HISTORIER OM MENNESKET - Fortid

38 Fortid 4/11
terære utopier vi kan finne i deler av den senere tids litteraturvitenskap
og politiske tenkning. 13 I denne nye forskningen
blir gjerne utopier sett på som noe positivt, noe som
kan utvide vår forståelseshorisont, og da særlig vår forståelse
for hva slags politiske endringer det er mulig å få til. 14
Går vi denne forskningen nærmere etter i sømmene, ser
vi imidlertid at de opererer med et annet utopibegrep enn
Berlin. Det er ikke lenger en forestilling om det perfekte
samfunnet som er vesentlig for denne forskningen for at
noe skal være en utopi, men snarere det at det dreier seg om
en litterær beskrivelse av et helhetlig, fungerende samfunn
som er annerledes enn det forfatteren selv lever i. 15
Troen på at det er mulig å skape et perfekt samfunn er,
uavhengig av mer inkluderende definisjoner av begreper
som utopi og utopisme, et gjennomgangstema i det tjuende
århundres politikk. Det har vært en ganske utbredt
holdning at verden, etter en kortere eller lengre periode
med konflikt, kriger og revolusjoner, vil gå inn i en ny
og lykkeligere æra der perfekte samfunn vil oppstå av seg
selv, og menneskehetens «egentlige historie» endelig kan
begynne. En slik forestilling er i følge Berlin tydelig til
stede hos teoretikere som Platon, Rousseau, Saint-Simon,
Hegel og Marx, men også hos mer praktisk orienterte og
mindre systematiske tenkere som for eksempel Lenin,
Mao, Hitler og Mussolini – for å nevne noen av dem som
skrev sitt navn inn i det tjuende århundrets verdenshistorie
med andres blod.
Spørsmålet om hvorvidt alle disse handlingens menn var
utopister i streng forstand skal vi la stå åpent, men at de
i det minste påstod at de var motivert av en samfunnsvisjon
om et fremtidig og vesentlig bedre samfunn kan det
ikke være særlig mye tvil om. Denne formen for utopisme
er et svært kraftig virkemiddel som kan få folk til å gjøre
ting som de ellers ikke engang ville vurdere seriøst, som
å drepe, torturere eller slavebinde andre mennesker. Hvis
de kan bli overbevist om at de bidrar til å skape et perfekt
samfunn, kan ubemerkelsesverdige mennesker få seg til å
delta i folkemord og annen politisk massevold i stort antall
– til og med mot sine nærmeste naboer.
Psykiatrien kan nok forklare hvorfor noen få mennesker
blir massemordere, ved at de utvikler en eller annen forstyrrelse,
som enten snur opp ned på alle menneskelige
verdier eller får dem til å se bort fra alle slike verdier. Men
psykiatrien kan ikke forklare hvordan ellers velfungerende
og veltilpassede mennesker uten å skjemmes kan begå de
grusomste ugjerninger. Det kan bare forklares ved at de
faktisk tror de bidrar til det gode, gjennom å gjøre onde
gjerninger. Mennesker er som oftest ikke onde, men de
kan være villedet og feilinformert.
Faktisk finnes det kanskje ikke noe mer effektivt botemiddel
mot moralske skrupler enn å få folk til å tro at deres
ugjerninger er absolutt nødvendige for å skape det per-
fekte samfunnet, og for at fremtidens mennesker kan leve
i fred og lykke for all tid. For når det perfekte blir presentert
som oppnåelig, og når man får folk til å tro at hensikten
alltid helliger midlet, ja da har man skapt en eksplosiv
kombinasjon som egner seg meget godt som grobunn for
folkemord og politisk massevold.
Utopiske ideologier kan rett nok inspirere til politisk
handling, og til å utvikle en større kritisk distanse til forhold
ved ens eget samfunn, men det er ikke gitt at vi alltid
vil like de krefter som slippes løs dersom en eller annen
utopisk ideologi tillates å bli en toneangivende tendens i et
samfunn. Tilhengere av utopiske ideologier lover, i følge
Berlin, rett og slett for mye:
[We] cannot sacrifice either freedom or the
organisation needed for its defence or a minimum
standard of welfare. The way out must therefore
lie in some logically untidy, flexible and even
ambiguous compromise. Every situation calls for
its own specific policy, since ‘out of the crooked
timber of humanity’, as Kant once remarked,
‘no straight thing was ever made’. What the age
calls for is not (as we are so often told) more
faith, or stronger leadership, or more scientific
organisation. […] What is required is a less
mechanical, less fanatical application of general
principles, however rational or righteous, a
more cautious and less arrogantly self-confident
application of accepted, scientifically tested,
general solutions to unexamined individual cases.
The wicked Talleyrand’s ‘Surtout, Messieurs, point
de zèle’ can be more humane than the demand
for uniformity of the virtuous Robespierre, and
a salutary brake upon too much control of men’s
lives in an age of social planning and technology. 16
Derfor er det nok tross alt bedre heller å bygge videre på
en tanke om at alle goder ikke lar seg forene. Det er derfor
vi må velge, ikke bare mellom ondt og godt, men noen
ganger også mellom godt og godt, eller for den saks skyld
mellom større og mindre onder. ■