HISTORIER OM MENNESKET - Fortid

av de virkelige verdiene som produseres på landsbygda.
Byen blir dermed en snylter, og den fungerer som en
brems for økonomisk utvikling. Modellen «konsumentbyen»
blir brukt for å forklare hvorfor antikkens økonomi
ikke utviklet seg til kapitalisme, slik som middelalderens
økonomi til slutt gjorde. Denne tilnærmingen har dessverre
hatt liten nytte for senere historikere, fordi slutningene
er så generelle og basert på så syltynt kildegrunnlag
at teoriene får liten praktisk anvendelighet. Senere studier
av romerske byer tenderer til å avvise konsumentbyen som
en altfor enkel framstilling, og den polariserte situasjonen
med primitivister på den ene siden og modernister på den
andre siden har vært til større frustrasjon enn nytte. Andrea
Carandini, som i 1983 skrev en artikkel om økonomisk
rasjonalitet med utgangspunkt i Columella, antyder
at løsningen kanskje heller er en slags middelvei.
The essensial distance from the past can come
to resemble a clumsy lurch to save oneself from
overbalancing on one side, which ends up in a
fall on the other. Distancing ourselves is thus
a necessary but not a sufficient condition for a
balanced judgement. Stopping obstinately here,
one can certainly avoid ’modernism’, but cannot
avoid falling head long into the more common
but hardly less harmful defect of ’primitivism’.
Instead of claiming that the dead are like us
(Columella is a capitalist) we end up claiming
that they are inferior to us (Columella can’t keep
his books). ’Modernism’ and ’primitivism’ are two
sides to the same coin, the self-deification of the
present and the annihilation of the past. 5
Alternative modeller
Senere historikere har utfordret primitivismen som dominerte
debatten opp til begynnelsen av 90-tallet. Av de
studier som har tilført debatten konstruktiv nytenkning
skal følgende drøftes: Tjenestebyen til Donald Engels fra
hans by-monografi Roman Corinth fra 1990, byens økonomiske
relasjoner til opplandet med Neville Morleys bok
Rome and the Hinterland fra 1996 og Helen Parkins ideer
om husholdningens økonomi basert på studier av Andrew
Wallace-Hadrill. Diskusjonen om de forskjellige by-modellene
vil berøre bestemte sider av studiene, som hvilken
del av økonomien som vektlegges (produksjon, distribusjon
eller konsumpsjon), hvilke økonomiske samfunnslag
de ulike forfatterne konsentrerer seg om, metode/modellbruk,
kildegrunnlag og hvordan de forholder seg til tidligere
studier. På den måten er det kanskje mulig å avsløre
modellenes anvendelighet og studienes generaliserbarhet.
Kanskje er det mulig å bruke moderne økonomiske begreper
med en viss forsiktighet, så fremt man er klar over at
det her er snakk om modeller og ikke allmenne lover. Det
er også viktig å vurdere romernes eget syn på økonomi selv
Utenfor tema 55
om det innebærer å inkludere forhold som vi strengt tatt
ikke ville vurdert som økonomiske, men som kan være relevante
for å forklare økonomisk samhandling i antikken.
En delvis formalistisk tilnærming til økonomien er derfor
nødvendig for å komme til bunns i dette spørsmålet, og
det kan forsvares i den grad vi beskriver faktiske fenomener,
og ikke konstruerte fenomener. Det synes irrelevant
hvorvidt romerne selv hadde noen som helst «moderne»
forståelse for økonomi for å kunne beskrive produksjon,
konsumpsjon og distribusjon fordi varer og tjenester fortsatt
ble produsert, konsumert og distribuert i antikken.
Den ekstreme substansivisten ville antagelig argumentert
for at det overhodet ikke var mulig for oss å forstå det
romerske samfunnet, men det er en tilnærming som ville
gjort historieforskning umulig.
Engels og Tjenestebyen
I 1990 publiserte amerikaneren Donald Engels en bok
kalt Roman Corinth – An Alternative Model for the Classical
City. Her henspilles det naturligvis på Moses Finleys konsumentby-modell,
og Engels’ bok er et forsøk på å komme
med et alternativ til Finleys modell og metode. Med utgangspunkt
i byen Korint og dens oppland forsøker Engels
å konstruere en troverdig modell med utgangspunkt i at
byer hovedsakelig var tjenesteytere. Han utvider dermed
produksjonsbegrep til historikere til også å gjelde tjenestenæringen.
Det burde i utgangspunktet være helt naturlig
å se på tjenestesektoren, men før Engels hadde historikerne
mer eller mindre ignorert tjenester som næring og
konsentrert seg om produksjon av varer, som naturligvis er
langt enklere å måle forekomsten av for arkeologer og historikere.
Det manglende fokuset på tjenestesektoren kan
forklares av den strenge empiriske tilnærmingen fra den
anglo-amerikanske forskningstradisjonen. Hovedbegrunnelsen
til Engels for at Korinth ikke kan ha vært en konsumentby
er at opplandet, med en jordleie på mellom 10–20
%, ikke er stort nok til å støtte en jordeiende elite større
enn 1400–2000 personer. 6 Når antikkens Korint derimot
hadde et folketall på ca. 80 000 blir spørsmålet naturligvis
hva de øvrige 78 000 gjorde. Engels’ videre argumentasjon
baserer seg på et anslag av et jordbruksoverskudd på mellom
30–50 %. Denne kjøpekraften ga grobunn for byene
som sentra for kjøp og salg av varer, men først og fremst – i
følge Engels – tjenester. Dette kunne være helse eller rekreasjonstjenester
som bad og legehjelp, underholdning, som
teater og sirkus, sted for markedsplasser og handel, religiøse
helsetjenester, festivaler og fester eller utdanningstjenester,
ettersom byen var tilholdssted for en rik, lærd kultur av
filosofer, retorikere og skoler. Men det er viktig å være klar
over at dette er tjenester i større forstand. Korint var nemlig
provinshovedstad og «tjenestene» inkluderer dermed også
sikkerhet og fred, politisk stabilitet, infrastruktur som veier
og akvedukter samt administrative juridiske tjenester som
mulighet for konfliktløsning i guvernørens domstol. 7 Tjenestebyen
til Engels blir dermed en konstruktiv modell for ➤