HISTORIER OM MENNESKET - Fortid

58 Fortid 4/11
Videre tar Parkins for seg det arkeologiske bevismaterialet
med Pompeii som eksempel med henvisning til flere arbeider
av den britiske historikeren Wallace-Hadrill. Innebygget
i elitens boliger er nemlig små butikker som vender ut
på gaten og hvor noen hadde tilgang fra butikken og inn i
atrium – husets hjerte. Ut fra dette argumenterer hun for
at rom ble leid ut til lokale håndverkere, men også slaver
eller frigivne som var medlemmer av husets familia drev
forretninger på vegne av husholdningen. 19
Parkins forsøker ikke med dette argumentet å avvise konsumentby-modellen,
men å se forbi den kunstige motsetningen
som den gamle fagtradisjonen har skapt mellom
by og land. Det er et godt poeng at eliten, som en primært
jordeiende klasse, trengte byene for sosiale, politiske og
økonomiske årsaker. Et annet poeng er at byen ikke har
noen funksjon i seg selv, men at de økonomiske prosesser
som foregår der er et resultat av hva de økonomiske aktørene
i byen gjør. Derfor er det interessant å se på elitens
økonomiske relasjoner og strategier, som den mest kjøpesterke
gruppen i riket, og det er interessant å undersøke
hvordan de organiserte sine husholdninger og knyttet til
seg forskjellige næringsdrivende grupper for å støtte opp
om sine økonomiske, sosiale og politiske bestrebelser. En
mikroøkonomisk tilnærming er dermed fruktbar, fordi vi
gjennom å se på husholdningen da kommer nærmere de
økonomiske aktørene.
Hva gjelder generalisering fra Pompeii til resten av det
romerske samfunnet henviser Parkins til tidligere studier
fra Pompeii, men framholder at fordelene veier opp for de
mulige farene. 20 Problemet er naturligvis at Pompeii nok
ikke heller er noe særlig representativ for resten av det romerske
samfunnet, men fordi fokuset ligger på husholdningen
klarer Parkins å sannsynliggjøre elitens engasjement
i lokale forretninger og urban virksomhet, ikke bare
på bynivå, men i flere byer og provinser samtidig. Det er
også positivt å registrere at Parkins argumenterer for samhandling
på tvers av samfunnsklassene og dermed bidrar
til et mer helhetlig bilde av den romerske økonomien. Eliten
står i fokus, men deres urbane økonomiske virksomhet
viser at motsetninger tidligere fagdebatter har framholdt
kanskje er konstruerte.
Generaliseringer
Generalisering er en vanskelig øvelse, blant annet fordi
det ikke er enkelt å finne et utgangspunkt som er representativt
nok til å generalisere fra. Kanskje man til slutt
må akseptere dette metodiske mangfoldet og erkjenne at
studieobjektet må definere teori, modell og innfallsvinkel.
Da får vi et sammensatt bilde og vi må se på byenes funksjon
som forskjellige for hver enkelt by. Denne holdningen
vil imidlertid innebære kapitulasjon for ulikhetene og den
romerske økonomien blir ikke noe større enn summen av
byene vi beskriver. Dette er et lite fruktbart utgangspunkt
for videre forskning og man må i så fall begynne helt på
nytt for hver nye studie.
Likevel finnes det en del faktorer som man kan ta med
seg fra de forskjellige studiene og inn i videre forskning.
Engels framhever viktigheten av jordbruksoverskudd for
byenes framvekst og eksistensgrunnlag. Byen er altså ikke
bare til for sin egen del og for elitenes del, men for å tilby
tjenester til tilreisende. Samtidig påpeker han at tjenestesektoren
antakelig var en viktig del av den romerske byøkonomien
og at den er viktig å ta med i beregningen selv
om den er vanskelig å dokumentere. Hvis man samtidig
tenker på at det nok var store regionale forskjeller i størrelsen
på jordbruksoverskuddet og tjenestesektoren, kan vi
ta med oss nyttige poenger fra Engels’ studie, og det kan
kanskje være mulig å generalisere visse faktorer fra Korint
til andre store byer, riktignok med stor forsiktighet.
Morley forsøker ikke å generalisere på samme måte som
Engels, men understreker byenes funksjon som et etterspørrende
marked som påvirker produsentene på landsbygda.
Dette mønsteret klarer han delvis å dokumentere i Italia,
men det blir vanskelig å forestille seg hvilke konsekvenser
dette har for mer perifere provinser. En statlig reguleringsfaktor
blir tillagt noe viktighet i denne studien, da det foregikk
storimport av korn til Roma fra steder som Egypt, Sicilia
og Nord-Afrika, og statlig innflytelse på økonomien er
en mulig vei å gå videre her. Problemet blir å holde oversikt
over alle faktorene som spiller inn, men det kan være mulig
å generalisere fra Morleys studie og til andre metropoler,
eller se på lokale forhold i urbane provinser utenfor Italia.
Parkins gir oss imidlertid, via Wallace-Hadrill, forslag til
en ny innfallsvinkel til en by vi kjenner svært godt: Pompeii.
Takket være Vesuvs hermetisering av byen kan man
studere en del fenomener svært grundig, og dette resulterer
i at man kanskje kan fokusere på en del andre forhold
enn i tradisjonelle bystudier. Wallace-Hadrill og Parkins
tolker arkitektur og bygninger i økonomisk forstand og
prøver å gjøre rede for elitenes økonomiske muligheter i
byene. Her gjelder det nemlig ikke å generalisere fra by
til by, men fra husholdning til husholdning, og det bør
derfor være enklere å finne en typisk romersk husholdning
enn en typisk romersk by. De rydder med dette vei for en
ny retning i forskningen på den romerske byen og skiller
også økonomiske og sosiopolitiske forhold ved å si at det
første er en forutsetning for det neste: Man må ha penger
tilgjengelig for å lykkes i det politiske og sosiale spillet.
Nye studier kan tolke husholdningene og elitens økonomiske
virksomhet i lys av disse teoriene og se på både
byene, landet og elitens strategier og samhandling med
lokale næringsdrivende. Med denne teorien blir byens
funksjon progressiv, fordi den ga kvalitativt ulike økonomiske
muligheter enn jordbruket og dermed både var en
forutsetning for sosial mobilitet og et viktig ledd i elitens
økonomiske basis for politisk virksomhet.