0000 UFt TFS 0701M.book - Institutt for samfunnsforskning

utskilt fra, og senere tilbakeført til UD.
Savnet er likevel størst på det overordnede
plan, og når det gjelder forholdet
mellom den generelle og den sektorspesifikke
forvaltningsutviklingen, sitter vi
igjen med et ubesvart spørsmål: I hvilken
grad fulgte den store og tunge utenrikssektoren
hovedtrendene i norsk
forvaltningsutvikling? Kan det for
eksempel være slik at denne sektoren i
mindre grad enn andre sektorer fulgte
utviklingen i retning av «redskapsbyråkrati»?
Var sektoren «spesiell», og kanskje
«avsondret» i en slik sammenheng?
Hvorfor var det i så fall slik, og gjaldt
dette også under moderniserings- og fornyelsespolitikken
i 1980- og 90-årene?
Når det gjelder den hjemlige dimensjonen,
inneholder nok også boken enkelte
unøyaktigheter, noe som kanskje er vanskelig
å unngå med et så overveldende
empirisk materiale. De fleste unøyaktighetene
er da også ubetydelige. Helt ubetydelig
i et forvaltningshistorisk perspektiv
er imidlertid ikke påstanden om at
UD var det «siste» departement som
«først» i 1948, besatte statssekretærstillingen
(s. 286). UD var nok snarere tvert
imot blant de første departementene som
i årene 1947–48 fikk statssekretærer:
Først i 1972 var alle departementene
utrustet med statssekretærer. Dette er
viktig og relevant fordi ordningen med
statssekretærer, etter hvert også politiske
rådgivere, blant annet handlet om å
avlaste statsrådene og å styrke det politiske
lederskap i departementene. Et styrket
politisk lederskap ville innebære økt
politisk styring og kontroll med de
enkelte politikkområdene.
En annen svak side ved boken kan
illustreres med selve tittelen på omslaget:
«Aktiv og avventende». (Dette begrepsparet
har blitt til «aktivt avventende» i
overskriften på bokens konklusjon.)
[ BOKANMELDELSER ]
137
Generelt kan dette referere til UDs kultur
og arbeidsmåte. Det å forholde seg
«aktiv og avventende» til saker kan sies
å ha vært en dominerende arbeidsmåte i
UD. På den ene side har UD aktivt fulgt
med på viktige saker og generelle trekk
ute i verden. På den «avventende» siden
har det vært en oppfatning i UD om at
en ikke skulle forhaste seg i saker vedrørende
Norges forhold til andre stater.
Forfatterne antyder flere steder også en
generelt avventende organisasjonskultur.
Trinnvis, hierarkisk saksbehandling med
klare prosedyrer – viktige trekk ved det
tidligere nevnte «klassiske byråkrati» –
har vært verdsatt i UD. Hurtige og dynamiske
beslutningsprosesser, med initiativ
og improvisasjon, har vært mindre verdsatt.
Mer spesifikt har «aktivt avventende»
vært en slags rituell måte å oppsummere
et UD-møte på, når møtets
konklusjon har vært at man ikke skulle
foreta seg noe.
«Aktiv og avventende»-perspektivet er
imidlertid også egnet til å beskrive forfatternes
tilnærming til et omfattende kildemateriale.
De har på den ene side vært
aktive i å oppsøke mye empiri i inn- og
utland, både av eldre og nyere dato. På
den annen side er de avventende når det
gjelder å ta et grep om materialet. I stedet
har de altså i stor grad valgt å la
empirien tale for seg selv. Det gjøres få
forsøk på å syntetisere eller å foreta en
overordnet analyse. Materialet struktureres
i stedet gjennom kronologisering og
ved at forfatterne følger mange enkelthendelser
og saksforløp fra start til slutt.
Flere av kapitlene, men ikke alle, er
strukturert ved at de går fra det generelle
til det spesifikke. Forfatterne samler riktignok
noen av fremstillingens mange
tråder i korte oppsummeringer etter
hvert kapittel og i den fire siders konklusjonen
helt til slutt, men langt fra all