Lofotboka -09 - værøya.no

KlassebildetDette er et unikt klassebilde som viser elever i 4-7. klasse ved Knutstad skole vinteren1946. Omreisende fotograf den gang var Ludvig Sommer. Her er også navnene:Fra venstre, bakerst – fra hjørnet av skapet:Bjørn Bråten, John Wolden, Kåre Wolden, Reidun Andreassen, Irene Adolfsen, GerdPihl, Karoline Alstad, Solveig Jakobsen, lærer Bjarne Sandøy og Mona Sørdahl.Andre rekke fra v.:Arnt Arntsen, Tore Hasselberg, Bjørg Wagle, Hallfrid Wolden, Gerd Wagle, AnnyBerntsen, Ester Steira, Snefrid Elstad, Ingrid Stranden, Jenny Stranden, GunvorJohansen, Birgit Berntsen.Tredje rekke fra v. – knestående:Johan Adolfsen, Tordis Wolden, Mary-Ann Angelsen, Sigfred Berg, Herbjørn Alstad,Åge Eriksen, Johan Stranden, Alf Martinsen, Oscar Elstad, og stående ytterst, AnnaMeyer.Sittende foran fra v:Rolf Stranden, Idar Nikolaisen, Ferdinand Alstad, Harald Jakobsen, Johan Elstad,Kristian Meyer, Herbjørn Hasselberg og Hilmar Alvestad.70ble ei stor malmgryte plassert på en krakkbakved ovnen. Gryta blei fylt med kaldvatnom morgenen, og vatnet ble varmt iløpet av dagen - ved sida av ovnen.Vinterstid, med høge snøskavler og is påelva var det å tine snø til vaskevatn, og damåtte gryta «etterfylles» med snø mangeganger i løpet av dagen.Etter evakueringa av Finnmark på seinhausteni 1944 kom det en familie derfraogså til vår bygd. De hadde mange barn,og tre av disse gikk på skolen sammenmed oss. På føttene hadde de kommagerav reinskinn, og jeg husker godt da einegutten - som var på min alder satt frammeved kateteret og skulle demonstrerefor oss hvordan han utnyttet kommagenesfotreffelighet.Han bretta filtkluter om føttene i stedetfor strømper, og så pakka han høy i kommagene.«Sennagress» - som han skulleha brukt fantes jo ikke hos oss. Til sistsurra han ”skoen” godt fast med fargerikesnorer. Han fraus aldri på føttene, huskerjeg.Vi «innfødte» gikk i lugger om vinteren -heimstrikka strømpelegger med tjukkvadmelsforsterkning i fot og såle. Dettevar jo i den tida vintrene var kalde medskikkelig frost og kaldvær i vekevis, og”luggan” var kjempegode varme ”fotbunad”.«De evakuerte» fortalte skrekkhistorierom hvordan tyskerne hadde brent husa ogslakta kyrne deres, og vi gikk i stadigangst for om også vi kunne bli ramma avdette fæle som hadde skjedd dem. «Kjemkrigen hit?» ville vi unger vite, men viblei forklart at «så galt blir det nu ikkje.»Men likevel var vi redde – for vi visste joat Krigen – den var farlig, den.Elektrisk strøm ble ikke lagt inn i bygdafør i 1957, så i vår skoletid var det to 300-lys petromaxlykter som lyste opp i klasserommet.I «skyggen», rett under lyktenevar det alltid dårlig lys, men enda verrevar det når de gamle hengelampene medparafinveik måtte brukes, for de gav elendiglys fra seg. Så å sitte «i skyggen» underpetromaxsen var bra, det - i forhold tildet som var verre, parafinlampa.«Svensk 'suppa»Kosten var det nå så som så med i krigstida,skjønt vi på landsbygda hadde det jobra i forhold til byfolk. Hausten 1944,samt vår og haust i 1945 fikk vi «svenskepakker»,og en gang kom det også ei sendingmed sko og klær til utdeling blantskolebarna.Det var Svenska Norgeshjelpen som organisertedette. Daglig fikk vi også enb-vitamintablett og ei skei tran i spisetida.Trana tok ikke alle med like stor glede,men det var snakk om å beholde helsa -og da nytta det ikke med noe unnaluring.Men «svensksuppa» var god, den – koktav havregryn, byggryn og sukret tørrmelk- som kom i sekkevis til norske skolebarn.I vår krets ble suppa kokt i et av privathusalike ved skolen hver dag - og fraktet istore meierispann til skolen. Så stod vi «ikø» med hvert vårt krus og fikk ei ausesuppe hver. Ei andektig rekke av ungehåpefulle 8-10 åringer som ikke riktig71