Samlivsetikk og kristen tro - Lunde Forlag

Utroskap ble oppfattet som synd <strong>og</strong> som grunn for skilsmisse.
Enkelte av kirkefedrene hevdet <strong>og</strong>så at utroskap nødvendiggjor-
de skilsmisse, da en ellers ville bli medskyldig i et trekantforhold.
Andre hevdet imidlertid at det kan være mulig å fortsette ekte-
skapet på grunnlag av den skyldige ektefelles bekjennelse <strong>og</strong> bot.
Inngåelse av et ekteskap nummer to var en imidlertid gjennomgående
avvisende til. Det gjaldt ikke bare etter skilsmisse, men
<strong>og</strong>så om det første ekteskapet var oppløst ved den ene ektefellens
død. Blant kirkefedrene er Ambrosiaster i det fjerde århundre
alene om å hevde at en mann har anledning til å gifte seg igjen
om hans kone har gjort seg skyldig i ekteskapsbrudd.
Det var altså i oldkirken stor enighet om at NT ikke åpner for
gjengifte. Det er imidlertid ikke sikkert at dette forbudet alltid
ble praktisert like strengt. Augustin drøfter for eksempel muligheten
for at en mann som har giftet seg på nytt etter hustruens
ekteskapsbrudd, likevel kanskje kan bli døpt. 1 Tim 3,2 («en
tilsynsmann . . . må være én kvinnes mann») ble oppfattet som
forbud mot gjengifte for enkemenn som var diakon, prest eller
biskop, i hvert fall om vedkommende var døpt da det første ekteskapet
ble inngått. Etter hvert begynner imidlertid tanken om
at slike bør leve i enslig stand å gjøre seg gjeldende.
Middelalderen
Også i middelalderen ble ektefellenes samtykke ansett som
grunnleggende ved ekteskapsinngåelsen. Dette kunne føre til
konflikt med før<strong>kristen</strong>, germansk ekteskapspraksis, hvor familiefedrenes
enighet ble ansett som viktigere. Vi ser altså at den
kristne innflytelse i samfunnet hevet individets juridiske status.
Den kirkelige medvirkning ble samtidig vanligere, blant annet
fordi forståelsen av ekteskapet som et sakrament begynte å få
54