Lofotboka -09 - værøya.no

men. Faren var smed i havnevesenet ogfamilien ble berget i siste liten.Etter ødeleggelsene i 1880 ble det videremoloarbeid i Kabelvåg oppgitt. Istedetkonsentrerte man seg om utdypning avhavna og oppmuring av kaier. Dette arbeidetga indre havn et nytt utseende, bl.a.det store torget, ettersom massene framudringen ble lagt på land bak innfatningsmurer.Igjen viser jeg til Kabelvågkalenderen1987 der to av bildene viserforholdene før havnevesenet i 1880 årenepraktisk talt bygget en ny havn på stedet.Det er forresten en alminnelig mening atde mange murer, opptrekk og trapper er etstorveis arbeid. Som kjent er dessverremurene her og der forsvunnet som et leddi fremskrittets tidsalder, kfr. Mathisvikaog torget.Det skulle gå mange år, hele 45, før moloarbeidetble tatt opp igjen. Byggeperiodenvar 1925-29, og nå hadde havnevesenetfått tyngre og bedre utstyr til å ta ut stornok stein. Slik fikk Kabelvågs havn endeliget varig vern mot naturkreftene, samtidigsom moloen ble et yndet utfartsstedsommers tid. Som rimelig er har ogsåmoloen fått sitt vers i Kabelvågsangen:6. juli 1946 besøkte H. M. Kong HaakonKabelvåg. Her i samtale med fungerendeoveringeniør Fjelldal på moloen iKabelvåg.Foto: Lofotmuseets billedsamlingHer har vi molokor vi søng solonår vi spasere' en søndagskvejll bortimot løktaimens vi frøktaat sola stekk bakom neste fjejllOm det var en tilfeldighet vet jeg ikke,men i alle fall var det innafor brystvernetplassert ei flat steinblokk, god til å sittepå. Hva var vel mer naturlig at den blehetende «kjærlighetsbenken»!Så var ikke alt herlighet og glede likevel,for allerede mens molobyggingen pågikk,eller mer presist mot slutten av byggeperioden,ble det reist krav om en forlengelseav moloen til Sauholmen. Bak kravetstod Vågan herredsstyre og Kabelvågbygningskommune der det ble pekt på aten forlengelse til Sauholmen ville økehavna i Kabelvåg med verdifulle, dypearealer og gode strandlinjer. At heller ikkefiskerne var fornøyd, viser følgende innleggi Lofotposten:«Moloen er jo så og si ferdig nu, og hamnaskulle vel dermed være trygg. Detteviser sig desverre ikke å være tilfelle. Vedsiste storkuling fikk en syn for saken.Det innvunne havneområde (Smedvika)måtte rømmes av de båter som lå der, ogfartøier som lå innenfor dampskibskaienved «Tyskhella» undgikk med nød ogneppe havari. Hadde en slik kuling inntruffetnår det var fullt av farkoster og båter,som i tillit til moloen hadde fortøiet påSmedvika, ville havarier og skade imassevis vært uundgåelig. Moloanlegget25