Lofotboka -09 - værøya.no

hauet, holdt med tannlegen og plikta,mens den andre, uskikkelige sida, ho somhadde horn i panna, flirte og sa ”skynddeg heim tel Å.” Hjerne og føtter i kamp.Han med hornan og e vant denne sjelekamp.Lunt og godt satt e heime i stua. Ei truverdigløgnhistorie hadde e servert formor, men da telefonen ringte sine korteog lange signaler, så kraup e litt sammen istolen. Som e frykta, så var det fra skola.De lurte på om foreldran hadde sett hanNils Olai? Jo, han sett her i stolen, komdet fra en intetanende mor. Sannheta komfor en dag. Han skulle tel tannlegen, menhadde ikkje møtt opp. De hadde sett noensnyspor som førte ut i ei råk på Sørvågvatnet,og frykta det verste. Men morkunne berolige. Hertingen satt i godstolenog såg ned i golvet. E måtte altså likeveltil pers. Ingen nåde. Intet amnesti.Nu e det slik at de første møtan med dennehåndverksstanden nesten e utviska framinnet. Psykologan kalla det visstnokførrtregning, men dævelskapen medboring uten vannavkjøling, (det luktasvidd), rotfylling uten bedøvelse, tanntrekkingmed påfølgende blodbad, liggnok og ulma der nede i underbevisstheta.Vil aldri gje slepp. I dag, nesten 55 år seinar,førrtell noen av skolekameratan mineat alt blir gjenskapt i marerittlignendedrømma. Stakkars oss førr en skjebne! Ja,han xxxx fortell at tannlegeskrekken fikkhan allerede i ung alder tel ”å røsk ut heilemannskiten.” Han hadde fått nok avden fryktinngydende borren som føltessom ”en steinknusar i kjeften.” Sitat slutt.Men jo eldre vi vart, jo meir huska vi fratannlegestolen. Det hendte ju at en ellerannen stakkar kollapsa i stolen, ja, somfalt i stavan berre de såg det uhyggeligeinstrument. Dette lille pusterom, denneflukt fra virkeligheten var kun et øyeblikksfravær av grøss og smerte. Opp istolen med deg! Gab opp!Kjære læsar, dokker som e på min alder,litt eldre, litt yngre, huska dokker lidelsan?Rop og stønn? Gråt og tenders gnissel?Halsgurgel. Sekkel som rant nedoverhaka. At man brekte seg når blodvatn ogtannstøv i en salig blanding for ned i halsen.Ubegripelige lyda som kom ut avgapet. Heile alfabetet surra sammen i ettord. Uoversettelig. Vi holdt på å kvelesder man satt. Intet forsvar. Heile vårskjebne låg i tannlegens hender. Det somskjer, det skjer. Jammer og gru.En gang fikk klassen beskjed om at viskulle tel Reine på tur. Den gamle fjordbåten”Gro” skulle frakt oss. Jubel, for turtel Reine var ju et avbrekk i kverdagen,og de som ikkje hadde gjort leksan vartselvsagt ekstra glad. Ka ska vi gjer der?En nysgjerring pode dresta seg tel å spørr.Såg e et ørlite tegn tel smil i munnvikantel han Lie? I 1950 fikk vi ”Lov om skoletannlege”,sa han, så nu ska dokker påIkke alt var like lystelig for en litenpjokk…Illustrasjon: Erik A. Eriksen94