ende av snømengden. I dag, er det rødeplastrør med refleksbånd på som er veldiggodt synlig.Jeg begynte dagen med å skuffe snø.Skulle klargjøre en lastebil for å transportereen del materiell for Vegvesenet. Detvar et arbeidslag som avsluttet et oppdragi Møllvågen, og materiellet skulle lagres iVegvesenets garasje i Skjelfjord. Det varavslutningen av arbeidet på Lofotveienfor dette året.Transportoppdraget som ville vært gjortpå et par timer, ble vi ikke ferdig med førsent ettermiddag, på grunn av snøplager.Det snødde, og det snødde!Det var Herlof Jørgensen, som med sinfiskerskøyte transporterte materiellet fraMølnarodden til dampskipskaia iSkjelfjorden. Svenn som hadde sittet vedrattet i brøytebilen i nesten et døgn, spurteom eg kunne ta nattvakta med brøytebilenda han var sliten etter så lang tid bak rattet.Det passet bra, for jeg skulle ekspedereen lokalbåt som kom fra Stamsundog skulle videre vestover langs Lofoten.Den beregnet å være i Skjelfjord ved totidaom natta. Det var ikke uvanlig at lokalbåtenvar både tre og fire timer forsinket,Fortsatt ser man sårene i fjellsiden derraset den gang kom ned og tok huset medbutikken ovenfor fiskebruket. Rasvollensom ses midt på bildet skal beskytte dehusene som fremdeles står i området.Denne ble anlagt flere år etter at det sisteraset gikk.Foto: Kjell Inge Nilsen52
Klokken var ca. ett om natta da vi gikk tilbilen for å dra til Skjelfjord. Vinden haddeløyet en del så sikten var bedre - jegmente å ha god tid til å rekke ekspederingenav lokalbåten, selv om den var iskarp rute.Huset til Aksel Pedersen, med butikk isokkeletasjen var knust av skredet og låspredt ut over et stort område, og kvistetasjenmed taket “fløt” på skredet, og låpå andre siden av veien, nede ved fiskebruket.Slik så fiskebruket ut.Bildet har vi lånt av Ole Johansenså jeg regnet med en “våkenatt”. Det varheller ikke uvanlig at jeg og mine brødrehadde “våkenetter”. Vi jobbet i en bransjesom tilsa det. Men,- vi var jo unge ogfriske den gangen.I titida om kvelden foregikk “vaktskiftet”.Jeg bunkret bilen og så etter olje og kjølevannetpå motoren og at alt var i orden.Det snødde like intenst da jeg kjørte ut isnøkravet. Det ble etter hvert høyere oghøyere brøytekanter, så det var på enkeltestrekninger vanskelig å orientere seg. Jegkjørte flere turer mellom Ramberg ogSkjelfjord. Det var viktig å holde denstrekningen åpen, da det var eneste forbindelseRamberg hadde til lokalbåterom en skulle reise <strong>no</strong>en steder. Klokka ettom natta var eg in<strong>no</strong>m heime og tok enkopp kaffe.Jeg hadde avtale med Ole Berg Jusnes,om at han skulle være med meg tilSkjelfjord, for å ta imot sin kone somskulle komme med lokalbåten.Det var ikke fremkommelig med annenbil enn brøytebilen, så derfor skulle devære med meg.Akkurat i det vi gikk inn i bilen for å kjøretil Skjelfjord, registrerte jeg blinkingi utelysene på Ramberg, uten at jeg tenkte<strong>no</strong>e over det da. Men da jeg passerteSkjelfjordeidet og så at hele bebyggelsenvar mørklagt, skjønte vi at <strong>no</strong>e var galt.Nå var det enda vanskeligere å orientereseg om hvor langt jeg var kommet. Det eromtrent 3 kilometer fra første bebyggelsei bunnen av fjorden og til lengst ut ifjorden hvor dampskipsekspedisjonen ogde siste husene befinner seg.Det er forholdsvis langt mellom hver gårdi Skjelfjord. Siden strømmen var borte ogikke lys i husene, var det nesten umulig åvite hvor jeg var. Men jeg kjørte videremellom høye brøytekanter. Det var ingenfare for at en skulle kjøre ut av veien.Plutselig var det så mye hardpakket snømellom brøytekantene, at bilen stanset.Jeg rygget litt tilbake og forsøkte å stangeplogen gjen<strong>no</strong>m snømassene, Men detgikk ikke! Dette var i svingen tett forbihuset på gården Yttregård. Jeg tok da medmeg ei lommelykt, klatret over plogen oggikk et stykke fremover. Da så jeg at detvar et svært snøras som dekte veien. Jeggikk da videre for å se hvor bredt rasetvar. Da fikk jeg et syn jeg aldri glemmer.I kvistetasjen var det soverom hvor beggejentene på 8 og 10 år befant seg.Disse ble hjulpet ut gjen<strong>no</strong>m et vindu.Det var tre ungdommer fra “Solbakken”som hadde vært på besøk i et nabohus ogvar på tur hjem da strømmen gikk. Degikk over raset, og hørte jentene inne påkvistrommet. De fikk hjulpet dem ut ogbar dem til et av nabohusene. Jentene varkalde og fortumlet, men uten fysiske skader.Etter hvert kom flere av naboene som varblitt vekket av bråket fra raset.Nå var spørsmålet: Hvor finner vi Akselog kona Haldis, og lillebarnet Ann-Britapå et og et halvt år?Det kom stadig flere folk til stedet. Blantdem var lensmannsbetjent TorleifTorbjørnsen, som bodde i nabolaget. Hanforsøkte da å koordinere og organisereletingen på beste måte. Det var stupendemørkt, og bare to, tre lommelykter. Og<strong>no</strong>en få spader og ingen søkestenger til åhjelpe seg med.Det var forresten, nesten umulig å grave,snøen var blandet med store og småbetongbiter og ellers alt av innbo og løsøre.Vi satte i gang graving, men det varvanskelig å vite hvor vi skulle grave for5455