HISTORIER OM MENNESKET - Fortid

gi mening til fortiden – enten dette siste betyr å si hvilken
mening handlinger hadde for studieobjektene/aktørene
eller hvilken mening (brokker av) fortiden kan ha for oss
– er det begreper som overskrider begrensningene den metodologiske
individualismen setter.
Stilt overfor denne utfordringen fra det vi kan kalle den
kulturelle vending, kan metodologiske individualister erklære
omtrent som Elster har gjort, at dette viser det nytteløse
i å ta poststrukturalisme og liknende på alvor: Går
man inn i dette feltet, går man seg vill. 12 Poststrukturalister
og såkalt nye kulturhistorikere kan svare at det tvert
om viser hvor håpløst snever metodologisk individualisme
er: ute av stand til å gripe mening – siden mening (og dermed
kultur og diskurs) skapes gjennom språkfellesskapet
og ikke kan fastlegges av den som utfører tale- eller skrive-
eller andre meningsfylte handlinger. Jeg vil stille dilemmaet
litt annerledes. Begreper som kultur og diskurs er størrelser
som supervenierer på ytringene til de aktørene som
ytrer seg – uansett ytringens form. De er skog. Det innebærer
at de ikke kan endre seg uten at aktørenes ytringer
endrer seg. Dermed er de kausalt sett epifenomener. For
den supervenierende størrelsen (kulturen, diskursen) å endre
superveniensgrunnlaget (ytringene til aktørene) er en
logisk umulighet. Kultur og diskurs kan være greie begreper
for å betegne gjennomsnittet av ytringer. Skal man gi
dem en større rolle, som en eller annen form for drivkrefter
eller årsaker, må man vise at de har emergente egenskaper.
Da er man tilbake i mystikken. Men tilskriver man kultur
eller diskurs kausal kraft uten å vise emergens, fremstår
man – riktignok ubevisst – som tilhenger av downward
causation. Da har man beveget seg ikke bare inn i mystikken,
men utenfor logikken og inn i bakvendtland. ■
Noter
1 Denne artikkelen bygger på en lengre, engelskspråklig artikkel
trykt i 2008 med tittelen «Mentality As a Social Emergent», jf.
litteraturlista. Referanser ut over de få jeg har henvist til her,
finnes der. Takk til Kristin Kjellberg for bistand til litteratursøk
og latin.
2 Francis Sejersted brukte i 1989 en mindre vanlig og mindre skarp
forståelse av metodologisk individualisme som utgangspunkt for
et av sine mange angrep på Jens Arup Seips vekt på individuelt
maktbegjær som sentral drivkraft i historien. Dette angrepet,
trykt først i Historisk tidsskrift 4/1989 og med en replikk til
Ottar Dahl og andre kritikere i Sejersteds artikkelsamling
Demokratisk kapitalisme i 1993 under tittelen «Norsk historisk
forskning ved inngangen til 1990-årene. En [sic] oppgjør med
den metodologiske individualisme», er blitt brukt som pensum
til hovedfag og senere mastergrad i historie av meg og andre. Mitt
bidrag her er et forsøk på å rette opp skaden.
3 Elster definerer metodologisk individualisme som «the doctrine
that all social phenomena – their structure and their change – are
in principle explicable in ways that only involve individuals –
their properties, their goals, their beliefs and their actions». Elster,
Making Sense of Marx, s. 5.
4 Durkheim, The Rules of Sociological Method. Raymond Aron gir
en utmerket innføring i Durkheim i Main Currents of Sociological
Thought, bind 2, s. 21–107.
5 For en moderne variant av emergensforestillingen, se Mumford
og Anjum, Getting Causes from Powers, kap. 4.
6 Det er symptomatisk at Durkheim for å belegge sitt
metodologisk kollektivisme-credo skriver at det er samme type
kontinuitetsbrudd mellom psykologi og sosiologi som mellom
biologi og de fysiokjemiske vitenskapene. Det er nettopp dette
bruddet mellom fysikk/kjemi og biologi som kjernefysikken
bygde bro over ved å vise hvordan våthet, elastisitet osv. ikke
er emergente, men relasjonelle egenskaper som allerede ligger
innbakt i hvert vann- og gummistrikkmolekyl.
7 Strengt tatt er «causation» et misvisende ord her, siden forholdet
mellom basis og overordnet nivå nettopp ikke er et kausalt
forhold. Men ordbruken spiller mindre rolle her; poenget er å
skjønne at endring på det overordnede nivået at endring der er
logisk avhengig av, ved å følge i og med, endring i basis.
8 For en underholdende, men ondsinnet raljering over det
utilfredsstillende ved slike forklaringer, se Qviller, «Keiserinnens
gamle klær».
9 For en beskrivelse av muligheter og begrensninger knyttet til
beskrivelser av sosiale grupper, se Tuomela, The Importance of Us.
10 Gilbert, On Social Facts, særlig s. 204–5 og 306–7.
11 Bob Dylan, «Brownsville Girl».
12 Elster, «Kvalitet i forskning».
Kilde- og litteraturliste
På tema 33
Aron, Raymond. Main Currents in Sociological Thought, bind 2.
Penguin, London, 1970.
Durkheim, Émile. The Rules of Sociological Method [1895].
Macmillan, London, 1982.
Elster, Jon. Making Sense of Marx. Cambridge University Press,
Cambridge, 1985.
Elster, Jon. «Kvalitet i forskning». I Nytt Norsk Tidsskrift 4/2006,
s. 296–301.
Førland, Tor Egil. «Mentality As a Social Emergent: Can the Zeitgeist
Have Explanatory Power?». I History and Theory, Vol. 47 (2008),
s. 44–56.
Gilbert, Margaret. On Social Facts. Princeton University Press,
Princeton, 1992.
Mumford, Stephen og Ranu Lill Anjum. Getting Causes from Powers.
Oxford University Press, Oxford, 2011.
Qviller, Bjørn. «Keiserinnens gamle klær». Anmeldelse av Anne Lise
Seip: Veiene til velferdsstaten. Norsk sosialpolitikk 1920–75. I Samtiden
3/1995, s. 65–68.
Sejersted, Francis. «Norsk historisk forskning ved inngangen til
1990-årene. En [sic] oppgjør med den metodologiske individualisme».
I idem, Demokratisk kapitalisme. Universitetsforlaget, Oslo, 1993,
s. 305-328.
Tuomela, Raimo. The Importance of Us. Stanford University Press,
Stanford, 1995. ■