Barn på krisesenter - håndbok - Bufetat

• Avklare grensene mellom aktører – bli kjent med hverandres ansvarsområder,
arbeidsmetoder og myndighetsområder
Det offentlige hjelpeapparatet ses på som en helhet, men ofte har de forskjellige etatene
liten oversikt over hva de andre aktørene kan bidra med. De fleste i hjelpeapparatet
kjenner seg vel igjen i hjertesukket over hvordan barnevernet eller familievernkontoret
eller krisesenteret er ”håpløse” fordi de ”ikke gjør jobben sin og bare fraskriver seg
ansvaret” eller fordi de ”gjør oppgavene som egentlig er vår jobb”. Dette kan være et stort
hinder for samarbeid. Erfaringen fra prosjektet er at disse sukkene blir mindre hyppige når
vi kjenner hverandres ansvarsområder, arbeidsmetoder og myndighetsområder. Derfor
brukte vi i prosjektet mye tid i begynnelsen av prosjektperioden på nettopp å beskrive,
utforske og stille spørsmål rundt hverandres roller, muligheter og begrensninger. Vi tok
oss også tid til å bli kjent med hverandres verdier, kunnskap og strukturer. Oversikten vi
fikk, kunne vi bruke til å veilede både kvinnene og barna på krisesenteret, og kollegaer i
systemet. Kunnskapen danner også grunnlaget for anbefalingene i denne håndboka.
• Møtepunkter
Når det er flere aktører som skal samarbeide, slik som er tilfelle for hjelpere rundt barn på
krisesenter, er det nødvendig at det settes av møtepunkter der aktørene kan møtes. Uten
faste møtepunkter er det vanskelig å fatte felles avgjørelser, og informasjonsflyten mellom
aktørene kan bli uklar og forvirrende. Møter er faktisk en av de mest effektive metodene
for koordinering som finnes i organisasjoner (Jacobsen, 2004). I en praktisk hverdag er
møtene også ofte nyttige for å holde temperaturen oppe i forhold til en brukergruppe som
lett blir borte i mengden, og for å minne oss på nødvendigheten av samarbeid. Vi har også
fått mange tilbakemeldinger i prosjektet om at det å møtes, gjør det lettere å senere ta
kontakt for å drøfte problemstillinger eller tvilstilfeller.
Fordel ansvaret for å kalle inn til og forberede møter. Ineffektive og uforberedte møter er
irriterende tidstyver.
• Sette av tid til koordinering og samarbeidsmøter
Som nevnt tidligere, samarbeid tar tid. Dersom man ikke setter av nok tid, strander
samarbeidet i frustrasjon over ikke å nå hverandre eller over at planlagte oppgaver ikke
blir gjennomført. Tid er til dels et individuelt ansvar og til dels et lederansvar. Lederen må
gi rom for og oppmuntre at man bruker tid på samarbeid, og individene må finne måter å
strukturere sin hverdag som gir denne tiden.
• Sørge for delt kunnskapsbase
Samarbeid lettes av at vi deler referanserammer og snakker samme språk. For at
samarbeidet rundt barn på krisesenter skal fungere, er det nødvendig at aktørene i
hjelpeapparatet har kunnskap om vold i familien, barns reaksjoner, voldsutøvers
reaksjoner, den voldsutsattes reaksjoner, sikkerhetsaspekter, og så videre. Uten kunnskap
er det fare for feilvurderinger og feil attribusjon. Det er en styrke i et samarbeid mellom
instanser at de deler den samme kunnskapen og kan benytte samme begreper. En nyttig
del av et samarbeid kan derfor være å delta på de samme kursene eller foredragene om
temaet, eller at de forskjellige instansene underviser hverandre om sin kunnskap om feltet.
Dette forebygger misforståelser og gjør kommunikasjonen mellom aktører mer effektiv.
Øs av din kunnskap, og sug til deg andres! Et samarbeid er ikke en kunnskapskonkurranse,
men en kunnskapsutveksling.
16