Barn på krisesenter - håndbok - Bufetat

etter mønstre innenfor vår egen kultur, kommer vi på alle unntakene og nyansene som gjør det
vanskelig å definere eller sette klare merkelapper på den. Derfor er det viktig å huske på at
ingen kultur er slik eller slik, det finnes alltid nyanser og unntak.
Det generelle og det spesifikke
Når to mennesker med forskjellig hudfarge, klesstil, holdninger og verdensbilder møtes, er det
lett å bite seg merke i forskjellene. Hver av partene får en opplevelse av at den andre er
milevis fra å forstå meg, mine behov og mine ønsker. Dette er ofte et dårlig utgangspunkt for
god kommunikasjon. En nyttig innfallsvinkel for å komme ut av denne opplevelsen, er å
minne seg selv på det som er generelt for oss alle, og det som er spesifikt for den enkelte.
Mennesker har noen grunnleggende behov og ønsker som gjelder generelt for alle. Alle må
spise og drikke, alle har et tilknytningsbånd til sin familie, alle har behov for å føle tilhørighet,
alle trenger å oppleve at de kan være trygge hjemme, alle ønsker det beste for barna sine, og
så videre. Barn og mødre på krisesentrene er der fordi de opplever en krise på grunn av vold i
familien, og dette er en belastning for alle som opplever det.
Måten vi dekker våre behov og oppfyller våre ønsker på, vil variere fra kultur til kultur, fra
familie til familie, og fra person til person. Dette er det spesifikke. Som hjelper er det nesten
umulig å ha fullstendig oversikt over de spesifikke sidene ved alle kulturene man møter på
krisesenteret. Vi tenker det heller ikke er nødvendig. For å bli kjent med det spesifikke hos
dem vi møter, kan vi henvende oss til dem. Vår viktigste informant om en persons kultur,
religion, ønsker og ressurser, er personen selv (Kumar, 2001).
Ved å skille mellom det generelle og det spesifikke, det vil si å se det generelle og være
nysgjerrig på det spesifikke, vil det kulturelle møtet ha mye større sjanse for å lykkes.
20