6 <strong>Fortid</strong> 4/11 Intervju med Eva Österberg AslAk kittelsen og kristin li, MAsterstUDenter i Historie Domkirken i Lund er et mektig syn. – Ikke rart dette må ha opplevdes overveldende for mennesker i middelalderen, påpeker hun i det vi entrer et stort rom med romerske buer. Orgelmusikk fyller kirken – og oss som er i den, og man kan ikke annet enn å si seg enig med henne. Det må ha virket overjordisk for dem – som det gjør for oss. Enda så ulike våre livsbetingelser må være fra de innbyggerne i middelalderens Lund hadde. <strong>Fortid</strong> har reist til den skånske universitetsbyen for å snakke med Eva Österberg.
E va Österberg ble født i Varberg i Halland på vestkysten i Sverige i 1942. I 1971 disputerte hun, og ble dosent og universitetslektor ved Lunds universitet senere. Etter å ha vært professor i Uppsala fra 1983 til 1987, kom hun tilbake til Lund, hvor hun tiltrådte et professorat hun skulle komme til å besitte i tyve år. Hun har mottatt flere priser, blant dem priser for fremmelse av akademisk frihet og for fremstående humanistisk forskning. Den svenske historikeren har gitt ut bøker blant annet om kvinner i offentligheten, kvinner i stormaktstidens Sverige, om renessansens eliter og om vold. Hun er opptatt av menneskene i historien – og å trå over det vanlige skillet mellom såkalt moderne og umoderne mennesker. Spesielt i sine to siste bøker, Vennskap: en lång historia, og Tystnader och tider: Samtal med historien, trekker hun lange linjer, og viser at det finnes noen felles menneskelige egenskaper som ser ut til å ha vært de samme i antikken som i dag, selv om de kulturelle uttrykkene har variert. Hvorfor valgte du å studere historie? – Det var vel egentlig ikke et aktivt valg. Men det var et aktivt valg at jeg ville bli humanist. Jeg var også veldig interessert i litteraturhistorie, filosofi og latin, men historie var blant de emnene som jeg absolutt ville studere. Jeg hadde vel tenkt meg da at jeg skulle bli lærer ute i skoleverdenen. Og da gjaldt det jo å ha en bred kompetanse. Men jeg visste ganske bestemt, tror jeg, at jeg ville ha med slike emner å gjøre der man setter menneskene i sentrum. Enten det gjelder gjennom skjønnlitteratur eller gjennom filosofiske betraktninger omkring menneskets eksistensielle situasjon. Så det tror jeg hadde utkrystallisert seg hos meg ganske tidlig, og slik ble det historie jeg begynte med. Det var kanskje mest slump. Og siden kan man si at jeg ble fanget der. For jeg ble oppmuntret til å fortsette. Jeg kom ikke fra en akademisk familie. Moren min var sykepleier og faren min var folkeskolelærer, jeg var faktisk den første i min familie som reiste til universitetet, så det var et ganske fremmed miljø for meg. Jeg var vel det man vil kalle en dyktig student på skolen og jeg tror egentlig at foreldrene mine hadde håpet at jeg skulle bli lege. Interessen for mennesker tror jeg at jeg fikk med meg fra barndomsmiljøet mitt som var et liberalt, sosialt engasjert miljø, der man for eksempel snakket mye om hvordan man møtte pasienter på sykehus og om pedagogiske problemer – om hvordan man skulle undervise barn. Foreldrene mine var veldig engasjerte og menneskeinteresserte. Jeg tror at jeg tidlig fikk lyst til å ta opp emner som handler om mennesket i samfunnet – i det sosiale. Og det er jo faktisk hva historie gjør. Siden ble jeg fengslet av den historiske metoden. Dette at man skulle stille spørsmål, problematisere, bruke kildekritikk. Jeg likte den måten å resonnere på. Slik hadde det seg altså at jeg ble fenget av historiefaget og gikk videre med det. Historikeren 7 Da du etter hvert forsto at det var denne veien det ville ta – at du kom til å bli historiker – var det slikt du hadde forestilt deg? Eller var det noe som var overraskende eller annerledes med det å være historiker enn du hadde tenkt i starten? – Ja, jeg tror ikke at man riktig – ikke jeg, eller noen overhode – kunne forestille seg hvor mye slitarbeid det faktisk er på veien. Jeg husker jeg satt og leste mikrofilmer fra Riksarkivet i Stockholm i måneder! Jeg regnet gårder og gjorde iakttakelser. Det var et mekanisk arbeid. Som jo ble bygget ut til et fint resultat, men selve arbeidet var ikke akkurat direkte morsomt – ikke direkte kjedelig, heller. Men altså, hvor mye håndverk det faktisk finnes i et slikt arbeid, og hvor mye slit det ligger i å få fram en ferdig tekst som er god, tror jeg at jeg kjente. Jeg har alltid vært glad i å skrive, så jeg har ikke kviet meg for skrivingen. Den har jeg fortsatt uhørt moro av. Men jeg tror at jeg, som de fleste, ble litt overrasket over hvor mye slitarbeid det er både med kildematerialet, og siden med selve skrivingen. Jeg hadde en heldig disputas, den ble aldri utrivelig. Det var en empatisk og dyktig opponent som var positiv, slik at det kjentes ganske bra. Ellers var jo det noe man var ganske redd for. For på den tiden var jo disputasene ofte ganske tøffe. Den unge Österberg ble også overrasket over seminarkulturen. – Første gang jeg kom inn på doktorandseminaret, tittet jeg ut over et stort seminarbord der alle røykte – inklusive professoren. Under seminaret! De kjederøykte! Det var som det lå en tåke over rommet. Og så var det én kvinne til. Det var et veldig mannsdominert miljø. Og et veldig sigarettrøykende miljø. Altså, det fantes en og annen av herrene der som hadde skrevet opposisjoner i forveien – og som var veldig kritiske mot alt det som den som la fram teksten sa. Og det husker jeg at jeg ikke opplevde som direkte kreativt. Det gikk for mye ut på at man skulle finne feil. Hele tiden. Man syntes seminarene skulle være tøffe. Men jeg syntes det ble for mye av bare kritikk. Jeg skulle nok gjerne hatt litt mer av konstruktive tilbakemeldinger og idéer. Ja, så man kan vel svare kort på spørsmålet at slitjobben – at det er så mye slit – det hadde man kanskje ikke riktig forstått. Jeg hadde ikke noe i mot det, men jeg hadde ikke riktig forstått det. Og så syntes jeg at seminarkulturen iblant var litt i tøffeste laget. Det ble litt vel hardt iblant, syntes jeg. Men som sagt, det har endret seg veldig med tiden, og jeg tror at både sånne som Birgitta 1 og jeg har bidratt aktivt til det, at det skulle bli mer en følelse av at vi er en gruppe som hjelper deg fram. ➤
Change language