HISTORIER OM MENNESKET - Fortid

Minken viser hvordan disse to forskerskolene
er basert på en rigid og
statisk forståelse av en etnisk gruppe
som har hatt yrkestilpasning og kulturell
fleksibilitet som viktige særtrekk
for å overleve. Hun forkaster teoriene
til Flekstad og hans nordiske motsvarigheter
om at de reisende ikke var en
etnisk, men en sosial gruppe. Minken
viser hvordan de opererte med grunne
genealogier og en snever etnisitetsforståelse
basert på sigøynerstereotypier
der de nordiske romanifolkene,
med en flere hundre års historie med
språklig og kulturell tilpasning i nærområdene,
ble målt opp mot nyinnvandrete
romer av vlax-gruppen som
kom til Norden fra Øst-Europa på
slutten av 1800-tallet.
Selvforståelse og kategorisering
Minken er ikke ute etter å forklare romanifolkets
«egentlige» opphav eller
opprinnelse, men hvordan gruppa ble
fortolket av majoritetssamfunnet og
hvordan de forsto seg selv. Hun viser
med sin avhandling til gruppas fleksibilitet
framfor å lete etter «den rene
sigøyneren» eller «den norske omstreiferen».
Uten bastante konklusjoner
viser hun hvordan etnisitet ikke står
i motsetning til sosiale muligheter og
yrkestilpasning. Gjennom kildestudier
og genealogier kommer det fram
at reisende over et langt tidsspenn har
hatt forståelsen av å tilhøre en særegen
folkegruppe. Sentralt for Minken er
at etnisitet ikke handler om rent opphav
og statiske grupper, men om en
gruppes selvforståelse som formes av
en samtidig strukturell kontekst og et
historisk forløp.
Minken har valgt kilder som beskriver
møter mellom reisende og majoritet.
En viktig møteplass er enkelthendelser
som rettssaker og forhør, barnedåp
eller innvilgelse av byborgerskap.
Her er det er mulig å tolke detaljer og
flertydighet i dialogen. Viktig er også
de normative kildene, som lover og
forordninger, og brytningen mellom
lovtekst og rettspraksis. I to mikrohistoriske
kildestudier med utgangspunkt
i svenske og norske kilder fra
1700-tallet følger hun to familiegrup-
per tett i kirkebøker, rettskilder og
militære ruller. Der den ene gruppa
ble omtalt som sigøynere eller tatere,
og også presenterte seg selv som det,
ble den andre familiegruppa aldri omtalt
som det til tross for at de hadde
tradisjonelle reisende yrker og befant
seg i et miljø dominert av reisende. I
den første saken belyser hun etnisitetsmarkeringer
og etnisitetsforhandlinger.
I den andre analyserer hun sosial
mobilitet og grensekryssing mellom
ulike omvankende grupper og
det bofaste samfunnet.
I 1600-tallets lover og kilder brukes
«taterbegrepet» i utstrakt grad. Fram
til 1700-tallets første halvdel var soldattjeneste
og borgerskap viktig legal
beskyttelse for nordiske reisende, som
kunne kombineres med reisevirksomhet.
Særlig i områder i Sverige var det
vanlig at reisende fikk borgerskap i
småbyer, og sammen med soldatyrket
var dette en viktig sosial klatring.
Det ugjør et stort kildeproblem at
knapt noen personer omtales som
tater eller sigøyner i perioden 1740–
1835 i de nordiske kildene. Perioden
kan derfor kalles «den store tausheten».
Minken viser hvordan myndighetens
bruk av begrepene avtok,
men viser at omtale i kildene av yrker
som hesteskjærere og hektemakere,
sammen med omtale av levevis knyttet
opp mot genealogiske undersøkelser,
gir historikeren andre ledetråder.
De reisende som gruppe forsvant
ikke, men taterbegrepet hadde først
en renessanse på 1830-tallet. En årsak
var at myndighetene i mindre grad
så romanifolk som fremmede, men i
stedet forsøkte å disiplinere dem som
ulydige undersåtter i tråd med den
merkantilistiske ideologiens ønske om
å utnytte befolkningens arbeidskraft.
De unngikk å bruke gjeldende lovgivning,
med utvisning og dødsstraff for
lederne, ved å unnlate å bruke ordet
tater.
Det problematiske
taterbegrepet
Minkens avhandling vil bli stående
som et svært viktig oppgjør med foreldete
forestillinger om de reisende.
Bokomtaler 71
Jeg oppfatter at hennes teoretiske
utprøving av tidligere forskning og
gjennomgang av nyere kildemateriale
kommer svært nær de reisendes egen
selvforståelse i dag. Ikke bare forskere,
men også reisende selv vil ha glede
av hennes dypdykk i kildestudier fra
hundreårene før 1850. Det er ikke
nødvendigvis de konkrete opplysningene
som er nye, her har hun hatt god
hjelp av slektsforskere på romanislekter,
men det er særlig bruken av kildematerialet
til å undersøke de reisendes
selvforståelse og tilpasning over tid
som er nyskapende og viktig.
Det problematiske i denne sammenhengen
er tittelen «Tatere i Norden
før 1850» og bruken av taterbegrepet
i avhandlingen. Minken har valgt å
bruke utgruppenavnet tater ettersom
det ikke finnes egenbetegnelser i de
tidlige kildene. I de eldre norske kildene
og lovgivningen brukes tater, tilsvarende
i Sverige og Finland tattare
og zigenare. Hun mener at bruken av
dagens egenbetegnelser som reisende,
som finnes i kildene fra 1800-tallet,
dagens norske egenbetegnelse romanifolk,
den vest-europeiske romanibefolkningens
egenbetegnelser som sinti,
manus, kale eller de øst-europeiske
gruppenes rom vil få et anakronistisk
preg ettersom disse ikke finnes i kildene
før 1850.
Et annet problem Minken framhever
er at å bruke en nøytral egenbetegnelse
som reisende ville kunne skjule
større grupper med omreisende levesett.
Her tolker jeg henne dermed
slik at med bruken av tater har hun
i realiteten undersøkt egenforståelsen
til dem som i perioder ble forstått av
myndighetene som tater, i perioder
ikke betegnet som dette av omverdenen,
er knyttet til romanislekter eller
i det minste knyttet nært opp til personer
med klar bakgrunn i miljøer,
yrker og leveveier preget av romanikulturen.
Minken tar opp de ulike
problemene med å velge den ene eller
andre betegnelsen på en interessant
måte, men jeg skulle ønske at hun i
enda større grad framhevet at undersøkelsen
gjelder romanifolk om enn ➤