Barn på krisesenter - håndbok - Bufetat

utvikling. De har kanskje behov for et mer terapeutisk fokus. Hjelpeapparatet bør ha et tilbud
til disse barna.
Hvorfor?
Barn påvirkes av å leve med vold i familien. Volden har effekter på oppmerksomhet,
impulskontroll, opplevelse av trygghet, tro på verden som et forutsigbart sted, forhold til
andre mennesker, læring og selvbilde (se ”Vold i nære relasjoner). Disse effektene vedvarer
også etter at volden har tatt slutt eller barna er i sikkerhet. Effektene kan imidlertid nedtones,
og senvansker forebygges, dersom barna får et tilbud som fokuserer på å hjelpe dem med å
mestre hverdagen og de erfaringene de sitter med.
Hvordan?
I mange kommuner vil det være hensiktsmessig å finne tiltak som kan favne både barn på
krisesenter og barn med relaterte problemer, for eksempel barn som ikke er på krisesenter,
men som også har vært eksponert for vold i familien. På denne måten kan man nå en relativt
stor gruppe med relativt få ressurser. Viktige målsettinger med denne typen tilbud er
bearbeiding og gyldiggjøring av barnas erfaringer, stabilisering, gi mestringsopplevelser og
styrke barnas selvfølelse.
Ideer til tilbud er:
• Gruppetilbud til barn som lever med vold i familien
For beskrivelse av et gruppetilbud, se Aschjem & Sanna (2006) ”Bulleteng 3.
Samtalegrupper for barn som lever eller har levd med vold i familien.”
• Terapeutiske familiesamtaler (mor og barn)
For beskrivelse av et opplegg der både mor og alle barna kan delta, se Dahl &
Snersrud (2007).
• Resiliensgrupper
Resiliens betyr motstandskraft, den kraften vi har til å kunne komme oss
gjennom vanskelige opplevelser uten at de knekker oss. Resiliensgrupper
fokuserer på å styrke denne motstandskraften hos barn. For nærmere
beskrivelse, se Waaktaar & Christie (2000).
• Søskensamtaler
• Individuelle terapeutiske samtaler
Hvem?
Et samtaletilbud til barn som er eksponert for vold i familien bør drives av fagfolk med
relevant utdannelse, da samtalene kan vekke reaksjoner og følelser som bør håndteres på en
profesjonell måte. Det er naturlig at barnevernet, familievernet eller krisesenteret tar ansvar
for slike grupper, enten alene eller i samarbeid med andre instanser. Helsestasjon eller barne-
og ungdomspsykiatrisk poliklinikk (BUP) kan også være gode samarbeidspartnere i denne
forbindelse. Det må være opp til et samarbeidsmøte mellom ledelsene i de ulike instansene å
finne ut hvem som er best egnet til et slikt type opplegg i hvert enkelt område.
43