Barn på krisesenter - håndbok - Bufetat

på å gjøre at barna aldri føler seg helt trygge. Barn beskriver også at de i stor grad opplever å
havne i lojalitetskonflikt mellom foreldrene. Samtidig gir barna uttrykk for å være veldig glad
i far, de beskriver hans gode sider og sier at de savner ham når de ikke har kontakt. Generelt
synes det imidlertid som om barna i liten grad har fått muligheten til å integrere disse
konfliktfylte følelsene for far, og dette kan i seg selv få negative konsekvenser for barna og
deres forhold til begge foreldrene.
Når voldsutøvende fedre selv uttaler seg om sin omsorgsrolle og farsidentitet, er et viktig funn
at de i liten grad synes å se sammenhengen mellom dette og volden (Harne, 2003; Steinsvåg,
2007). Flesteparten av fedrene bagatelliserte eller unngikk å tematisere voldens effekt på
barna, og de rettferdiggjorde volden med bakgrunn i barnas eller partners atferd. Fedrene
tenkte i liten grad på at barna kunne være uttrygge på dem, og på at barna kanskje ville
reagere med ikke å ville ha kontakt med far etter et eventuelt brudd.
Den manglende bevisstheten hos fedrene i disse studiene står i sterk kontrast til de
reaksjonene og beskrivelsene vi ser hos barn som er eksponert for vold i familien. Et slikt
sprik i forståelse vil gjøre det vanskelig for disse barna å få sine erfaringer og følelser
gyldiggjort på en slik måte at de kan bearbeides og håndteres på en konstruktiv måte. Barna
plasseres igjen i en avmaktsposisjon der fars definisjonsmakt vil være en gjentagelse av
voldserfaringene (Møller, 2000). En far som utøver vold mot mor og ikke har evnen til å se at
dette har negative effekter for barna, vil derfor ikke være en god omsorgsperson. Han vil ikke
kunne se barnas behov og møte dem på en adekvat og anerkjennende måte. Dersom far
imidlertid tar ansvar for og innrømmer alvorligheten i sine voldshandlinger, vil han i større
grad kunne forstå den negative effekten volden har på barna (Steinsvåg, 2007). Dette vil igjen
være positivt for hans evne til å være en god far.
Feller vi som jobber med vold må være bevisste på
Volden preger hele familien, og for familien blir volden raskt en normaltilstand. Ofte har
utøver stor motstand mot å se volden som et problem, og noen ganger deler den utsatte denne
motstanden. Andre ganger er den utsatte eller barna for redde til å innrømme overfor hjelpere
at de faktisk opplever volden som et problem. Da er det ofte vanskelig for oss hjelpere å holde
fast ved fokuset på volden. For å likevel klare å holde fast fokus, kan det være nyttig å være
bevisst på tre feller det er lett å falle i:
• Bagatellisering
Bagatellisering er et forsøk på å redusere voldens betydning eller eksistens gjennom å
usynliggjøre, minimalisere eller benekte den. Typiske bagatelliserende utsagn fra
utøver er ”så smalt det litt for meg”, eller ”jeg gjorde jo ikke noe galt, jeg bare dyttet
henne litt”. Bagatellisering skjer også fra utsattes side: ”nei, jeg var jo ikke redd
akkurat”, eller ”han bare slo i veggen ved siden av meg, han slo ikke meg direkte”.
Som hjelpere må vi være bevisst på ikke å bli med på bagatelliseringen. Det er vår
jobb å alvorliggjøre volden gjennom å holde fokuset på den, snakke om den i detalj,
og benevne den som vold.
• Eksternalisering
Eksternalisering skjer når voldsutøver forklarer egne handlinger ut fra forhold ved den
andre parten eller ut fra ytre omstendigheter. Eksempler på eksternalisering er ”hun er
jo så jævlig frekk, jeg må jo kunne si fra”, eller ”det er jo bare i fylla jeg blir så sint”.
12