Barn på krisesenter - håndbok - Bufetat

vise unngåelsesatferd i forhold til ting som minner om voldsepisodene, og virker
konstant aktivert og på vakt.
3. Tilknytning og relasjon
Barns bilder og modeller for hvordan relasjonen til andre mennesker skal og bør
være, dannes i tidlig alder gjennom tilknytningen til foreldrene. Kjernen i en trygg
tilknytning er vissheten om at andre er glad i meg og vil meg vel, og mine behov
kan bli møtt når jeg trenger det. Når barn er vitne til vold, blir deres evne til
tilknytning utfordret. Det å være vitne til vold er skremmende for barnet, som vil
søke trøst og trygghet hos mor eller far. Når fars oppmerksomhet er rettet mot å
skade mor, og mor er opptatt av å beskytte seg selv, er ingen av dem i stand til å
møte barnets behov. Barnet opplever dermed frykt uten løsning (Main & Hesse,
1990). Der dette gjentar seg flere ganger, blir barnets tilknytning forstyrret, og
barnet kan utvikle en desorganisert tilknytningsforstyrrelse. I tillegg er det en av
barnets primære tilknytningspersoner som er den som utsetter barnet for fare, noe
som videre kompliserer tilknytningen. Dette kan prege barnets forhold til andre
mennesker resten av livet.
4. Læring
Barn lærer gjennom å observere sine rollemodeller og gjenta den atferden og
holdningene rollemodellene viser (Bandura, 1977). Barna trekker paralleller
mellom situasjoner, og bruker det de tidligere har lært i nye situasjoner. Når far
bruker vold mot mor, lærer barna en konkret handlingsmåte, de lærer noe om
hvordan man takler konflikter, de lærer noe om forholdet mellom mann og kvinne,
og om hvordan man uttrykker sinne (Isdal, 2002). Det barn som lever med vold i
familien ikke lærer, er tålmodighet, empati, toleranse, å inngå i kompromisser, osv.
Derfor ser vi også at barn som har levd med vold i familien kan bli avvist av
venner, og at de ofte trenger hjelp til å lære seg grunnleggende sosiale ferdigheter
(Bengtson, Steinsvåg & Terland, 2004).
5. Selvbilde
Barn som lever med vold i familien, får ikke den gode opplevelsen av ubetinget
kjærlighet som bør være tilstede i et godt hjem. I stedet opplever de avmakt, og
lærer at verden er et grunnleggende uforutsigbart sted. Ikke sjelden tar de på seg
ansvaret for volden, og har skyldfølelse for at de har gjort noe som har bidratt til
volden (”Hadde jeg bare lagt meg litt før”) eller fordi de ikke har gjort noe for å
stoppe volden når den har pågått (”Hvis jeg bare hadde turt å gå mellom dem”).
Dette går ut over barnets selvbilde og selvfølelse, og barn beskriver ofte en
fremtredende følelse av skam (Mullender et al., 2002; Steinsvåg, 2007).
Volden skader altså barna, både når de direkte blir utsatt for den og når de er vitne til den.
Vold mot mor er derfor vold mot barna.
Fordi vold er et angrep på mors omsorgsevne
En mor som blir utsatt for vold lever i konstant avmakt og frykt for ny vold. Hun lever i et
miljø der hennes verdighet og selvfølelse blir underminert, og hun opplever kanskje svært
traumatiske hendelser forårsaket av en som står henne nær. Hun er veldig opptatt av å
beskytte sine barn, og av å skjerme dem fra den volden som skjer i familien. Ofte lever hun
veldig isolert, og har lite kontakt med familie og venner. Typiske reaksjoner hos kvinner
utsatt for vold er:
10