Tidsskrift for professionsuddannelser • Nr. 12 • 2010 - VIA University ...

46
TEMA: Om bioøkonomi og uddannelse til sundhed
premissene for arbeidet. De knappe tidsfristene gjorde trolig at faglig
uenighet i liten grad kunne komme til overflaten. Sykepleiefaget
ble redusert med 15 vekttall i forhold til rammeplanen fra 1987. I
Mekki-utvalgets planutkast ble ”Medisinske og naturvitenskaplige
emner” og praksis styrket. Planutkastet ble sendt til høring i august
1998.
Stephen Ball (1987) viser til at et fag sine tradisjoner er en del av
endringsbetingelsene. Sykepleierutdannelsen har lange og sterke
fagtradisjoner der en religiøs og moralsk dimensjon har vært en
viktig del av yrkessosialiseringen. Analyse av teksten i rammeplanen
viser at det moralske aspektet er framtredende, og planen har
en svært normativ utforming. Moralsk ansvar, selvstendighet og
innlevelse og varhet i møtet med pasienter og pårørende er sentrale
verdier i planen fra 2000 (Kvangarsnes, 2005: 202 ff.).
Endrede prosedyrer for planarbeid
Reformene i utdanningssystemet førte til at det på 1990-tallet ble
utviklet nye prosedyrer, og nye aktører fikk ansvaret for utviklingen
av rammeplaner i helse- og sosialfagene i høgskolesystemet.
Ansvaret for nasjonalt læreplanarbeid ble flyttet fra et fagråd der
alle medlemmene var sykepleiere til RHHS. Men sykepleierutdannelsen
ble underlagt sterkere styring enn de andre profesjonsutdanningene
som RHHS hadde ansvaret for. SHD og KUF grep inn i
planarbeid på en svært uvanlig måte. De tok planarbeidet ut av de
organ som hadde fått ansvaret for rammeplanutviklingen (RHHS
og senere Norgesnettrådet) og etablerte så sitt eget utvalg (Mekki-
utvalget) som fikk klare føringer for arbeidet.
Det politisk- administrative systemet tok med andre ord sterk
styring i planarbeidet. Analysen av prosessen viser at det i løpet
av 1990-tallet utviklet seg et stadig mer segmentert system for å ta
hånd om planarbeidet. I tillegg til ulike differensieringsprosesser
(Haft og Hopmann, 1990) vart det tatt i bruk mer direkte og kontante
styringsmåter. Knappe tidsfrister ser også ut til å ha blitt brukt
for å styre planarbeidet.
Mindre makt til sykepleieprofesjonen
Profesjonsperspektivet var relevant for å sette fokus på et av de
viktigste funnene i forskningsarbeidet – sykepleieprofesjonens
reduserte innflytelse i nasjonalt planarbeid. Forskningsarbeidet
har dokumentert at på 1990-tallet fikk Norsk Sykepleierforbund
(NSF) og sykepleieprofesjonen redusert innflytelse i nasjonalt
læreplanarbeid i forhold til den rollen de hadde hatt i slikt arbeid
tidligere. NSF har fra forbundet ble etablert systematisk arbeidet
for et kunnskapshegemoni i sykepleierutdannelsen. Etableringen
av RHHS gjorde at nye aktører fikk ansvar for rammeplanarbeidet.
På 1990-tallet ble profesjonsinteressene nedtonet i nasjonale
læreplanar i helse- og sosialfagene. Det skjedde en politisering av
læreplanarbeidet. Brukerne fikk sterkere posisjon, og tverrfaglig
samarbeid ble framhevet, særlig i fellesdelen av de nye rammeplanene
som kom i denne perioden.
Relasjonen mellom sykepleierne og legene har vært et konfliktområde
gjennom mye av sykepleiens historie. Konflikter har kommet til
uttrykk i spørsmål om hvem som skal lede sykepleietjenestene og
i forhold til hvem som skal ha autoritet i forhold til innflytelse på
innholdet i utdanningen (Melby, 1990). Analyser av sykepleiernes
og legenes høringsuttalelser og innspill i planarbeidet viser at rammeplanarbeidet
fungerte som en arena for konkurranse om kontroll
over arbeidsoppgavene i helsevesenet (Abbot, 1988). En sammenligning
av rammeplanen fra 1987 og 2000 viser for eksempel at når
det gjelder ledelse, uttrykker rammeplanen fra 2000 en mindre selvstendig
sykepleierfunksjon enn 1987- planen (RP 1987 og RP 2000).
I planen fra 2000 er den medisinske kunnskapen økt i omfang og
fått en sterkere posisjon enn i rammeplanen fra 1987.