HISTORIER OM MENNESKET - Fortid

32 Fortid 4/11
Dette betyr ikke at metodologisk individualisme er uproblematisk,
selv om Elster kan synes å mene det. De konsistente
vil spørre hvorfor vi skal stoppe ved eller privilegere
individet: Mennesket er jo en organisme sammensatt av
noen millioner celler, hver med sine forbindelser til andre
celler (som igjen er satt sammen av molekyler osv. ned til
subatomære enheter). Konsistente reduksjonister må være
metodologiske sub-individualister, fordi individet supervenierer
– i en rekke ledd eller lag – på enhetene som utgjør
det. Dermed har vi fjernet oss nokså langt fra virkelighetens
verden for praktiserende historikere – uten at dét
i og for seg er noe helt avgjørende argument. Kjernefysikk
er nokså langt unna det fysikerne drev med for bare få
hundre år siden.
En mer pragmatisk innvending mot metodologisk individualisme
er at vi slett ikke alltid har tilgang til individdata.
Ofte vet vi hva et parti mente om en sak, men ikke
hva den enkelte politiker mente. Men selv prinsippfaste
metodologiske individualister vil mene at det er uproblematisk
å bruke kollektivdata i slike tilfeller – så sant vi
gjør klart for oss selv og leserne at vi befinner oss på det
kollektive nivået, med de begrensninger det gir. I tilfeller
der kollektivet har en formalisert måte å frembringe kollektivets
beslutninger og oppfatninger på, som i moderne
organisasjoner (eller den langt mindre moderne katolske
kirken for eksempel), er dette greit. Der kollektivet ikke
har tilsvarende grad av formalisert organisering, som en
samfunnsklasse, en generasjon eller en etnisk gruppe, er
det grunn til langt større varsomhet. Vi kan si hva Sametinget
mener, men ikke hva samene mener.
Mer kritisk er spørsmålet om vi kan gripe kollektive fenomener
innenfor de rammene metodologisk individualisme
setter for hva slags forklaringer som er gyldige. Det
er ikke bare et kritisk, men også et viktig spørsmål, fordi
mange, kanskje de fleste og mest vidtrekkende handlingene
våre er som del av kollektiver: fra paret – et kollektiv,
om enn et lite – og familien via mindre organisasjoner og
grupper til svære imagined communities som en nasjon eller
generasjon, der vi aldri møter annet enn en brøkdel av
de som utgjør helheten sammen med oss. Her kan vi aldri
se hele skogen, bare noen forholdsvis få trær. Er det noe vi
mister ved å insistere på at vi kun skal beskrive trærne og
ikke skogen – eller om man vil: at skogen kun skal beskrives
gjennom trærne den supervenierer på?
Igjen er det viktig å understreke at metodologisk individualisme
gir rom for å beskrive organisasjoner og formaliserte
institusjoner gjennom de som er bemyndiget til å beslutte
eller tale på vegne av organisasjonen eller institusjonen. 9
Men langt fra alle kollektiver har denne formen; mange
er mer uformelle, hva enten de er forholdsvis bestandige
(klanen, familien) eller flyktige (vennegruppen, kveldens
bridgelag). Kan våre handlinger som del av slike grupper
beskrives innenfor metodologisk individualisme? Margaret
Gilbert bruker begrepet flertallssubjekt (plural subject) for å
betegne hvordan man handler qua del av et kollektiv eller
en vi-gruppe. 10 Poenget i hennes analyse, og det som gjør
den spennende for vårt formål, er hvordan vi som del av en
vi-gruppe ofte samler eller forener (pooler) våre individuelle
viljer til en gruppevilje, og handler deretter. Vi setter til side
våre individuelle ønsker og viljer til fordel for det vi oppfatter
som gruppeviljen, for å oppnå noe qua kollektiv. Vi gjør
som vi tror paret eller partiet fordrer, for å fremme parets
eller partiets interesser – fordi vi i siste instans identifiserer
oss med (dvs. som en del av) dette kollektivet. Vi handler
for så vidt individuelt – og innfrir dermed i en forstand kravene
til metodologisk individualisme – men qua gruppe:
som flertallssubjekt. Vi kjøper leilighet på Kanariøyene. Vi
støtter krigen i Afghanistan. Forutsetningen for at vi gjør
det, er at vi er overbevist om at også resten av kollektivet
gjør det. Vi ville ikke gjort det på egen hånd. På den måten
kan vi som kollektiv til og med gjøre handlinger som ingen
av de som utgjør kollektivet, ville ønske å gjøre. Vi marsjerer
i takt. Vi finner vår plass på banen. Vi kaster stein
på den amerikanske ambassaden. Eller den norske. Det er
kanskje ikke umulig å beskrive og forklare slike handlinger
innenfor den metodologiske individualismens vokabular,
selv om det kan bli både omfattende og klomsete. Det er
fortsatt individene som handler. Men de gjør det som del
av et vi. De handler kollektivt.
Trans metodologisk individualisme
Analysen av sosiale grupper antyder en begrensning i eksemplet
med trær og skog: Trær handler ikke, fordi de
ikke har noe som kan kalles vilje – fri eller ikke. Mennesker
er (i noen grad) viljesstyrte. Vi tenker, eller i hvert
fall føler og ønsker vi, før vi handler (og så lager vi rasjonelle
begrunnelser etterpå). «Now I’ve always been the
kind of person that doesn’t like to trespass but sometimes
you just find yourself over the line» (Dylan). 11 Spørsmålet
er i hvilken grad denne tenke- og følegreia, det kognitive
og emosjonelle som ligger til grunn for våre handlinger,
gjør metodologisk individualisme til en tvangstrøye historikerne
bør prøve å komme seg ut av.
Metodologisk individualisme kan nok, ved å strekkes litt,
romme Gilberts flertallssubjekter. Men når vi tar i bruk
begreper som kultur, mening og diskurs, beveger vi oss
utenfor rammene. Og historikerne har i stigende grad de
siste tiårene fulgt Geertz og Foucault og tatt i bruk slike
begreper for å beskrive fortiden. (Jeg skriver med vilje «beskrive»
og ikke «forklare» her. Historikerne forklarer mye
mindre enn før hvordan verden var. De nøyer seg med å
beskrive den. Etter mitt skjønn er det en fallitt, men det er
en annen sak.) Både kultur og mening i geertzsk forstand
og diskurs i foucaultsk (og derridask) er per definisjon
genuint kollektive fenomener, selv om de ikke er enkle å
definere – og jeg skal ikke prøve. I den grad historikernes
oppgave er å beskrive fortidens diskurs eller kultur, eller