HISTORIER OM MENNESKET - Fortid

26 Fortid 4/11
heller ikke betale tributt eller underkaste seg en annen
herre, han som selv var fri. Men han ville gjerne bli venn
med keiseren og kjenne ham, for han måtte være en stor
prins siden han hadde sendt mange soldater så langt av
sted, helt til Cajamarca. Han var heller ikke villig til å adlyde
paven, for hvordan kunne paven i Roma gi bort land
som ikke tilhørte ham. Atawalpas religion var god, for solen
og månen døde aldri: «Din egen Gud, som du sier, ble
drept av de samme menneskene som han skapte. Men min
Gud lever fortsatt i himlene, og ser ned på hans barn».
Deretter spurte han Valverde om hvordan han kunne vite
alt det han hadde sagt. Valverde sa at det sto i boken, som
han deretter ga til Inkaen. Atawalpa skjønte ikke hvordan
den skulle åpnes, og fikk hjelp av Valverde, men siden han
verken forsto bokstavene eller papiret kastet han boken på
bakken.
Tolken tok den deretter opp og ga den til Valverde, som
i fullt opprør gikk tilbake til Pizarro. Da Pizarro seinere
tok Atawalpa til fange forklarte han igjen alle de fordeler
som Atawalpa ville få fordi erobringen var Guds og keiserens
vilje. «Til tross for Valverdes tilbud om fred, så kastet
du boken som inneholder Guds ord på bakken, derfor er
det at vår keiser vil at din arroganse skal knekkes, fordi
ingen indianer skal krenke en spanjon.» I en annen variant
av hendelsen sier Pizarro: «Kom fram, kom fram,
kristne og gå mot disse fiendene, disse hunder som ikke
vil kjenne Gud, og han som kastet boken med Guds hellige
lov på bakken.» De fleste overleverte fortellingene om
samtalene ved Cajamarca er sett fra erobrernes side. Primært
var de båret fram av behovet for å gi legitimitet til
erobrernes angrep, men samtidig viste de med all tydelighet
deres grådighet og råskap, målt opp mot inkaens troskyldighet.
Disse spanske fortellingene ble siden oversatt
til engelsk og ble brukt som eksempel på katolsk idioti og
fordommer i motsetning til engelsk og framskrittsvennlig
protestantisme.
Men det dukket opp alternative fortellinger, sett og fortalt
fra andesfolkets ståsted. En av dem var forfattet rundt
1550 av castillaneren Juan de Betanzoz, som hadde giftet
seg med en inkaprinsesse av høy rang. Selv var han en av
de fremste kjennere og oversettere av quechua. Derfor er
det interessant at han i sin fortelling fra Cajamarca viet
spørsmålet om oversettelse og forståelse en sentral rolle.
For hvordan i all verden kunne inkaen i det hele tatt være
i stand til å begripe Valverdes tale om Gud, Adam og Eva,
treenigheten og paven? Han skrev at de som sto ved inkaens
bærestol mente at tolken ikke visste hvordan han
skulle oversette alt Valverde sa til Inkaen. Det var særlig
knyttet til det som skjedde da presten tok fram boken og
åpnet den. «Tolken sa at presten var sønn av Solen, og at
Solen hadde sendt presten for å fortelle til Inkaen at han
ikke skulle slåss, men adlyde Pizarro, som også var sønn av
Solen.» 7 Alt dette sto forklart i boken og bildene i boken.
Og siden han nevnte bilder, ville Inkaen gjerne se boken
selv, men da Valverde åpnet boken for ham så han ingen
bilder, bare rekker av bokstaver. Da sa han: «Forteller disse
bildene og sier de at du er sønn til Solen? Også jeg er sønnen
av Solen.» Da hans indianere hørte det, svarte de alle
med høy og unison røst: «Slik er Çapa Inka – slik er den
Store Inkaen.» Inkaen gjentok med høy stemme at han
også kom fra det sted hvor Solen var. Deretter kastet han
boken bortover bakken og alle hans folk svarte ham: «Ja,
han er den eneste herskeren».
Termen Gud var meningsløs for tolken, derfor valgte han
uttrykk «sønnen til solen», som ekvivalent. Problemet var
selvsagt at inkaene selv hevdet at de var sønner av solen.
Hele opptrinnet ved Cajamarca var en del av et ritual som
skulle rettferdiggjøre et væpnet angrep. Et avslag var nemlig
det samme som en krigserklæring, og dermed hadde
erobrerne retten på sin side til å «forsvare» seg. Men som
hendingene ved Cajamarca viser til fulle, hadde erklæringen
en form og et innhold som de innfødte verken forsto
eller kunne si nei til. Det viste også at erobrerne på sin side
verken hadde vilje eller evne til å ta innover seg den uretten
de var i ferd med å begå.
Inkarikets undergang
Med inka-høvdingen som gissel presset de fram en formidabel
løsesum for at han skulle slippe fri, tilsvarende så
mye gull, sølv og edelstener som hans varetektsrom kunne
fylle. Etter at summen var betalt delte Pizarro og hans
håndplukkede menn byttet mellom seg, men de ga blaffen
i løfte om å slippe ham fri. I stedet holdt de ham fortsatt
i fangenskap. Atawalpa fryktet at spanjolene samarbeidet
med broren og rivalen til tronen, så han fikk sine menn i
Cuzco til å drepe Wascar. Etter kort tid, i juli 1533, henrettet
Pizarro Atawalpa. Dermed var begge de rivaliserende
tronpretendenter skaffet av veien, uten særlige militære
anstrengelser fra Pizarros side. Løftebruddet og drapet på
Atawalpa ble i samtiden oppfattet som en katastrofe, både
blant spanjolene og andesfolket.
Motsetningene mellom spanjolene økte samtidig som de
delte Andesfolkets land mellom seg med grådighet og råskap.
Den innfødte befolkningen ble i praksis gjort til slaver
for en liten elite av spanjoler. Tapet av hovedstaden
Cuzco og utbyttingen av land og folk økte befolkningens
motstand, og i april 1536 kom det til åpent opprør. Året
etter holdt over 200 000 indianere Cuzco under beleiring.
Grupper innen den andesiske krigseliten allierte seg imidlertid
med spanjolene, og med deres bidrag ble beleiringen
av Cuzco avsluttet. Men en del av inkaenes styrker trakk
seg tilbake til fjellene hvor de var beskyttet mot spanske
inntrengere. Ett av disse områdene var Machu Picchu,
«Det gamle fjellet», inkaenes tapte by, som forble ukjent
fram til begynnelsen av det 20. århundret. Et annet var
Vilcabamba, hvor Manco Inka, spanjolenes marionette-