You also want an ePaper? Increase the reach of your titles
YUMPU automatically turns print PDFs into web optimized ePapers that Google loves.
24 <strong>Fortid</strong> 4/11<br />
ste kolonien på en øy i nærheten, som de ga navnet Hispaniola,<br />
tilsvarende dagens Haiti. Her grunnla de byen<br />
Santo Domingo. De møtte ikke den rikdom de hadde<br />
håpet på. Men menneskene på øygruppene fascinerte Columbus.<br />
Han var slått av deres naivitet. Alle gikk «nakne<br />
slik deres mødre hadde båret dem fram». 2 Deres uskyld<br />
var en form for bekreftelse på naturtilstanden slik antikkens<br />
poeter hadde skildret som en gullaldertilstand. Også<br />
for kirkens menn var nakenheten et tegn på det naturlige<br />
mennesket fri fra sivilisasjonens ødeleggelende ondskap.<br />
Columbus og hans mannskap hadde fryktet at de skulle<br />
støte på monstre. I stedet ble de møtt av rasjonelle, om enn<br />
enkle og naive mennesker. Slik sett mente Columbus de<br />
ville være «lette å gjøre til kristne» så snart de lærte «å bære<br />
klær og bruke våre skikker». På den andre siden åpnet deres<br />
naivitet og menneskelighet muligheten for å gjøre dem<br />
til arbeidere og endog slaver under erobrernes åk.<br />
Erobringenes etapper<br />
Under erobringen av resten av de karibiske øyene fram til<br />
1512, høstet spanjolene erfaringer og utviklet metoder og<br />
strategier av stor betydning for den videre ekspansjonen<br />
på fastlandet. De spanske erobrerne var verken erfarne<br />
soldater eller dristige eventyrere, det var stort sett frivillige<br />
med en broket bakgrunn: skreddere, skomakere, notarer<br />
og regnskapsførere. De kom fra byene og landsbygda i<br />
de forskjellige regionene i Castilla. Antallet erobrere var<br />
beskjedent, og deres suksess mot de tallmessig overlegne<br />
militære styrkene slik som i Mexico fra 1519 og Peru fra<br />
1532, skyldtes i første rekke at de klarte å skape allianser<br />
med misfornøyde lokale grupper som konkurrerte og sto i<br />
opposisjon mot de dominerende regimene. 3<br />
Basert på de første erfaringene utviklet det seg en egen<br />
dynamikk i den videre erobring. Den første fasen besto<br />
i undersøkelser og rekognosering av potensielle områder<br />
med rik befolkning og håp om størst krigsbytte. En viktig<br />
del var å kidnappe innfødte, som ble brakt til Castilla for<br />
opplæring slik at de senere kunne fungere som tolker. Den<br />
videre erobring var helt avhengig av et skolert korps av<br />
oversettere. Etter at angrepsmålet var identifisert, startet<br />
selve erobringen. Den krevde en kombinasjon av diplomati,<br />
overraskelse, list og bruk av triks for å ta til fange<br />
områdets øverste høvding som gissel. Det mest kritiske<br />
punkt i denne fasen var å finne lokale allierte som kunne<br />
mobiliseres i militære kamper mot det herskende regimet.<br />
Så snart de lokale herskerne var nøytralisert eller eliminert,<br />
endret ekspedisjonene karakter og ble til kolonisering<br />
og permanent bosetting. Den siste og kanskje mest<br />
kritiske etappen var det tidspunkt da kongemakten sendte<br />
sine offisielle representanter for å innkassere fortjenesten<br />
på vegne av kronen, og forsøke å gjøre de selvstendige conquestadores<br />
om til lojale undersåtter. Det var starten på en<br />
lang og konfliktfylt prosess, hvor de innbyrdes og ofte bi-<br />
tre og voldelige motsetninger blant spanjolene flere ganger<br />
truet med å sette hele kolonialiseringsprosjektet overs tyr.<br />
Den etappevise utviklingen var tydelig når det gjaldt erobringene<br />
av de to store imperiene til henholdsvis aztekerne<br />
i Mexico og inkaene i Peru. Begge imperiene hadde<br />
utviklet seg fra små, regionale bystater som i løpet av få<br />
generasjoner hadde klart å underlegge seg store områder.<br />
I 1492 var de begge på sitt høydepunkt. Både aztekere og<br />
inkaer hadde en imponerende bykultur med monumentale<br />
bygninger i stein, samt et rikt nettverk av veier og kanaler.<br />
Aztekerne kalte seg selv Mexica og senteret for deres imperium<br />
var bystaten Tenochtitlan. Den lå der hvor Mexico<br />
City er i dag, midt i det som den gangen var en stor innsjø.<br />
Med Hernán Cortés i spissen så spanjolene markedet<br />
i bystaten Tenochtitlan for første gang i 1519, stumme av<br />
beundring. Den hadde en befolkning på i underkant av<br />
100 000 innbyggere. Cortés og hans menn klarte likevel<br />
å tvinge regimet over ende i 1522, i allianse med misfornøyde<br />
undersåtter av aztekernes hersker Montezuma II.<br />
Foran inkaenes rike<br />
Den viktigste av de nye erobringene, var overtakelsen av<br />
inkaenes rike, som het Tawantinsuyu på deres eget språk<br />
quechua og betyr «de fire rikers land». 4 Det strakte seg<br />
sørover langs Andesfjellenes enorme massiver med Cuzco<br />
som hovedstad. Det var dette riket som spanjolene ved en<br />
misforståelse kalte for Peru. Fra om lag år 1400 manøvrerte<br />
bystaten Cuzco seg i en lederposisjon og i løpet av<br />
hundre år hadde de utvidet sitt imperium til å omfatte store<br />
deler av Sør-Amerika. Selve ordet inka betydde hersker<br />
og var forbeholdt eliten og imperiets styrende familie. Et<br />
stadig tilbakevendende problem var suksesjon til tronen.<br />
Døden til en inkahersker utløste ofte blodige stridigheter<br />
mellom rivaliserende sønner. Slik var situasjon i år 1526,<br />
etter Inka Huayna Çapacs død. I hovedstaden Cuzco utropte<br />
Wascar seg til den legitime arvtageren, mens hans<br />
halvbror Atawalpa tok lederskapet over hæren i de nordlige<br />
provinsene. Det var starten på en full borgerkrig som<br />
raste i flere år, helt fram til 1532. Det var i denne situasjonen<br />
at en relativt beskjeden gruppe av spanske erobrere<br />
dukket opp.<br />
Ekspedisjonene var finansiert og ledet av to velkjente bosettere<br />
i Panama, Francisco Pizarro og Diego de Almagro.<br />
Pizarro vokste opp i byen Trujillo i Extremadura og kom<br />
til Santo Domingo i 1502. Sammen med Almagro gjennomførte<br />
han to ekspedisjoner sørover fra Panama. Deres<br />
rekognoseringer tydet på en velstående sivilisasjon skjult i<br />
Andesfjellene, og Pizarro dro i 1529 til Spania for å skaffe<br />
seg kongelig tillatelse til å erobre de nye områdene. Han<br />
forhandlet seg også til tittelen «Guvernør av Peru», uten å<br />
være i besittelse av en tomme jord i det lovede landet hvor
Change language