Barn på krisesenter - håndbok - Bufetat

Dilemmaer
Hva hvis mor ikke vil at vi skal snakke med barna, vi kan jo ikke tvinge henne?
Hjelperne på krisesenteret kan og bør ikke tvinge mor til at man skal snakke med barna
dersom hun ikke ønsker det. Det er imidlertid en klar erfaring hos dem som har hatt
barnesamtaler over tid at de færreste mødre motsetter seg at vi snakker med barna når de har
fått informasjon om hvordan det gjøres og hvorfor vi tenker det er viktig. Ofte er det frykten
for å utsette barna for noe de ikke vil takle som gjør at mor er skeptisk til at de informeres og
får muligheten til å snakke. Hjelperen kan møte dette med å lytte til hva som gjør mor
skeptisk, og gi henne informasjon på bakgrunn av dette. Dette gir mor mulighet til selv å fatte
et valg basert på kunnskap, og det kan bidra til å trygge mor i at krisesenteret kan det de
driver med. Noen mødre trenger også litt tid til å venne seg til tanken om at man skal snakke
med barna. Den tiden kan man fint gi dem. Dersom mor har gode grunner for at barnet ikke
bør snakke, er dette noe man bør ta til etterretning. Hvis man er i tvil, kan man ta kontakt
med veiledningsinstans eller drøfte saken med barnevernet.
Hva skjer hvis barn eller mor bryter sammen i samtalene, og det kommer reaksjoner vi ikke
kan håndtere?
Når et traumatisk minne aktiveres, oppleves det som om den traumatiske hendelsen skjer
igjen. Den blir helt virkelig, og ”her og nå” omgivelsene forsvinner fra bevisstheten. Dette er
veldig skremmende, og kan gi seg utslag i at man reagerer slik man gjorde i situasjonen –
enten ved å flykte, forsøke å kjempe, eller fryse (bli helt stiv). Når dette skjer, er det viktig at
hjelperen forsøker å bringe den utsatte tilbake til virkeligheten her og nå. Dette kan man for
eksempel gjøre ved å bruke navnet og snakke rolig:
Anne, nå er du på krisesenteret. Du er trygg her, og ingen kan skade deg.
Du er på krisesenteret, det er mandag og du har vært her flere dager
allerede. Det er ingen som kan skade deg her. Se på meg, se at jeg står her
og hør at jeg sier du er trygg. Nå er du på krisesenteret.
Fysisk kontakt som å holde rundt eller stryke kan noen ganger være virkningsfullt. Dette er
imidlertid avhengig av at dette ikke er noe som aktiverer traumene enda mer. Etter at kvinnen
eller barna har roet seg, er det viktig å bruke tid på å runde av samtalen. Ikke spør om hva
som gjorde at traumeminnene ble aktivert, men bruk tid på å sjekke at vedkommende er
roligere og bekrefte at hun eller han er trygg. Dersom mor eller barn er så sterkt traumatisert,
er det viktig at de får profesjonell hjelp. Fastlege eller barnevern kan henvise videre til
spesialisthelsetjenesten. Hvis man ikke får roet vedkommende på krisesenteret, kan det være
nødvendig å ringe legevakt.
Denne type opplevelser er skremmende også for hjelperen. Det er derfor viktig at
krisesenteret har rutiner for hvordan de ansatte skal gå fram etter denne typen opplevelser.
Man kan for eksempel ha en regel om at man alltid skal snakke med en kollega dersom man
har en slik opplevelse, eller har faste rutiner for debriefing.
Erfaringer fra krisesentre
”Vi informerer også raskt om at barna skal skånes for nedsettende snakk om far (…)
Vi legger stor vekt på at det er viktig at barna får god og aldersrelatert informasjon
om det som skjer. De har fått med seg langt mer av det som har skjedd hjemme, enn
det de voksne ofte tror.” (Karianne Huseby, Hallingdal krisesenter)
32