sign' vår konge god, han e i England <strong>no</strong> -men kjem snart heim» -Kanskje var det her vi først lærte hva friheter, for da festen var over var det å rulleflagga pent sammen - inn i gråpapiretmed dem og knytte papirsnøret godtrundt. Så var det å gi seg på heimvege<strong>no</strong>g gjømme flagga på loftet. Der skulle deligge til neste 17. mai.BonbonI Nord-Borge hadde vi likevel det rolig ikrigstida. - «Ingen tysker tok ifra ossvåres bolig, og forsamlingshusene fikkogså stå i fred» - skrev mor mi i en prologfrigjøringssommeren 1945.Bare sjelden kom tyske patruljer på besøktil bygda vår, og da etablerte de standplassenved Knutstadbrua. Flere biler stilteopp der, og ut fra dette hovedkvarteretgikk soldater til gårdene Steira, Garnes,Knutstad og Alstad på husundersøkelse.Vi barna hørte at det var radio og børse deleita etter. Soldatene gikk fra hus til hus -to og to - og dette var nye opplevelser foross unger. De hadde side grønne frakker,hjelm på hodet, våpen og - «storsko mettpå sommar'n». Dette var forunderlig syntesvi, som var vant til å «spreng' på bærføt'n»fra mai til september.Og - «ka sku' de me' børsa ?» - undres vi,for vi syntes at den svære børsa(Mauseren) så farlig ut.Vi fulgte som regel etter på ærbødigavstand, og da en av de største guttene engang ropte «Bong bong !» stoppa de to,og den ene ”tyskerten” stakk handa i lommapå frakken. Og vi fikk «bong- bong» -hvert vårt drops, et rundt lite himmelrikeinnpakka i blankt cellofanpapir. Det haddebrun farge og en herlig søt smak. Vismatta og sugde, og heile verden varakkurat der og da en vidunderlig lysebrun«bong-bong» fra frakkelomma til entysk soldat.«E de' herran banan ?» spurte jeg - ennaiv unge som hadde hørt at bananer vardet beste i verden.«Tullprat, de' e ju gotter - din tosk!» fikkjeg til svar av de eldre guttene, og dermedkunne jeg fortsatt glede meg til bananene- en gang i framtida.Knutstad skoleKnutstad skole var tredelt med 40-45 eleveri krigstida, fordelt på småskolen, mellomskolen,og storskolen. Skolehusethadde bare ett klasserom de første seksåra i mi skoletid, og der gikk mellom- ogstorskolen vekselsvis ei eller to veker omgangen. Småskolen holdt til i forskjelligeår i lesesalen på ungdomshuset eller i”litj”-salen på bedehuset. (Knutstadkapell) Det hendte også de var i et privathuspå Steira.Det var ikke innlagt vatn i skolehuset, ogpedellen måtte bære vatn fra elva 50meter bortafor. En høg rund etasjeovn iklasserommet slukte torv i sekkevis, ognår vaskevatnet til golvet skulle varmesTil tross for krig og okkupasjon kunneman feire nasjonaldagen – i skogen.Illustrasjon: Erik A. Eriksen68
KlassebildetDette er et unikt klassebilde som viser elever i 4-7. klasse ved Knutstad skole vinteren1946. Omreisende fotograf den gang var Ludvig Sommer. Her er også navnene:Fra venstre, bakerst – fra hjørnet av skapet:Bjørn Bråten, John Wolden, Kåre Wolden, Reidun Andreassen, Irene Adolfsen, GerdPihl, Karoline Alstad, Solveig Jakobsen, lærer Bjarne Sandøy og Mona Sørdahl.Andre rekke fra v.:Arnt Arntsen, Tore Hasselberg, Bjørg Wagle, Hallfrid Wolden, Gerd Wagle, AnnyBerntsen, Ester Steira, Snefrid Elstad, Ingrid Stranden, Jenny Stranden, GunvorJohansen, Birgit Berntsen.Tredje rekke fra v. – knestående:Johan Adolfsen, Tordis Wolden, Mary-Ann Angelsen, Sigfred Berg, Herbjørn Alstad,Åge Eriksen, Johan Stranden, Alf Martinsen, Oscar Elstad, og stående ytterst, AnnaMeyer.Sittende foran fra v:Rolf Stranden, Idar Nikolaisen, Ferdinand Alstad, Harald Jakobsen, Johan Elstad,Kristian Meyer, Herbjørn Hasselberg og Hilmar Alvestad.70ble ei stor malmgryte plassert på en krakkbakved ovnen. Gryta blei fylt med kaldvat<strong>no</strong>m morgenen, og vatnet ble varmt iløpet av dagen - ved sida av ovnen.Vinterstid, med høge snøskavler og is påelva var det å tine snø til vaskevatn, og damåtte gryta «etterfylles» med snø mangeganger i løpet av dagen.Etter evakueringa av Finnmark på seinhausteni 1944 kom det en familie derfraogså til vår bygd. De hadde mange barn,og tre av disse gikk på skolen sammenmed oss. På føttene hadde de kommagerav reinskinn, og jeg husker godt da einegutten - som var på min alder satt frammeved kateteret og skulle demonstrerefor oss hvordan han utnyttet kommagenesfotreffelighet.Han bretta filtkluter om føttene i stedetfor strømper, og så pakka han høy i kommagene.«Sennagress» - som han skulleha brukt fantes jo ikke hos oss. Til sistsurra han ”skoen” godt fast med fargerikes<strong>no</strong>rer. Han fraus aldri på føttene, huskerjeg.Vi «innfødte» gikk i lugger om vinteren -heimstrikka strømpelegger med tjukkvadmelsforsterkning i fot og såle. Dettevar jo i den tida vintrene var kalde medskikkelig frost og kaldvær i vekevis, og”luggan” var kjempegode varme ”fotbunad”.«De evakuerte» fortalte skrekkhistorierom hvordan tyskerne hadde brent husa ogslakta kyrne deres, og vi gikk i stadigangst for om også vi kunne bli ramma avdette fæle som hadde skjedd dem. «Kjemkrigen hit?» ville vi unger vite, men viblei forklart at «så galt blir det nu ikkje.»Men likevel var vi redde – for vi visste joat Krigen – den var farlig, den.Elektrisk strøm ble ikke lagt inn i bygdafør i 1957, så i vår skoletid var det to 300-lys petromaxlykter som lyste opp i klasserommet.I «skyggen», rett under lyktenevar det alltid dårlig lys, men enda verrevar det når de gamle hengelampene medparafinveik måtte brukes, for de gav elendiglys fra seg. Så å sitte «i skyggen» underpetromaxsen var bra, det - i forhold tildet som var verre, parafinlampa.«Svensk 'suppa»Kosten var det nå så som så med i krigstida,skjønt vi på landsbygda hadde det jobra i forhold til byfolk. Hausten 1944,samt vår og haust i 1945 fikk vi «svenskepakker»,og en gang kom det også ei sendingmed sko og klær til utdeling blantskolebarna.Det var Svenska Norgeshjelpen som organisertedette. Daglig fikk vi også enb-vitamintablett og ei skei tran i spisetida.Trana tok ikke alle med like stor glede,men det var snakk om å beholde helsa -og da nytta det ikke med <strong>no</strong>e unnaluring.Men «svensksuppa» var god, den – koktav havregryn, byggryn og sukret tørrmelk- som kom i sekkevis til <strong>no</strong>rske skolebarn.I vår krets ble suppa kokt i et av privathusalike ved skolen hver dag - og fraktet istore meierispann til skolen. Så stod vi «ikø» med hvert vårt krus og fikk ei ausesuppe hver. Ei andektig rekke av ungehåpefulle 8-10 åringer som ikke riktig71