HISTORIER OM MENNESKET - Fortid

56 Fortid 4/11
byens funksjon i den romerske økonomi. Større overskudd
i jordbruket fører til økt forbruk, mer handel, økt produksjon
og dermed også økonomisk vekst og større grunnlag
for byer.
Her framstilles altså forholdet mellom by og land som
harmonisk sameksistens, heller enn konflikt og utbytting.
Det nye med Engels’ tilnærminger er som nevnt det utvidede
fokuset på produksjon og konsumpsjon av tjenester
i byene og på de frie bøndenes forbruk som en viktig
faktor for den økonomiske veksten i riket. Metodisk sett
argumenterer han for muligheten av å bruke forskning
på én enkelt by til generalisering for hele Romerriket, en
tilnærming Finley for øvrig karakteriserer som en blindgate.
8 Engels argumenterer imidlertid for en relativt bred
generalisering av slutningene sine:
There were scores of populous city-states with
geographical locations along the sea, similar
to Corinth, and with similar-sized territoria,
probably none were consumer cities, and few if
any would have been agro-towns. It would not be
difficult to apply the same analysis to most other
ancient cities and reach the same conclusion. This
seems to require that almost all classical cities be
removed from Weber’s category of «consumer
city». 9
Dette argumentet er altså todelt. For det første er det en
grundig avvisning av Webers, og for øvrig også Finleys
modell om konsumentbyen som han mener ikke passer
på noen av antikkens byer. For det andre er det påstanden
om at hans analyse av Korint kan brukes på «de fleste
andre antikke byer og nå de samme konklusjoner». Den
første delen av argumentet hans er relativt uproblematisk,
det er ikke kontroversielt å hevde at Finley-modellen ikke
passer på kildegrunnlaget. Det andre argumentet blir ikke
testet ut i praksis selv om Engels nevner mindre byer, som
Mantinea og Plataea, i et senere kapittel. Forbehold om
en høyere andel av landbasert elite blant innbyggerne tas,
men Engels mener like fullt at disse byenes hovedfunksjon
også var å yte tjenester og varer til den lokale urbane og
rurale befolkning. 10 Denne typen generalisering blir imidlertid
problematisk fordi Korint neppe er noe eksempel på
en typisk romersk by. Dette er det mange årsaker til. For
det første er byens geografiske plassering unik og via den
korte landveien over Peloponnes smale hals fungerte den
som en naturlig inngangsport til Egeerhavet og handel
med Lilleasia og Midtøsten og Egypt. Denne geografisk
ideelle posisjonen var få andre byer forunt og den handel
og tjenestevirksomhet som foregikk i Korint er dermed
vanskelig å generalisere til andre byer i riket uten den
samme geografiske plassering. For det andre var Korint
provinshovedstad i Achaea og tjente – som jeg har vært
inne på – administrative og juridiske funksjoner som andre
byer ikke gjorde. Det er da ikke bare snakk om mindre
byer men også større byer som for eksempel Athen, som lå
i samme provins som Korint.
Jeg vil også ta med at byen i sin egen samtid var kjent
for å være en by utenom det vanlige med en særlig satsning
på handel og sjøfart som kilde til velstand. Dette
nevnes blant annet av Cicero i De Republica. 11 Her nevnes
imidlertid ikke denne rikdommen som noe positivt,
men som en forklaring på Korints fall i 146 f.Kr. i dét
landlige og militære verdier forlates til fordel for skjødesløs
luksus og nytelse. Cicero og Engels snakker riktignok om
to forskjellige utgaver av Korint her, men byen ble gjenoppbygget
under Caesar og den må ha vokst raskt for å bli
provinshovedstad allerede i tidlig keisertid.
Korint skiller seg altså ut både geografisk, politisk og økonomisk
som en tradisjonsrik handelsby, og naturlig møteplass
mellom det østlige og vestlige Middelhavet med
administrative oppgaver for sin provins. Engels sparker
følgelig opp åpne dører ved å proklamere at Korint ikke
er noen konsumentby eller agro-by, og en historiker som
forsøker å anvende Engels’ modell er nødt til å ta mange
forbehold. I tillegg knytter det seg en del usikkerhet til
Engels’ argumentasjon. Hjørnesteinen i modellen er altså
at frie bønder hadde et såpass stort jordbruksoverskudd
som 30–50 %. Dette argumenteres det dårlig for, i sær når
kapitalavkastningen for investering i italiensk landbruk
ikke er høyere enn omlag 6 % ifølge Columella. 12 Engels
argumenterer for at overskuddet må ha vært så høyt som
30–50 % for at bøndene skulle ha taklet skattetrykket på
60 % i senantikken under Justinian, og henviser videre til
Aristoteles som mener at bøndene kun var nyttige for staten
i den grad de produserte et overskudd som også kunne
fø andre samfunnsklasser, først og fremst krigerne. 13 Her
blander imidlertid Engels antikkens idealer med dens
realiteter. Vi vet nemlig ikke hvordan bøndene taklet det
høye skattetrykket under Justinian eller om alle bøndene
klarte å underholde «to husholdninger» slik Engels påstår.
Den groveste generaliseringen er kanskje at Engels ikke
gjør noen som helst geografisk differensiering mellom bønder
i forskjellige deler av riket. 30–50% står følgelig som
en generell regel for alle bønder, fra Britannia til Egypt, fra
Italia til Mesopotamia. Når de frie bønders jordbruksoverskudd
utgjør en såpass stor del av argumentasjonen til
Engels får denne metodiske feilen alvorlige konsekvenser.
Engels overbeviser imidlertid med sitt fokus på produksjon
av tjenester og statsadministrasjonens positive effekt
som garantist av fred og infrastruktur. Fokuset på det
brede lag av befolkningen, tjenesteytere og frie bønder er
positivt i Engels’ studie, fordi de nødvendigvis var viktige
aktører i den samlede økonomien. Tjenestevirksomhet lar
seg imidlertid dårlig dokumentere, og med Korints unike
status er studien vanskelig å generalisere, selv om det kanskje
hadde vært mulig å tenke seg å tolke materiale fra
større provinshovedsteder ved hjelp av Engels’ modell.