HISTORIER OM MENNESKET - Fortid

More documents

Recommendations

Info

30 <strong>Fortid</strong> 4/11 Metodologisk individualisme som rettesnor for historikere tor egil førlAnD, professor i Historie, Universitetet i oslo Artikkelen analyserer metodologisk individualisme som rettesnor for historikere. Først vises hvordan begrepet er å forstå og hvilke implikasjoner det har for historieskrivingen. Deretter beskrives fordeler ved metodologisk individualisme som stengsel for tvilsomme forklaringstyper av kollektivistisk eller funksjonalistisk art, og hvordan kollektive handlinger kan håndteres. Til sist vises hvordan ny kulturhistorie og diskurshistorie ligger utenfor rammen, og hvilke (metodo)logiske utfordringer dette gir slike former for historieskriving. La oss tenke at vi studerer vekst eller misvekst i en skog: årlig tilvekst, sykdom, barkebilleangep eller whatnot. En metodologisk individualist vil si en tilfredsstillende forklaring forutsetter at vi beveger oss ned på nivået for det enkelte tre. Å forbli på det overordnede eller kollektive nivået vil ut fra dette perspektivet være en slags uvitenskapelig mystisisme, siden skogen – kollektivet – ikke har noen egenskaper som ikke (summen eller aggregatet av) hvert tre har. Det betyr ikke at vi trenger forutsette at trærne er uavhengige av hverandre. Høye trær skygger for lavere; barkebiller og annen styggedom kan hoppe eller krype eller hva de nå gjør fra tre til tre. Men alt som skjer med skogen, kan vi forklare ved å studere hvert tre – inkludert dets forhold til andre trær – for seg. Skogen som sådan – den kollektive størrelsen – er unødvendig, redundant, for studiet av skogen. Skogen er kausalt uvirksom: et såkalt epifenomen. Enhver gyldig forklaring på det som skjer i skogen, må ned på tre-nivået. En metodologisk individualist ser ikke skogen. Han eller hun ser bare trær. Det finnes jo ikke noe annet: Skogen er summen av alle trærne (∑tre 1…n ), inkludert forholdene mellom dem. Annet er naturmystikk. Hva er metodologisk individualisme? 1 Bytt ut trær med individer og skogen med kollektivet, samfunnet, gruppen eller hvilken som helst tilsvarende overordnet størrelse, og du har en samfunnsforsker – gjerne en historiker – i stedet for en botaniker. Essensen i metodologisk individualisme er at forklaringer som ikke i siste instans kan reduseres til individnivå, er ikke gyldige. 2 De er mystikk, og mystikk er ikke vitenskap. For historikere med hang og evne til logisk tenkning, har metodologisk individualisme stor tiltrekningskraft. Jon Elster, Norges mest anerkjente filosof, anser tilnærmingen som «trivielt sann»: så innlysende at det er en selvfølge. 3 I alle fall i den moderne vestlige verden tar vi gjerne enkeltindividet som utgangspunkt: Vi anser at individet riktignok er påvirket av omgivelsene – i skyggen av andre trær – men at vi dog tar beslutninger i siste instans ut fra en slags fri vilje. Hvert menneske kan velge å gjøre noe annet, selv om noen av valgene kan ha døden til følge. Vi er ikke maur eller bier, som (jeg innbiller meg) ikke kan studeres som enkeltindivider fordi deres atferd langt på vei er bestemt av deres plass i kollektivet (tua/kuben) og ikke kan forstås uten gjennom denne helheten. La meg understreke at det springende punktet ikke er om kollektiver som klasse eller nasjon kan sies å ha en egen eksistens: Dét er et ontologisk spørsmål. Slike overlater vi til filosofene. Vi er ute etter det metodologiske spørsmålet: Om vi bør eller kan bruke slike størrelser – annet enn som kortform for aggregatet av individene som utgjør dem – når vi forklarer historiske fenomener. Den metodologiske individualismen sier nei, fordi kollektivet ikke er annet enn summen av individene. Alternativet til å anse kollektiver som summen av individene som utgjør dem, er å hevde at kollektivet består av noe i tillegg: at individene qua kollektiv tilfører kollektivet noe ekstra. Skogen er ikke bare ∑tre , men ∑tre 1…n 1… n +x. Denne x, som oppstår idet eller i den forstand individene blir et kollektiv, er en såkalt emergent egenskap ved kollektivet. Kanskje det enkleste eksemplet er hvordan
vi kan tenke, føle og handle annerledes som del av en gruppe – heiende/hoiende fotballsupportere, streikende fagforeningsklubbmedlemmer eller marsjerende demonstranter eller soldater – enn som individer på egen hånd. Den mest kjente talsmannen for at samfunnsforskningen måtte ta utgangspunkt i emergente egenskaper, er Émile Durkheim. Durkheim skrev sine viktigste verk rundt år 1900, i en tid da forestillingen om emergens stod sterkt i naturvitenskapene. Våtheten i vann og elastisiteten i strikk ble for eksempel oppfattet som emergente egenskaper som oppstod idet molekylene sluttet seg sammen og ikke kunne gjenfinnes i hver enkelt vann- og gummistrikkmolekyl. Durkheim tok med seg denne emergenstankegangen over til den sosiologien han skapte. Hans diktum om at hver gang man forklarer et sosialt fenomen direkte ved å vise til et psykologisk fenomen – altså ved å gå ned på individnivået – er forklaringen feil, kan sees på som metodologisk individualisme snudd på hodet. 4 Durkheims problem er at man uten å gå ned på individnivået, ender med å forklare nokså lite av handlingen, siden det er individene som handler. Så er da også hans tilnærming mer eller mindre forlatt i dag, i likhet med den naturvitenskaplige forestillingen om emergente egenskaper som ikke kan gjenfinnes på mer grunnleggende nivåer. Selv om emergensbegrepet har sine talsmenn særlig innenfor biologien, 5 har kjernefysikken henvist den emergensforestillingen Durkheim baserte sin sosiologi på, til naturvitenskapshistoriens skraphaug. 6 Emergensbegrepet har måttet vike for en annet begrep og en annen måte å forstå forholdet mellom deler og helhet, trær og skog på, nemlig superveniens. Det at en størrelse – i vårt tilfelle skogen – supervenierer på en annen (trærne), innebærer i denne sammenheng at det vi litt upresist kan kalle det overordnede (for eksempel makro) nivået ikke kan endres uten en tilsvarende endring på det grunnleggende (mikro) nivået. En endring i skogen innebærer og forutsetter en endring i trærne: uten at trærne endrer seg, kan ikke skogen endres. (Derimot kan ulike sammensetninger eller konfigurasjoner av trær skape samme slags – om enn ikke en helt identisk – skog, så forholdet mellom basis og overordnet nivå er ikke symmetrisk. Skogen supervenierer på trærne, ikke motsatt.) Det er endringen i basis som realiserer endringen også på det overordnede nivået. Forholdet mellom det vi kan kalle superveniens-basisen og -overbygningen er ikke et kausalt (årsak–virkning) forhold, men et konstitutivt forhold: det engelskspråklige filosofer betegner som en in-virtue-of relasjon, som vi på norsk kanskje kan kalle et i-og-med forhold. Skogen er skog i og med at den er en samling trær, og endres i og med at trærne endres. Skogen endrer seg med trærne, men kan ikke endre trærne. Hadde den kunnet gjøre det, ville vi nemlig hatt den umulige situasjonen at skogen endret seg ved å endre de trærne som gjennom å endres er det som gjør at skogen endrer seg. Dette ville vært såkalt downward causation eller bakvendt årsak – endring av superveniensbasisen fra det nivået som supervenierer på den – og På tema 31 det er logisk umulig. 7 Skal noe som supervenierer på noe annet, endre seg, må det skje i og med at basis endrer seg. Pro metodologisk individualisme Metodologisk individualisme harmonerer med et grunnleggende liberalt menneskesyn der individet står i sentrum. Men den har også andre fordeler for historiefaget. Ett fortrinn er at kravet om at forklaringer i siste instans skal kunne følges ned på individnivået, fungerer som et effektivt stengsel mot en type forklaringer som baserer seg på kollektive, mystiske størrelser som nasjon, klasse, tidsånd, politisk eller åndelig klima osv. Hvorfor gikk Høyre så mye fram ved stortingsvalget i 1981? Den slappe metodologiske kollektivisten peker på høyrebølgen eller «vinden ifra høyre» (Halfdan Sivertsen) eller jappetiden, eller at det radikale sekstitallet («1968») endelig slapp taket. Slike forklaringer tilfredsstiller ikke metodologiske individualister. De vil påpeke at høyrebølgen eller -vinden ikke er annet enn betegnelser for det at en rekke mennesker – individer – endrer politisk oppfatning. Det samme gjelder henvisningene til jappetiden eller seksti/sytti/åttitallet: Slike størrelser har ikke annen forklaringskraft enn det de individene som utgjør dem, gir dem. 8 De er skog. Metodologisk individualisme stenger også ute en annen type tvilsomme forklaringer, nemlig funksjonalistiske: slike som forklarer forekomsten av et fenomen ved å vise til gunstige (funksjonelle) virkninger av fenomenet. Et typisk eksempel er regndans, som riktignok ikke gir økt nedbør, men som likevel består fordi dansen har en funksjon som er gunstig for kollektivet, nemlig det økte samholdet som skapes gjennom dansen. Funksjonalistiske forklaringer passerer ikke den metodologiske individualismens nåløye. Det forutsetter nemlig at forklaringen kan løses opp i (del) forklaringer på individnivå, som typisk vil ha form av intensjonsforklaringer av formen «Jeg danser fordi jeg tror det vil gi økt nedbør og jeg vil gjerne ha økt nedbør», som igjen fører til et spørsmål om hvorfor man tror det å danse gir økt nedbør – hvilket ikke kan forklares funksjonalistisk, men snarere kaller på en ordinær årsaksforklaring. Contra metodologisk individualisme En innvending mot metodologisk individualisme er at den innebærer reduksjonisme: Kollektivet oppløses i et gjennomsnitt av individer. Men dette er bare en alvorlig innvending dersom man på forhånd har den oppfatning at kollektivistiske forklaringer har en verdi i seg selv, hvilket er en uvitenskapelig tilnærming. Dessuten er reduksjonistiske forklaringer, og reduksjonistisk vitenskap i det hele, kanskje den mest vellykte strategien som finnes. Moderne fysikk, kjemi, (molekylær) biologi og medisin hviler på slik reduksjonisme. Å avvise reduksjonisme à priori på grunnlag av utenomvitenskapelige verdier eller forestillinger virker vanskelig å forsvare. ➤
Page 1 and 2: Historiestudentenes tidsskrift, UiO
Page 3: INNHOLD 05 06 12 Leder Sveinung Boy
Page 6 and 7: 6 Fortid 4/11 Intervju med Eva Öst
Page 8 and 9: 8 Fortid 4/11 Så du har altså bru
Page 10 and 11: 10 Fortid 4/11 av ulike historiske
Page 12 and 13: 12 Fortid 4/11 Studie av menneskeli
Page 14 and 15: 14 Fortid 4/11 Den omoderna männis
Page 16 and 17: 16 Fortid 4/11 cirka 1750 då indiv
Page 18 and 19: 18 Fortid 4/11 Behöver vi då kän
Page 20 and 21: 20 Fortid 4/11 Kvinnesyn på 1700-t
Page 22 and 23: 22 Fortid 4/11 Talen var rettet til
Page 24 and 25: 24 Fortid 4/11 ste kolonien på en
Page 26 and 27: 26 Fortid 4/11 heller ikke betale t
Page 28 and 29: 28 Fortid 4/11 Erobrerne ga sine ha
Page 32 and 33: 32 Fortid 4/11 Dette betyr ikke at
Page 34 and 35: 34 Fortid 4/11 Jakten på den ideel
Page 36 and 37: 36 Fortid 4/11 det er interessert i
Page 38 and 39: 38 Fortid 4/11 terære utopier vi k
Page 40 and 41: 40 Fortid 4/11 Hva er nettverksanal
Page 42 and 43: 42 Fortid 4/11 En ytterligere uenig
Page 44 and 45: 44 Fortid 4/11 Noter 1 Powell, «Ne
Page 46 and 47: 46 Fortid 4/11 Arkitekturens politi
Page 48 and 49: 48 Fortid 4/11 ler triumfer, hvor g
Page 50 and 51: 50 Fortid 4/11 Epigrafi er god kild
Page 52 and 53: 52 Fortid 4/11 arkitekturen for lav
Page 54 and 55: 54 Fortid 4/11 Modeller i romersk b
Page 56 and 57: 56 Fortid 4/11 byens funksjon i den
Page 58 and 59: 58 Fortid 4/11 Videre tar Parkins f
Page 60 and 61: 60 Fortid 4/11 En hundreårsmarkeri
Page 62 and 63: 62 Fortid 4/11 like mye norsk som s
Page 64 and 65: 64 Fortid 4/11 Svarteper-spillet Me
Page 66 and 67: 66 Fortid 4/11 25 Worm-Müller, «P
Page 68 and 69: 68 Fortid 4/11 Kvifor herskar Veste
Page 70 and 71: 70 Fortid 4/11 Et oppgjør med snev
Page 72: 72 Fortid 4/11 uklart hvilke egenbe
Page 76: BIDRAgSyTERE Knut Aukrust, professo

HISTORIER OM MENNESKET - Fortid

You also want an ePaper? Increase the reach of your titles

Delete template?

Save as template?