Lofotboka -09 - værøya.no

Illustrasjon: Halvor GustavsenTidlig juledagsmorgen måtte både konaog ungene bort i fjøset for å se kalven.Den ble beundret og klådd både her ogder. Og ungene hadde stor moro av å sepå da den skulle prøve å få i seg den førstemelken. Vi brukte lang tid i fjøset dennemorgenen, og mens vi var der ble detlagt navn på kalven. Den skulle hete”JULIUS” ! Siden den ble født natt tilførste juledag fant vi ut at bedre navnkunne den ikke få.Hjerteknuseren JuliusFra nå av ble Julius likesom en god kameratfor oss alle. Ungene møtte opp i fjøsetbåde seint og tidlig og satt attmed Juliusog klappet på den og når han skulle drikkevar han som kalver flest, riktig ustyrligog laget til mye bråk for å få i seg de sistemelkedråpene. Da våren kom var Juliusblitt en kraftig plugg, Han var så rein ipelsen, han var ikke bare sin mors stolthet,men også vi som stelte om ham synteshan var en hjerteknuser. Vi la vår elskpå ham, og passet nøye på at han fikk nokav mat til enhver tid. Og ”Julius” likte åbli kjælet med. Han nesten ba om å bliklappet på, en ordentlig kjæledegge varhan.I den tiden ”Julius” levde var det vanlig atalle gårdbrukerne hadde kuene sine iutmarken om sommeren. Også vi leidekua vår opp til utmarken om morgenen,og ”Julius” fikk være med. Der hadde handet fint og gikk og diltet etter mora si heledagen. ”Rødsi” snudde seg av og til for åse etter avkommet sitt. Det var nestenrørende å se samholdet mellom dem.Hver kveld møtte de opp ved porten iutmarkgjerdet. Der stod de og slappet avmens de ventet på at vi kom og hentetdem hjem. ”Julius” var så veloppdragenog gikk som en hund etter oss inn i fjøsetog inn på båsen sin. Der visste han at detalltid var en god melkeskvett i bøtta oppei båsen.Slik var ”Julius”. Han vokste seg stor ogfin utover sommeren mens han gikk frittomkring i skog og mark sammen medmor si. Ut i september beitet de hjemme inærheten av husene og da hadde vi myemoro med ham. Jeg øvde ham opp til å taryggtak med meg. Jeg la forbeina hansover skuldrene mine og så la jeg armenemine rundt ryggen hans. Så stabbet vinokså ustøtt bortover marken til vi gikkoverende. Dette syntes ungene mine varveldig morsomt og det ble etter hvertmange slike kamper utover høsten. Detsom var mest moro med det hele var at”Julius” likte denne form for lek. Det vardet ingen tvil om. Men han lærte seg etterhvert å passe seg for mine finurlige knepog ble tilslutt nesten umulig å legge i bakken.En sørgelig sluttTiden gikk, og ”Julius” ble til en fin okse.Han var nå blitt et prakteksemplar og hanvar så snill, så snill. Da våren kom, og detbegynte å bli lite høy på låven, måtte vi,enten vi ville eller ikke, ta en sørgeligavgjørelse. Terminen i banken var forfalt88 89