HISTORIER OM MENNESKET - Fortid

man er, og det har jeg selv hatt, heldigvis, men det finnes
jo også verdener utenfor. Og for meg vil jeg si at utenfor
mitt universitet, Lund, der jeg ble utdannet, var det viktig
at jeg kom inn tidlig i det nordiske miljøet, faktisk. Det
fantes på den tiden nordiske metodekonferanser hvor alle
institusjoner i Norden fikk sende to representanter, en etablert
og en litt yngre. Jeg kom med som en av de yngre, og
dette var altså konferanser hvor man tok opp slike viktige
spørsmål som nytten med historie, nye teorier, nye metoder
og slikt. Der møtte jeg for første gang forskere som
Sølvi Sogner, som Ida Blom, Francis Sejersted, Kåre Tønnesson,
Kåre Lunden og Per Maurseth, og mange andre.
Og det var fantastisk givende debatter! Så et miljø utenfor
det egne er det veldig bra å konfronteres med iblant. Og på
samme måte var disse nordiske prosjektene som jeg kom
inn i tidlig svært lærerike. For det tror jeg er veldig viktig:
Når man kommer som ung student, tenker man seg ikke
annet enn at man har sin egen lærer og sitt eget nærmeste
miljø, men for kommende forskere tror jeg det er viktig at
man innser at det finnes andre miljøer. Har man for eksempel
et emne som gjør at man føler seg ensom i sitt eget
miljø, er det ikke sikkert at man lenger føler seg ensom om
man bare går utover grensen til Norge eller til Danmark
og oppdager at der finnes det flere som holder på med noe
liknende. Vi er såpass like at vi forstår hverandre godt.
Likevel kan det være tilrekkelig store forskjeller mellom
miljøene til at man skal kunne få nye ideer. Så man skal
ikke tenke at man bare er bundet av sitt eget lille miljø.
Det finnes et nordisk miljø, og det finnes et internasjonalt
miljø. Det har vært viktig, tror jeg, for min egen utvikling.
Hvordan var det å komme som kvinne
til et så mannsdominert miljø?
– Det var ingen motstand. Jeg tror tvert imot at de synes
det var litt morsomt. Og de mannlige professorene var
veldig oppmuntrende mot begge kvinnene. Nei, jeg tror
at det var en streben i miljøet etter å være kjønnsnøytral.
Senere kjønnsforskere skulle jo da le og si: Ja, ja, det er jo
alltid det de sier. Men jeg tror at vi som var de såpass tidlige
og såpass få, nok fikk en nokså kjønnsnøytral behandling.
Muligvis ble det verre senere, da det kom litt flere
kvinner, som var litt tøffere og som krevde litt mer fordi
de var kvinner. Og som hadde kvinnehistoriske emner, for
eksempel. Da vekket vel det på sin side motstand hos en
og annen herre. Men i det store vil jeg si at både på denne
institusjonen og før øvrig i Sverige så har kvinnehistorien
og senere også kjønnshistoriske emner blitt integrert ganske
godt i miljøene. Og personlig opplevde jeg altså aldri
noen motstand. Jeg kjente meg kanskje litt ensom iblant,
men det gjorde også andre, både jenter og gutter, skulle
jeg tro, for det er jo delvis en litt ensom tilværelse, dette
med forskningen. Jeg kan si også at jeg tror jeg forsøkte å
beseire denne ensomhetsfølelsen litt gjennom å være en
sånn som gikk på veldig mye. Og det ligger også for meg,
tror jeg. Jeg har alltid søkt ganske bredt.
Historikeren 9
Gikk du på seminarer og slikt?
– Ja, jeg gikk også på andre seminarer enn de mine egne
lærere holdt. Jeg lyttet til flere professorers seminarer, jeg
var med i prosjekter, jeg reiste til Oslo og fikk mye stimulans
som stipendiat der, og stilte opp og underviste på litt
ulike ting, og det var vel kanskje – har jeg tenkt på i ettertid
– en veldig god strategi. Selv om jeg den gangen ikke
var bevisst på at det var en strategi, men snarere en måte å
komme over denne følelsen av ensomhet. Forskningen er
jo som sagt en ensom beskjeftigelse. Men kreativ og spennende,
legger hun til, og smiler.
– I beste fall.
Hva synes du om at det er så
stort fokus på samtidshistorie?
– Jeg synes det er viktig at man i denne – helt legitime og
begripelige – streben etter å sette søkelyset på 1900-tallet,
(for det er jo rimelig, en gang må vi jo forske om det
også, selvsagt) ikke mister kompetansen og viljen til også
å gå lengre tilbake. For jeg tror i noen tilfeller at vi må
ha lengre tidsakser for å gi profil og proporsjoner til det
moderne. Jeg er selv engasjert i å opprette nettverk som
nettopp sysler med det førmoderne, altså middelalder og
tidligmoderne tid, slik at man ikke skal miste det. Men
ellers så er det jo rimelig at 1900-tallet får sin ordentlige
gjennomforskning også. Det er mye viktig forskning som
kommer fram der. Og dette med historiebruken er jo på
ett plan helt enkelt en videreutvikling av historiografien.
Den tradisjonelle historiografien sysler jo helst med hva
historikerne har sett på, hvordan historikernes oppfatning
har endret seg, hvordan har historieemnet i snever mening
endret seg over tid, og hvordan det kan knyttes til
samfunnsendringer. Hva man gjør nå er å utvide det til
hvordan historie har blitt brukt og presentert for et videre
publikum. I lærebøker, i historiske romaner, i historisk
film, og så videre. Det er jo derfor man også har utvidet
begrepet til historiekultur. Man prater om hvilken historiekultur
som finnes i vårt samfunn, for eksempel. Og
det er en viktig vinkling. Man kan jo i prinsippet drive
historiebruksforskning – det har mange gjort – om eldre
tid. Man kan se hvordan middelalderens forfattere brukte
historien, og man kan se hvordan man på 1700-tallet
tenkte når man reiste statuer over en lokal helt i Småland,
for eksempel. Så kan man sette spørsmålstegn ved hva
det var man ville uttrykke historisk med dette. Dette er
nok et meget interessant bidrag som kan videreutvikles
riktig langt. Og som absolutt ikke bare trenger handle om
hvordan vi anvender moderne historie i moderne tid, men
like gjerne kan handle om hvordan man brukte antikkens
historie i middelalderen eller hvordan man brukte middelalderens
historie på 1800-tallet for å profilere det nye
samfunnet, for eksempel.
Da vi snakket med Kåre Lunden,
uttrykte han at han synes det er synd at
ikke historikere samarbeider mer på tvers ➤