HISTORIER OM MENNESKET - Fortid

28 Fortid 4/11
Erobrerne ga sine handlinger en religiøs dimensjon. Oppdagelse
og erobring inngikk i det misjonerende prosjektet
å spre den kristne religionen over hele verden til beste
for alle. Men det var ikke legitimt å gå til krig mot noen
bare fordi de ikke var kristne. En av de mest framtredende
talsmenn for inkaenes rettigheter var jesuittpresten Bartolomé
de las Casas. Sammen med teologen Francisco de
Vitoria, den fremste representanten for den såkalte «Salamancaskolen»,
førte de an i kritikken av erobringen på
juridisk og religiøst grunnlag.
De Vitoria tok problemene opp i sin berømte forelesning
De Indis, «Om de amerikanske indianere», i Salamanca i
1539. I utgangspunktet hadde retten til å oppdage vært
det eneste juridiske grunnlaget for erobringen, påpekte de
Vitoria. Men selv kongemakten hadde tidligere anerkjent
at de innfødte i den nye verden var rettmessige herskere
over sine territorier før europeerne ankom. Dermed kunne
ikke oppdagelsen gi rettsgrunnlag for noe som helst, bemerket
de Vitoria ironisk: «Det å oppdage gir ingen legitimitet
– ikke mer enn hvis de hadde oppdaget oss». 11
Vitorias argumentasjon fikk i første omgang stor gjenslagskraft
overfor Paven og den spanske kronen. Den pavelige
bullen Sublimis Deus i 1537 forbød slaveri og tvangskristning
av indianerne. Ediktet Leyes Nuevas i 1543 med Las
Casas som en av bakmennene, ville sette en stopper for
alle de ulovligheter og uhyrligheter som var begått av kolonialistene
både i Mexico og Peru. Skriftene ble imidlertid
møtt av massiv motstand hos adel og kirke i Den nye
verden, og etter massivt press ble de trukket tilbake. Men i
1550 opprettet kong Carlos I av Spania et eget tribunal for
å diskutere indianernes rettigheter og det juridiske grunnlaget
for det spanske nærværet i Amerika. Hovedmotsigelsen
i diskusjonene sto mellom jesuittpresten Las Casas på
den ene siden, og en annen av kongens rådgivere, teologen
Juan Ginés de Sepúlveda, på den andre.
Sepúlveda hadde fire kronargumenter for å legitimere erobrernes
handlinger. Indianerne var barbarer, enkle, uopplyste,
uvitende og ute av stand til å lære annet enn mekaniske
ferdigheter. De var i aristotelisk forstand født som
slaver og kunne ikke styre seg selv. For det andre måtte de
akseptere den spanske overmakten som straff og soning
for deres forbrytelser mot guddommelig naturlig lov, spesielt
avgudsdyrkingen og menneskeofringen. Sepúlvedas
tredje argument var at spanjolene var pålagt av guddommelig
lov å forhindre skader og ulykker som de innfødte
hadde påført sin egen befolkning. Uten spanjolenes inngripen
ville de ha fortsatt med slik skadelig virksomhet i
all fremtid. Hans siste hovedargument var at det spanske
styret gjorde de kristnes evangelisering enklere ved å tillate
katolske prester å forkynne «uten fare og uten å bli drept
av herskere og hedenske prester». 12
Sepúlvedas fire punkter oppsummerer argumenter som
den dag i dag brukes for å rettferdiggjøre Vestens intervensjoner
i såkalte ikke-siviliserte områder: «De andre» er
barbarer, «vi» vil gjøre slutt på sedvaner som krenker universelle
verdier, «vi» forsvarer de uskyldige blant innbyggerne,
og «vi» ønsker å spre universelle verdier, det være seg
kristendommen, naturretten eller menneskerettigheter.
Las Casas avviste alle disse fire argumentene. Vel hadde
inkaene barbariske skikker, men de virkelige barbarene
var først og fremst spanjolene. Særlig argumentet om erobring
for å spre kristendommen fikk gjennomgå. Ingen kan
føre krig for å frelse sjeler. Las Casas hadde også sin versjon
av samtalene ved Cajamarca. Erobrerne hadde fryktet
monstrene ved verdens ytterkant. Men det var ikke indianerne
som var uhyrlige og monstrøse, men snarere erobrerne
selv, styrt av sin appetitt etter gull og med et begjær
som ødela den ene innfødte gruppen etter den andre. Alt
sammen påførte dem de mest grusomme voldshandlinger
noen kunne tenke seg. De var æreløse og tjente verken
kongen eller Gud. Atawalpas handlinger skyldtes verken
avvisning eller fornektelsen av troen. De verken kjente den
eller forsto den, derfor kunne de ikke straffes. Problemet
var de kristnes voldelige framferd. For ingen «skader kristendommens
sak, som de kristne». 13
Og med tanke på situasjonen i Peru var Las Casas klinkende
klar. Spanjolene hadde gjort inkaenes fredfulle rike
til et land med krig og ødeleggelse. Det eneste rettferdige
spanjolene kunne gjøre var å levere inkaimperiet tilbake
til etterkommerne av den siste inka som regjerte før spanjolene
kom. Og, kan vi kanskje tilføye, til Guaman Poma
og hans likesinnede. ■