HISTORIER OM MENNESKET - Fortid

Det klassiske eksemplet på verdimonisme er den opprinnelig
platonske troen på at alle dyder eller gode hensyn
går sammen i en høyere enhet eller syntese, som Platon
selv på vekslende vis omtaler som «rettferdighet» eller «det
godes idé». Thomas Aquinas og andre middelalderfilosofer
er kanskje enda tydeligere når de opererer med en nokså
okkult størrelse de omtaler som summum bonum eller «det
høyeste gode».
Platon er da også av Berlin regnet som den aller første
utopist, den aller første som forsøker å beskrive et perfekt
samfunn, en idealstat, der rettferdigheten styrer eneveldig,
og der andre mulige hensyn, som for eksempel frihet
og likhet, i beste fall gis en underordnet rolle. Faktisk er
vi ikke så langt unna de faktiske forhold hvis vi beskriver
Platons idealstat som et samfunn preget av radikal og
systematisk ulikhet og ufrihet. At George Orwell var inspirert
av blant annet Platons dialog Staten da han skrev sin
skrekkvisjon av en roman Nineteen Eighty-Four – det kan
det ikke være særlig tvil om.
Moderne eksempler på den samme verdimonismen, altså
på tanken om at bare én verdi eller ett hensyn er gyldig
eller viktig, kan være strenge former for nytteetikk eller
handlings-utilitarisme, særlig slik denne presenteres av for
eksempel William Godwin og Jeremy Bentham. Vi finner
også verdimonisme i enkelte former for formålsetikk,
altså i noen varianter av tanken om at en handling er god
og riktig hvis og bare hvis den bidrar til å realisere et på
forhånd oppsatt formål.
Formålsetikk, i sin monistiske utgave, er en tanke som i
følge Berlin med all tydelighet settes på spissen av de store
totalitære ideologiene i det tjuende århundret. En av de
mange ting som var felles for både kommunister og fascister
var tanken om at en hvilken som helst handling,
samme hvor skrekkelig og grufull denne kunne være isolert
sett, med en gang ble god og riktig hvis det kunne
argumenteres for at den kunne bidra til å fremme det som
ble oppfattet som den gode sak – hensikten helliger uansett
alltid midlet. Først en eller annen gang i fremtiden,
etter at denne formålsetikken har vært offisiell ideologi i
en lengre periode, vil dens sannhet og gyldighet vise seg.
Denne måten å tenke på unndrar seg enhver form for rasjonell
kritikk. Alle innvendinger blir avvist som «falsk
bevissthet», eller med referanse til en ofte ubestemmelig
fremtidsvisjon. 4
Det statiske samfunnet
Hvis vi skal utdype litt, så kan vi med en annen og yngre
tekst av Berlin, «The Decline of Utopian Ideas in the
West» fra 1978, si at utopiske politiske teorier er først og
fremst kjennetegnet av at den har en verdimonistisk moralteori
i bunnen. Verdimonisme er ifølge Berlin en nødvendig
betingelse for å komme på tanken om et perfekt
På tema 35
samfunn. Denne monismen er i sin tur i følge Berlin preget
av tre antagelser. 5
For det første vil en tilhenger av verdimonisme hevde at
det finnes ett – og bare ett – riktig svar på alle normative
spørsmål. For alle virkelige spørsmål kan det bare finnes
ett riktig svar, og alle andre mulige svar er nødvendigvis
feilaktige. Hvis det ikke finnes ett korrekt svar, må det
være et eller annet galt med måten selve spørsmålet er stilt
på. Alle genuine spørsmål er derfor også, i det minste i
prinsippet, mulige å besvare klart og nøyaktig.
For det andre antar monisten at det må finnes en fremgangsmåte
som gjør det mulig å oppdage de korrekte svarene.
Det vil si at det finnes en pålitelig vei som fører til
erkjennelse av sannheten. Vi er altså utstyrt med de evner
som er nødvendige for å erkjenne hva det eneste korrekte
svaret på alle genuine spørsmål er.
For det tredje, og dette er kanskje den viktigste antagelsen
som monistene gjør, så må alle korrekte svar på alle
genuine spørsmål harmonere med hverandre. De danner
det Berlin omtaler som en enkel, systematisk og harmonisk
helhet. Det er dette som gjør at utopisme og monisme
hører sammen – monisme er nødvendig for å komme på
tanken om at menneskelivet, og menneskelige samfunn,
kan gjøres perfekte. Hvis man har oppdaget alle de riktige
svarene på alle de viktigste spørsmålene et menneske stiller
seg, så vil man sitte igjen med en beskrivelse av all kunnskap
man vil trenge for å leve det perfekte liv – og med
en arbeidstegning for hvordan man skal lage et perfekt
samfunn.
I tillegg kan vi bygge litt videre på teksten til Berlin og si
at utopisme også inneholder et fjerde moment, nemlig en
bestemt platonsk form for enhet mellom teori og praksis:
Den som vet det gode vil gjøre det gode. Hvis mennesker
får tilgang til de riktige svarene, når de innser hvordan et
gitt normativt problem bør løses, så vil de med en gang ta
til fornuften og handle i overensstemmelse med de riktige
svarene, eller den riktige metoden for å finne frem til disse
svarene. Sannheten vil seire til slutt, dersom vi anstrenger
oss i tilstrekkelig grad for å gjøre den kjent for folk.
Dermed vil også det perfekte samfunn oppstå av seg selv.
Dette perfekte samfunnet er menneskehetens sanne mål,
og intet offer på veien kan anses for å være for stort for å
skape dette samfunnet.
Det ligger også i sakens natur at et utopisk eller perfekt
samfunn er et statisk og uforanderlig samfunn – fra det
perfekte samfunn kan det bare gå én vei, og det er nedover.
Karl Marx og enkelte av hans etterfølgere snakker
om en Endzustand, om en permanent balanse der samfunnet
en gang for alle har falt til perfekt ro. Dermed er
det heller ikke lenger behov for nytenkning og kreativitet.
Faktisk er disse ellers verdifulle tingene det perfekte samfunns
verste fiende, og et slikt samfunn må derfor, hvis ➤