Lofotboka -09 - værøya.no

og legeskyssen kom seg derfor ikke nærenok da han ikke visste hvor nært land hanvar. Han så jo ingen ting. Alt var et“inferno i hvitt“.Klokken 05.30 kunne legen konstatere atder var ikke mer å gjøre.To liv var tapt!Utslitt og nedbrutt over tragedien somhadde hendt, gikk jeg utover til dampskipsekspedisjonen.Jeg hadde jo en jobbå gjøre der. På ekspedisjonsbrygga var detsamlet mange folk fra husene som låovenfor ekspedisjonen. Lokalbåten haddefor lengst vært ved kai og blitt ekspedertav de folkene. De hadde fyrt i ovnen oghadde det rimelig bra, inne på ekspedisjonen.De følte seg tryggere der. Kanskjedet var bedre å være samlet når de fikkdet triste budskapet.Jeg gikk da tilbake til brøytebilen, jeghadde jo enda en jobb å gjøre. Holdeveien åpen. På turen tilbake fra rasstedet,møtte jeg to av brødrene til Aksel,Osvald og Harald. De bodde et par kilometerlenger inn i fjorden, og visste ikkehva som foregikk ute i fjorden.. De haddejo våknet av bråk og at strømmen varbrutt, og selvfølgelig lurt på hvorforblinklyset på brøytebilen hadde blinkethele natta. Den stod med motoren i gangog alle lys på.De stanset meg, og spurte om hva somhadde hendt. De hadde sikkert bangeanelser. Jeg klarte ikke å si et eneste ord!Jeg var antakelig i sjokk. Jeg tror deskjønte hva som hadde hendt.Jeg kjørte en runde over roden, før jeggikk heim. Far var som vanlig tidlig oppeog spurte om hvorfor jeg kom så sentheim, klokka var jo blitt ni. Jeg fikk på etvis fortalt hva jeg hadde opplevd den nattaog gikk til sengs, nærmest i koma. Hervar ikke noe kriseteam den gangen.Jeg gikk ganske lang tid med traumatiskesmerter, men man har jo heldigvis evnen tilå legge ting bak seg. Men uten å glemme!Man kan ikke glemme en slik tragedie.Haldis og hennes to døtre, som overlevdeulykken, reiste fra Skjelfjorden. De reistei første omgang til familie i Harstad.Begge døtrene ble senere gift og flyttet tilØstlandet, hvor de stiftet sine egne familier.Fredag den 13. mars 1998 kom et nytt raspå samme sted og under lignendeforhold der også to mennesker omkom.Den 12. mars, kvelden før, var jeg kjørendetil Leknes lufthavn. Det var forsinkel-Vinterbildet er fra Skjelfjord 1956.Brøytekantene ble så høye at det blebrukt såkalt kantskjær for å gi plass til åkaste opp mer snø fra brøytebilen.Derfor brøytekanter i to høyder. Bildet ertatt nedenfor den da nyåpnedeBygdeheimen, men inngangspartiet erskjult av brøytekantene.Bildet har vi lånt av Kjell Inge Nilsen58