den første gården i nord-norge - Munin - Universitetet i Tromsø

tintervaller langs omkretsen og det bletatt mellom 9 og 20 punktavlesningerfor hvert objekt for å fange opp formenpå en tilfredsstillende måte. Ved dennefremgangsmåten registreres flaten(arealet) for hvert anlegg, noe som i etGIS (geografisk informasjonssystem)representeres ved hjelp av polygoner.Leica-stasjonen som ble anvendt tillotdirekteoppmåling av polygoner ellerlinjer i felt. Eldre instrumenter tillaterofte bare oppmåling i form av punktdata,hvor dataen må etterbehandlesi et GIS for å kunne fremstille anlegg(polygoner) eller feltgrenser (linjer).Konvertering av punktdata til polygonereller linjer lar seg automatiseregjennom ulike GIS-moduler, og trengerderfor ikke ses på som avgjørendefunksjon i valg av oppmålingsutstyr,men det er definitivt en fordel.I tillegg til innregistrering og stedfestingav anlegg ble totalstasjonen ogsåbenyttet til oppmåling av topografi,feltgrenser, funn og enkelte prøver.Funn ble målt inn uavhengig av omfunnkonteksten ble vurdert til å være godeller dårlig.Enkelte anlegg ble dokumentert lagvis i mekaniske ellerstratigrafiske sekvenser. Her ble totalstasjonen brukt til åta inn høydepunkter for de ulike lagene. På samme måteble instrumentet benyttet til å dokumentere spesiellejordlag eller fyllskifter som spredte seg i plan innenforenkelte anlegg. Denne dokumentasjonen ble brukt somet alternativ til plandokumentasjon i situasjoner hvor detikke var tid eller hensikt til å benytte fotomosaikk ellervanlig plantegning.Figur 44. En av de store mosaikkene som ble tatt på det øvre feltet. Illustrasjon: Johan E. Arntzen.Totalstasjonen ble også benyttet til mer detaljerte topografiskeoppmålinger og til registrering av trigpunktenesom ble brukt til å georeferere fotomosaikkene (se under).Anleggene som ble gjenstand for detaljerte høydeoppmålingervar rydningsrøysa (A171), to av branngravene(A168 og 170), ”båtgrava” (A200), og den modernehusstrukturen (A210). Fremgangsmåten for denne typendokumentasjon bestod i at punkter rundt objektet somskulle dokumenteres, ble oppmålt i henhold en systematiskirregulær grid med ca. 5-20 cm punktavstand.Oppmålingsgriden ble begrenset til den aktuelle topografieni direkte tilknytning til de ulike anleggene. Forden umiddelbart omkringliggende topografien ble dettatt et mindretall strategisk plasserte punkter. For en avbranngravene (A168) ble eksempelvis 260 punkter tattinn, noe som var mer enn tilstrekkelig til å utarbeideen detaljert 3D-modell. For rydningsrøysa, som var detstørste objektet hvor denne dokumentasjonsformen blebenyttet, holdt det med 1080 punkter. Ved å overleggeFigur 45. Arbeid med fotomosaikk på det øvre feltet. Foto: Ingrid Sommerseth.3D-modellene med fotomosaikker, lot det seg utarbeideen interaktiv og relativt realistisk modell av anleggene.Denne typen mikrotopografisk informasjon var likevelmest nyttig i forhold til å produsere tradisjonelle tversnittav de ulike strukturene i form av linjegrafikk .FotomosaikkPlandokumentasjonen av større anlegg og sammenhengendeflater har vært gjort ved hjelp av digitale fotomosaikker.Denne metoden er tidligere omtalt i detalj(Arntzen 2008a), og vil bare gis en kort beskrivelse her,mens våre erfaringer med metoden på Kveøy vil vektlegges.34