status <strong>og</strong> trusler<br />
Til tross for at oter har en betydlige tilpasningsevne,<br />
noe som gjenspeiles i bred utbredelse i mange<br />
forskjellige habitater, har bestandsutviklingen i store<br />
deler utbredelsesområdet vært negativ gjennom de<br />
siste hundre årene. Dette har resultert i en mer<br />
usammenhengende utbredelse enn tidligere<br />
(Heggberget 1996).<br />
I Norge var bestandsnedgangen stor i begynnelsen<br />
<strong>av</strong> 1900-tallet som følge <strong>av</strong> statlig skuddpremieordning<br />
<strong>og</strong> gode priser på oterskinn.<br />
Skuddpremieordningen ble <strong>av</strong>skaffet i 1932, <strong>og</strong> på<br />
40-tallet var det indikasjoner på en moderat økning<br />
<strong>av</strong> bestanden, bortsett fra i Sørøst-Norge. Skuddpremiestatistikken<br />
antyder at oterbestanden var<br />
ganske stor langs hele kysten ved begynnelsen <strong>av</strong><br />
1900-tallet. Hovedtendensen i bestandsutviklingen<br />
ser ut til å ha vært negativ i hele landet fram til <strong>og</strong><br />
med 60-tallet. I løpet <strong>av</strong> 70-årene økte bestanden<br />
igjen i nord, mens nedgangen fortsatt i sør. Arten<br />
ble totalfredet i 1982 (Isaksen et al. 1998). Oteren<br />
står på den nasjonale rødlisten for truede <strong>og</strong><br />
sårbare arter, hvor den er vurdert som<br />
hensynskrevende (Direktoratet for naturforvaltning<br />
1999a).<br />
Forekomsten <strong>av</strong> oter er størst langs kysten fra<br />
Nord-Møre <strong>og</strong> nordover. De tetteste bestandene<br />
finnes ytterst i skjærgården. Estimater fra 1995<br />
(Heggberget 1996) indikerer tettheter på 3,8-5,7 <strong>og</strong><br />
henholdsvis 1,4-2,1 individer/10 km kyststrekning<br />
på øyer respektive fastland på strekningen fra Møre<br />
<strong>og</strong> Romsdal til Troms. Den totale bestanden i denne<br />
regionen ble anslått til 10-15 000 individer.<br />
På 90-tallet har det vært en positiv bestandsutvikling<br />
med en gradvis spredning sørover til <strong>og</strong><br />
med S<strong>og</strong>n <strong>og</strong> Fjordane (Heggberget 1996).<br />
Kystbestanden <strong>av</strong> oter er tynn i mesteparten <strong>av</strong><br />
Hordaland <strong>og</strong> i R<strong>og</strong>aland nord for Boknafjorden, <strong>og</strong><br />
tilsynelatende forekommer arten kun svært spredt i<br />
Sørøst-Norge. Mellom Boknafjorden <strong>og</strong> Fevik i<br />
Aust-Agder ble det ikke observert oter i perioden<br />
1989-1994 (Heggberget 1996).
Change language