Barn på krisesenter - håndbok - Bufetat

det andre vil det være en arena for kvalitetssikring av det arbeidet som gjøres på krisesenteret,
for eksempel i forhold til møtet med barn og samtalen mellom mor og barn.
Veiledningssituasjonen vil også være en naturlig arena for holdningsarbeid og drøfting av
etiske spørsmål, og kan således være med på å opprettholde en bevissthet i forhold til de
dilemmaene som dukker opp i arbeidet med barn som er eksponert for vold. Til slutt er
veiledning en god forebyggende strategi mot utbrenthet og sekundærtraumatisering.
Hvordan?
Det er flere instanser som kan bidra med veiledning i forhold til krisesentrene, og det blir opp
til krisesenteret å definere hvilke temaer de ser som mest relevante på et gitt tidspunkt. Det
kan også være hensiktmessig å bytte veileder etter noe tid, for å dekke flere temaer og få nye
vinklinger. Mulige veiledningsinstanser er barnevernets fagteam, familievernkontoret eller
spesialiserte aktører (f.eks. Alternativ til Vold eller Kompetansesentre om Vold og
Traumatisk Stress). Noen steder vil også barne- og ungdomspsykiatrien kunne drive
veiledning. Det må være opp til hvert enkelt krisesenter å ta kontakt med den instansen de ser
som mest hensiktsmessig som veileder.
Det anbefales at krisesenteret og veileder inngår i en veiledningskontrakt, der mål og form på
veiledningen skisseres. Det vil ofte være opp til hver veileder hvilke metoder som brukes,
men det er også viktig at slik metodebruk passer til den aktuelle personalgruppen. Det er også
viktig at både krisesenter og veileder forplikter seg, slik at veiledningen faktisk gjennomføres,
og ikke blir en salderingspost i en hektisk hverdag.
Jevnlige møtepunkter mellom samarbeidsaktører i hjelpeapparatet
Ansvarlige instanser rundt barn på krisesenter er først og fremst barnevern (både fagteam og
kommunalt barnevern) og familievern. I tillegg kan politi, helsestasjon, skole, barne- og
ungdomspsykiatrien, sosialkontor, osv. være gode samarbeidspartnere. I noen områder av
landet vil det også være aktuelt å samarbeid med spesialiserte aktører, som for eksempel
Alternativ til Vold, Senter for krisepsykologi eller Regionalt ressurssenter om vold,
traumatisk stress og selvmordsforebygging. Vi har skissert en generell samarbeidsmodell som
tydeliggjør forholdet mellom de mest aktuelle samarbeidsinstansene rundt barn på krisesenter.
For å sikre godt samarbeid mellom instansene, er det nødvendig å ha et forum der aktørene
kan møtes jevnlig.
Se vedlegg 7 Generell samarbeidsmodell.
Hvorfor?
Samarbeid er avhengig av en relasjon. Det er ikke instanser som samarbeider, det er
enkeltpersoner. En tilbakemelding som ofte dukker opp i forbindelse med samarbeid er at det
er så mye lettere ”når jeg har sett ansiktet ditt”. Rent psykologisk handler dette om at vi
enklere forholder oss til og er bevisst på konkrete faktorer heller enn abstrakte størrelser. Det
å ha møtt hverandre åpner således samarbeidet ved at det er etablert en relasjon som forplikter
og blir relevant i det daglige arbeidet.
39