Barn på krisesenter - håndbok - Bufetat

opplæring forankres de kulturelle retningslinjene og verdiene i oss, de blir ”tatt-for-gittheter”
eller sannheter som vi ofte verken er bevisste på eller stiller spørsmålstegn ved.
Når samfunnet forandrer seg, settes de kulturelle retningslinjene på prøve. Vanligvis skjer
dette gradvis og nesten umerkelig over tid, slik at alle medlemmene av samfunnet har
mulighet til å henge med på utviklingen. Når man imidlertid forsøker å etablere seg i et nytt
samfunn i en annen verdensdel, skjer forandringen plutselig. Alle ”tatt-for-gitthetene” blir
snudd på hodet, og reglene for samhandling gir ikke de ventede konsekvensene. Fordi
verdiene vi lever med er forankret så dypt i oss gjennom oppdragelse og opplæring over
generasjoner, er det veldig vanskelig å bare legge dem fra seg og følge den nye kulturen. Det
vil ofte innebære både en indre konflikt mellom egne verdier, og en ytre konflikt med familie,
venner og andre som ikke ønsker forandringen. ”Når de er i Norge, får de gjøre som oss”, er
derfor mye lettere sagt enn gjort.
Individualisme og kollektivisme
Individualisme og kollektivisme er begreper som kan være nyttige for å beskrive kulturelle
variasjoner (Hall, 1976; Hofstede, 2001). Individualistiske kulturer setter individet i sentrum,
de er ”jeg-kulturer”. Individets rettigheter og ønsker er det styrende prinsippet, og
selvrealisering er et sentralt mål. I kollektivistiske kulturer er det familien og nettverket som
står i sentrum, og derfor kalles de ofte ”vi-kulturer”. Familiens ve og vel er det styrende
prinsippet, og hvordan jeg har det avhenger av hvordan min familie har det. For å illustrere
forskjellen, kan vi hente et eksempel fra en helt normal situasjon der du møter en bekjent på
gata. Om du kommer fra en individualistisk kultur, spør du antagelig: ”hvordan har du det?”.
Er du fra en kollektivistisk kultur vil ofte spørsmålet ”hvordan er det med familien din?”
oppleves mer naturlig.
Individualisme og kollektivisme er uttrykk for hvilke verdier og tankesett vi forvalter
samfunnet vårt innenfor. På denne måten er de nyttige for å analysere og forstå møter mellom
mennesker med forskjellige kulturell bakgrunner. Det er imidlertid viktig å bemerke at de
færreste kulturer er enten helt individualistiske eller helt kollektivistiske, men befinner seg et
sted på en dimensjon eller skala mellom to ytterpunkter.
Individualisme Kollektivisme
Mange tenker for eksempel på Norge som en individualistisk kultur, men i realiteten har den
norske kulturen mange islett av kollektivisme. For eksempel vil nok den nye kona til
odelsgutten på gården merke hvilke forventninger og krav som stilles til henne av mannens
familie og naboer. Derfor er Norge ofte plassert litt til venstre for midten på denne
dimensjonen, men lenger til høyre enn mer individualistiske kulturer som USA eller England.
Individualisme og kollektivisme kan ses på som en overordnet dimensjon. Den er sterkt
knyttet til en rekke andre dimensjoner, som hvor direkte eller indirekte man kommuniserer,
hvordan man tenker om tid, osv. Individualisme og kollektivisme er også knyttet til moral,
syn på barneoppdragelse, håndtering av kriser, opplevelse av forutsigbarhet, osv. Alt dette er
temaer som daglig er kilde til ulik forståelse hos kvinner, barn og hjelpere på krisesenteret.
Samtidig er det som regel mye lettere å se mønstre i andre kulturer enn i vår egen. Når vi leter
19