Barn på krisesenter - håndbok - Bufetat

Samarbeid
For barn på krisesenter og foreldrene deres fremtoner ofte hjelpeapparatet seg som en
uoversiktlig jungel av regelverk, etater og mennesker. Alle disse krever å få et innblikk i den
enkelte familiens vanskelige og skambelagte historie. Dette er ofte både frustrerende og
skremmende, og det er ikke uvanlig at foreldre blir sittende igjen med en sterk følelse av
maktesløshet og opplevelse av at barna deres ikke får den hjelpen de trenger. Dette kan
motvirkes dersom hjelpeinstansene samordner sine tiltak og samarbeider om å løse de
forskjellige oppgavene, og det er dette som er utgangspunktet for denne håndboka.
Men samarbeid har alltid en pris (Repstad, 2004). Det koster tid og ressurser både for
enkeltansatte og for instansene de jobber innen. Samarbeid skjer ikke av seg selv, men krever
innsats fra enkeltmennesker. Samarbeid er nemlig ikke relasjon mellom instanser, faggrupper
eller roller, det er noe som foregår mellom mennesker (Lauvås & Lauvås, 2004, s. 197).
Utfordringen er å skape strukturer for samarbeid som både tar utgangspunkt i
enkeltmenneskene og tåler utskiftinger blant disse enkeltmenneskene.
Hva er samarbeid?
Samarbeid er et ord med mange assosiasjoner. Vi forbinder noe med samarbeid, enten det er
positivt, negativt, eller begge deler. Likevel er det et begrep som trenger å defineres, slik at vi
unngår at det blir et ”festtaleord” som ikke lar seg gjennomføre i praksis.
I arbeidet med barn på krisesenter har vi sett på samarbeid som bestående av to komponenter:
• Samordning.
Samordning innebærer ”en systematisering eller organisering av det hver enkelt utøver
gjør overfor en og samme problemstilling/klient/pasient, slik at alle tiltak er vel
tilpasset hverandre og ikke motvirker hverandre” (Knoff, 1985, s.130, i Lauvås &
Lauvås, 2004).
• Samhandling.
Reelt samarbeid forutsetter at instansene samhandler, det vil si at de er gjensidig
avhengige av hverandre for å få løst sine oppgaver, og at det er nærhet i tid og rom
mellom samarbeidspartnerne (Lauvås & Lauvås, 2004).
Forenklet sagt betyr dette at samarbeid innebærer at oppgaver fordeles og at
samarbeidspartnerne kommuniserer direkte om løsningen av disse oppgavene.
Formålet med samarbeidet er todelt. For det første skal kvaliteten på arbeidet sikres ved at den
samlede faglige kompetansen i instansene blir utnyttet maksimalt. Og for det andre skal vi
gjennom samarbeidet utvikle et felles kunnskapsgrunnlag på tvers av instanser og fag, og
stimulere til faglig utvikling innen de samarbeidende instansene og fagene (Lauvås & Lauvås,
2004).
Strategier for godt samarbeid
Først og fremst er et godt samarbeid mellom instanser avhengig av at rammene rundt
samarbeidsinstansene legger til rette for samhandling og samordning. I tillegg bør noen
premisser være på plass for at samarbeidet skal fungere (Knudsen, 2004):
14