Lofotboka -09 - værøya.no

og penger måtte vi skaffe tilveie på eneller annen måte. Vi måtte mot vår viljesende ”Julius” til slakteriet.Så kom dagen. Dagen vi alle hadde gruetoss for. Lastebilen kom for å hente”Julius” og kona og ungene stengte seginne. Der satt de og gråt sine modigetårer. Selv var jeg som lamslått. Dette varhelt meningsløst !Jeg la et tau rundt halsen på ”Julius” ogden gikk etter meg ut av fjøset som entrofast hund. Den følte ingen angst fordiden visste at der jeg gikk foran, var detalltid trygt å følge etter.Da vi kom til slakteriet som den gang varnede ved Leknessjøen gikk han rolig oglydig inn dit sammen med meg. Hele90tiden hadde jeg en stor klump i halsensom jeg gikk og svelget på. Tenk å opplevenoe så fælt som dette? Vi to som haddehatt det så koselig sammen, og nå skullejeg svikte ham.Jeg bant ham fast inne i slakteriet og tokomkring halsen på ham og ga ham noenklapp og skyndte meg bortover til lastebilensom stod der og ventet. Men nå overmannetfølelsene meg igjen. Jeg snuddeog gikk inn til min gode venn, ”Julius”.Der la jeg atter armene mine rundt halsenpå ham og lot tårene få fritt løp.”Julius” har jeg ikke glemt etter alle årenesom har gått. Har heller ikke glemt detblikket han sendte meg da vi skiltes forsiste gang.- erindringer om tannlegebesøk iVest-Lofoten først på 1950-talletVi er på slutten av 1940-tallet der vest iLofoten. Livet var bekymringslaust, oghva fremtiden ville bringe, ante vi heldigvislite om. Godt var nu det, egentlig. Forlenge før vi begynt å bli ”tørr bakomøran” kom det små ymt om at vi onganmåtte belag oss på skolegang. Året var1949, og tapet av barndommens bekymringsløsefrihet var et faktum. At vi strevamed tall og multiplikasjonstabell, gåtefullebokstava, ja, det var ju berre bagatella iforhold til det som venta oss ongan i 3.klasse.Det har seg slik at på begynnelsen av1950-tallet så kom det oss for øret et nyttord - skoletannlege. Etter hvert skulle detBarneårene varmye lek – men ogsålitt alvor…E beit ho i fengern…Nils Aagaard Nilsenbli det mest fryktinngydende, skremmendeog forhatte ord vi visste om. Et ordsom har skremt vettet av skoleonga, brentseg inn i hjernen tel tusenvis av sjeler somintet visste om de grusomme sider ved tilværelsen.I etterpåklokskapens lys så servi at ordet har 13 – siger og skriver tretten– bokstava. Det bar ju ikke akkurat budom nokka godt. Det skal gudane vite.Det var altså snart tid for en aldri så litenkonsultasjon og titt på ka slags tanngardvi hadde. Da som nu var nok standardenulikt fordelt, tel tross for at vi gikk rundtog gnog på råpotet heile dagen. Det varforresten lenge før vi fikk vette ka entannbørste var for nokka. Men råpotet varingen dårlig tannrensar, og god var hanogså. Ja, en kamerat av meg førrtell atheime hos de var det vanlig å få ei lita91