Lofotboka -09 - værøya.no

lange horna. Hennes adferd var velkjent,og viss ho var i nærheta gikk ”alarmen”umiddelbart !- «Å, herrefred - der kjem klekua! Få hounna – onga – tel eg ha' fått inn klean ! »Slike utbrudd fikk vi ofte høre, og da vardet bare å «få fart på skankan», - og påkua. Som oftest gikk det bra, men da hotygde i seg den gulkvite konfirmasjonskjolentil søstera mi, - sydd av fallskjermsilke– da var det hyling og skriking idagesvis etterpå.Pent brukt en gang, og der for den ikuvomma ! Det var et syn for guder daho i et eineste kast med hodet sleit denlaus fra snora og bykste av sted. Ho haddeallerede fått i seg over halve kjolen da hoble oppdaga, og nå la ho til flekkings medde kvite armene slengende ut av kukjeften.Du verden for ei huskestue det blei.Og så braut freden laus!Den 8. mai 1945 var det solskinn og nordavindover nordbygda. Tidlig på morgenenvokna jeg og så at flagget var kommettil topps på alle flaggstengene.At de tør - tenkte jeg, og ropte på mor ogfar. Men de var nok i «morrafjøsen,» foringen svara. Så tørna jeg søstera mi ogropte at «folk e tullat ! De flagda ! »«Herremainn, då e krigen slutt!» hylte ho,og spratt opp av senga. Ho var mange åreldre og hadde bedre oversikt over situasjonen.74Så var mor og far plutselig der, og morjubla og vifta med 17. mai-flagga som hohadde henta ned fra loftet. De sa også atjeg måtte komme meg i fjøset, for ho Siri- den svarte kaninhoa mi hadde fått seksunger om natta. Da ble jeg jo dobbeltglad, og for ned til fjøset og kaninburet.Tenk at ho Siri fikk unger på samme dagsom krigen var slutt ! Du verden !Utpå formiddagen ble stuevinduet på etav nabohusa åpna – og den etterlengtaradioen kom fram i vinduskarmen. «Alle»folk på Alstadgården var samla utaforhuset der radioen var, og jeg spurte morom - «koffør har ikke de også radioen påVestersand ?» - men jeg husker ikke at jegfikk noe svar på det. Ikke da.Fra høyttaleren i radioen fortalte «stemmenfra London» med høg røst at krigenvar slutt. Norge var blitt et fritt land igjen.Og så spilte de «Ja vi elsker» - Alle varelleville og glade, og vi unger fikk varmkakao fra et «kriselager» som det ikke varså nøye å gjømme på lenger, blei det sagt.Nå skulle ei ny tid begynne, sa de allesammen, og vi unger var overlykkelige.«Nu kjem ikkje krigen hit meir» sa vi tilhverandre. Nu får vi vel bananer også -tenkte jeg for meg sjøl - og gledde meg.Og bananene kom.Lenge etterpå.Vi skriver juli 2007. Sørlandsvågen påVærøy er mer eller mindre blitt tømt forsjø. Ei pumpe av voldsomt kaliber harjobbet på spreng natt og dag, og flyttet på1,3 milliarder liter sjøvann. En massivdemning tvers over vågen sørger for åholde vannmassene i Vestfjorden på sikkeravstand. Fram mot jul skal nemliglandbasert utstyr operere nærmest tørrskoddpå bunnen av havna.Tørrleggingen av Sørlandsvågen var etviktig ledd i tidenes byggeprosjekt i kommunen.Kystverket, som hadde hovedansvaretfor havneutbygginga på Værøy,betegnet det hele som et pionerarbeid.Mudringsmetoden har riktignok blittprøvd ut tidligere på norsk «jord», menikke i den dimensjonen man har sett påVærøy. Lokalpresse og fiskeripresse nølteDe bygdehavna på tørtland…Et pionerprosjektpå VærøyMagnus Eilertsenikke med å spandere spalteplass på begivenheten.Tidsskriftet «Fiskaren» trakkinn bibelske assosiasjoner i sine beskrivelser.Med overskriften «I Moses’ fotspor»slo avisen fast at «hele indre havnpå Værøy er like tørr som da Moses operertesom anleggsleder for Israels folk».VerdiskapningTil og med TV2 hadde tatt turen fra fastlandetog ut til Værøy. I det sparsommeinnslaget på TV2 nyhetene, stilte reporterenspørsmål om det var samfunnsnyttig åbruke godt over 100 millioner av «skattebetalernespenger» på dette prosjektet.Det er vel heller tvilsomt at journalistenhadde noen kunnskaper om verdiskapningensom skjer på Værøy. Bak hver innbyggeri kommunen ligger det faktisk en75